Tidligere arbeidsminister Robert Eriksson har skrevet bok. I kapitelet «Det store sviket» tar han et følelsesladet oppgjør med LO generelt og LO-leder Gerd Kristiansen spesielt. Han framstår som rakrygget, står fjellstøtt og er trygg på egne evner og argumenter, i motsetning til «LO-pampen» Gerd Kristiansen som blir karakterisert som en «trassig unge». Og der statsråden argumenterer basert på fakta og kunnskap, driver LO med skremselspropaganda og bevisst feilinformasjon. Det er ikke merkelig det er krig i verden, reflekterer den tidligere Frp-statsråden. Og han konkluderer med at «jeg tviler på om LO egentlig skjønner hvordan arbeidslivet fungerer.»

Ifølge Eriksson var Unio-leder Anders Folkestad en av de første som gjestet statsrådskontoret. Hans oppfatning var at alle andre enn LO var parkert på gangen under de rødgrønne regjeringene. Folkestads budskap var at alle parter måtte få lik innflytelse. «Jeg bestemte meg for å lytte til ham, som er en klok mann», skriver Eriksson. I boka går Eriksson til frontalangrep på det fagligpolitiske samarbeidet mellom LO og Arbeiderpartiet. I det ene øyeblikket mener han at Gerd sitter på fanget til Jonas. I det andre er det «Jonas Hopp Støre» som hopper når LO-lederen sier hopp. «Etter min mening driver Gerd Kristiansen en form for korrupsjon. Ap fremstår for meg som kjøpt og betalt av LO», skriver han.

Jeg er en sterk tilhenger av det fagligpolitiske samarbeidet. Det er en styrke både for LO, medlemmene og Arbeiderpartiet. På sitt beste er det også av stor betydning for det norske samfunnet. Men vi må ikke glemme at det fagligpolitiske samarbeidet verken er trepartssamarbeid eller den norske modellen. Skal det fungere, må det være en gjensidig respekt mellom alle parter. Men det krever også at partene kan levere. På arbeidstakersida har LO i generasjoner gjennom sin samordnete styrke og samfunnsansvar, tatt den belastningen det er å si ja til forskjellige avtaler som forplikter medlemmene. Ikke alle ønsker eller evner det.

Eriksson avdekker i boka at han gikk til jobben som arbeids- og sosialminister uten kunnskap om hvordan den norske modellen virker. Her er det verken respekt for andres roller eller argumenter for og forståelse av hvordan trepartssamarbeidet funger. Det virker heller ikke som han var blitt mye klokere da han måtte gå av i nåde, etter to år som statsråd.

Så, er det noe vi kan lære av Eriksson, er det at arroganse ikke er noen god egenskap.