ERLEND ANGELO

erlend@lomedia.no

Bilverksted. Stabile arbeidsplasser. Arbeidsplasser som ikke forsvinner, som ikke flagges ut. Som ikke flytter rundt på seg. Faktisk en bransje i vekst. Med andre ord: Alt ligger til rette for sterke fagforeningsklubber.

Likevel. Av de 1207 bilbedriftene som er med i Norsk Bilbransjeforbund i NHO, har bare 443 tariffavtale med Fellesforbundet.

Selv på arbeidsplassene med tariffavtale er bare litt over halvparten organisert. 5.789 er det siste offisielle tallet på medlemmer innenfor bilbransjen. Men potensialet er så mye større. Det kunne like gjerne vært dobbelt så mange. Tre ganger er slettes ikke umulig.

Men, bilmekanikerne er altså mindre villige til å organisere seg enn sjefene og eierne sine. Hvorfor? Det har Magasinet fått mange forklaringer på. Offisielt og uoffisielt. Mer eller mindre vedtatte sannheter. Her presenterer vi noen av dem.

Bonusbonanza

= ikke råd til tillitsarbeid

Bonus, akkord. Begrepene brukes om hverandre på verkstedene – selv om de i biloverenskomsten (tariffavtalen) omtales som to forskjellige ting. Begrepsforvirringen til tross; bilmekanikere flest er avhengig av å jobbe inn nok i akkord/bonus for å få en god lønn. Er dette nøkkelen til «alt ondt» for organisering av mekanikerne? Er jaget etter å skru inn nok penger altoverskyggende?

– Vel, vi taper nok i prinsippet penger på å bruke tid på tillitsmannsarbeid, innrømmer Ole Rasmussen, tillitsvalgt på Bilia på Skøyen i Oslo.

Men, det får de bare tåle, mener den danske klubblederen. Det smaker mer enn det koster, mener han. Tid brukt på klubbarbeid betaler seg med stor involvering og stort engasjement blant de ansatte.

– Det blir ikke det store beløpet i året, og vi må være villige til å ta det offeret. Dessuten er det fullt mulig å lage gode ordninger som gjør at tapet blir veldig lite, sier Ole Rasmussen, tillitsvalgt ved Bilia i Oslo.

Sentrale forhandlinger

= gidder ikke bry seg

På Toyotas verksted et godt anabole steroider-kast unna, har de også gode ordninger for å ikke tape for mye penger på fagforeningsarbeid.

Men det er verre med engasjementet. Harald Stensrud har nylig meldt seg ut av Fellesforbundet, etter å ha vært aktiv i Toyota-klubben i Oslo i flere år. Nå har han derimot fått nok. Hvorfor skal han være med?

– Vi får for lite igjen for pengene. Forsikringa er ok, den, men den er ikke verdt oppunder tusenlappen i måneden. Særlig surt er det når de trekker av feriepengene, sier Stensrud.

– Jeg synes forsikringa er bra, jeg. Sparte mange tusen da jeg samlet alt i den ordningen til LO, sier Solberg – som nå er ett av fire gjenværende medlemmer på Toyotas avdeling på Skøyen i Oslo. Av 14 mulige. Cirka.

– Hva med alt det andre som kommer med, med en fagforening i ryggen, være en del av noe større, lønnsforhandlinger og så videre?

– Jeg må nok innrømme at vi har det for godt til å tenke på det. Streik, dagsing, sånne ting føles litt gammeldags. Her har vi mye å gjøre, jobben er trygg så lenge vi står på, sier Stensrud.

Og illustrerer et av ankepunktene som nevnes for bilbransjen: Hvor er vinnersaken? Lønna klages det på fortsatt. I Toyota i Oslo forhandles lønna samlet for alle verkstedene. Er det grunnen til at engasjementet forblir kantineprat og stort sett bare det?

– Jeg vet ikke om det hadde hjulpet med forhandlinger lokalt på alle verkstedene, jeg. Folk vil ikke bli med i styre og stell – «det får du fikse», sier de.

Opprykk = medlemsflukt

Mange snakker om at opprykk på verkstedene gir medlemsflukt – til LO-forbundet FLT (Forbundet for Ledelse og Teknikk). For øvrig et aktuelt tema på Toyota-verkstedet.

I avdeling 12 i Sør-Trøndelag har de en velfungerende bilgruppe, der tillitsvalgte samles for å drøfte ulike problemstillinger og lære av hverandre.

Men akkurat FLT-flukten har de ikke funnet noen god løsning på. Svein Søreng, organisasjonsarbeider i avdelingen, er ikke i tvil om én ting som ville hjulpet på medlemstallet på overenskomsten.

– Vi må få inn kundemottakerne. De er ikke dekket av overenskomsten, men burde vært med, sier Søreng.

– Det er en evig krangel, det der. Vi mener mellomlederne, som ikke har personalansvar, hører hjemme hos oss. Men de havner litt mellom to kategorier, og det har etter hvert nesten blitt en automatikk i at de går til FLT, sier Rasmussen på Bilia-verkstedet.

Tillitsvalgte dropper kurs

= svikter medlemmene

Mange vokser altså ut av Fellesforbundet. Men mange vokser aldri skikkelig inn i det. Da har vi ankommet et nytt ankepunkt for bilgutta.

Biloverenskomsten er en gammel Jern og Metall-avtale, med sterke virkemidler som kan gi stor medinnflytelse. Men det er også en teknisk vanskelig overenskomst (tariffavtale) som blant annet inneholder dagsing, samt en avansert garantiordning i et lønnssystem som krever at du i alle fall har fått dobbelt dose koffein før du leser den ... Kan de tillitsvalgte nok?

– Mange blir valgt bare fordi de har åpnet munnen sin under et møte eller vist initiativ ved en vanskelig sak i bedriften, mener Frits Thuv ved Møller Bil i Ålesund.

Det er ikke uvanlig at de tillitsvalgte ikke har rutiner for å hilse på nyansatte, for eksempel. Rett og slett fordi de ikke vet at de kan kreve det.

– Vi må finne de rette tillitsvalgte, og de må ta nødvendige kurs. Da blir de skikkelig i stand til å ivareta medlemmene sine – og først da blir det skikkelig attraktivt å være medlem.

Bilmekanikere

= Frp = hater LO

Men hva med dem som aldri vil bli medlem? For dem finnes det visstnok mange av. Det er mange ganger nevnt innenfor rekkevidden til Magasinets lange ører at bilfolk, de er spesielle. De stemmer blått, og trenger litt annen argumentasjon enn andre bransjer. Det er bare vrøvl, sier Kjetil Larsen, sekretær i Fellesforbundet.

– Min erfaring etter mange et bedriftsbesøk, innenfor all slags mulige bransjer, er at arbeidsfolk generelt er sære – alle som en. At bilfolk er mer sære enn andre, det stemmer ikke, sier Larsen med et smil.

– Hovedbudskapet må hamres inn uansett: INGEN selger arbeidskrafta si billigere enn dette, understreker Larsen med vante gestikuleringer.

– Vi må være mange nok til å holde opp bunnplanken. Alle som har vært med på lønnsforhandlinger vet at vi først må forsvare det vi har, før vi kan kreve mer, sier Larsen.

Verken hos Toyota eller Bilia har argumentet «politisk overbevisning» blitt brukt for å melde seg ut eller takke nei til å bli med.

– Vi føler bare ikke behovet. Vi har det godt, det er for få konflikter til å sette det på spissen. Vi er mest opptatt av å jobbe, vi, sier Stensrud på Toyota-verkstedet.

Det er et argument kollega Rasmussen på Bilia også har fått høre. I Oslo er det for eksempel «alltid» 50 stillinger ledig som bilmekaniker.

– Vi er litt bortskjemte, det er alltid en ledig jobb.

... så hva ble svaret, da?

Er det så enkelt? Det er for mange jobber, bilmekanikerne har det for godt? Vel, «heldigvis» virker norsk økonomi å være på mer gyngende grunn enn på lenge. Men å vente på en økonomisk kollaps høres både i overkant bakpå – og desperat ut.

I mellomtida har Fellesforbundet gjort klart et strategidokument for å få flere med på laget. Eller bruksanvisning, om du vil – litt til hjelp mot akkurat de argumentene du nettopp har lest om her.

– Vi har hatt stort fokus på å få flere avtaler. Nå skal vi lage bedre avtaler og få bedre tillitsvalgte. Klarer vi å finne de gode tillitsvalgte og skolere dem, da vil vi få gode klubber der det er tariffavtale. Og da kan vi lettere få en smitteeffekt som gjør at vi også får flere steder med tariffavtale, sier Stig Lundsbakken, sekretær i Fellesforbundet.

Med andre ord: Bedre klubber gir flere medlemmer. Og altså flere klubber.