KJETIL GRØNVOLD

magasinet@lomedia.no

– Vi var store og sterke menn, sier han.

Ordene faller i det han blir overrakt den varme middagsmaten som solidaritetsgruppa serverer på «Solidarity Square» i Pireus.

– Vi kunne bøye jern med rå muskelkraft og knuse stein med nakne never. I dag går vi med bøyde hoder og flokker oss i køene foran suppestasjonene.

Antonis er 59 år gammel og arbeidsløs skipsverftsarbeider.

– Det er flere av oss her i dag, forteller han, og peker bakover i køen der mer enn hundre mennesker har samla seg.

– Vi kommer fra Perama. Det er bare en kort busstur unna.

Den bitre og poetiske underklangen bærer vitnesbyrd om den sosiale og økonomiske virkeligheten Antonis og befolkninga i Perama frister. Byen som ligger et par mil øst for Aten har 60.000 innbyggere og er hardere rammet av den greske krisa enn noe annet område i Hellas.

– Vi har 70-80 prosent arbeidsledighet, forteller Babis. Han er ei sentral kraft i «Den Åpne Forsamlinga i Perama». Den lokale utgava i bevegelsen av greske solidaritetsgrupper.

Blant skipsverftsarbeiderne er arbeidsløsheten 95 prosent.

– De fleste har vært uten arbeid lenge og får ingen offentlig understøttelse. Ledighetstrygden varer i ett år og er ikke med enn 350 euro (omtrent 3200 kroner) i måneden. I dag lever mange hundretalls familier på inntekter under 200 euro.

Privat

Humanitær krise

Den sosiale og økonomiske elendigheten ledsages av en humanitær krise av herkulianske dimensjoner.

I 2009 opprettet Leger uten Grenser en helseklinikk i Perama. Målgruppa var immigranter uten rett til helsetjenester.

– Men i dag er 90 prosent av pasientene grekere, sier Liana Maili. Hun er barnelege og jobber på klinikken.

Legene som arbeider sammen med henne forteller om utstrakt underernæring blant barn og viser til et eksempel der ei 15 måneder gammel jente gikk ned 1,5 kg i vekt. Mora hadde ikke annet enn melk å gi henne. Svært mange foreldre har heller ikke råd til å betale for vaksinasjonsprogrammet alle barn i vestlige land gjennomgår. I hele Hellas anslås andelen å være 20 prosent. Det er en tikkende helsebombe, mener mange eksperter. En stor del av neste generasjon mangler vern mot alvorlige sjukdommer som meslinger, meningitt, tuberkulose og polio. Det forsikringsbaserte helsesystemet gjorde at langtidsledige grekere mistet retten til helsetjenester. Det rammet 1/3 av befolkninga.

– Slike tilstander har vi aldri sett annet enn i noen land i den tredje verden, sier Nikitas Kanakis, som er leder for klinikkene organisasjonen driver i Hellas

Maili beskriver desperasjonen som ofte overmanner henne.

– Vi opplevde ofte at foreldrene ikke hadde penger til bussbillett når vi sa at barnet måtte til sykehuset i Pireus for å bli undersøkt eller behandlet. Billetten kostet 1,40 euro.

Fattigdommens åpne ansikt

Et karakteristisk trekk ved krisa som utspiller seg i Hellas er at de sosiale fattigdomsproblemene knapt er synlige for turister og besøkende utenfra. Man må inn i livene folk lever for å spore dem. Blant annet etterlater gatebildet i Aten inntrykk av at det er flere tiggere i Oslo enn i den greske hovedstaden. Men innenfor veggene i egne hjem lever familier uten vann og elektrisitet og mat på bordet.

I Perama er krisa imidlertid så djup at sporene ikke lar seg stenge inne bak lukkede dører.

Byen klorer seg fast i de bratte åssidene. Øverst oppe tegner fattigfolkets liv seg i skarpe streker. På vei oppetter Roynel-gata blir asfaltdekket brått avløst av grus og knuste møneplater av kalkstein. På begge sider av veien slutter nye menneskeboliger seg rundt den besøkende. Mange av familiene som holder til her lever livene sine bak vegger av stein og bølgeblikk bundet sammen med stenger av rustent jern. Noen steder er takene festa med taureip. Bydelen minner om «shantytowns» på helt andre breddegrader.

Industrielt kraftsenter

Men utsikten er vakker her oppe, og den rommer sporene historia har etterlatt seg.

Blikket fanger øya Salinas der det avgjørende slaget mellom den atenske flåten og de persiske angriperne sto i år 480 f.Kr.

Men i det morgensola stiger opp bak fjelltoppene blottlegger den først og fremst en by i ruiner. Kilometerlange dokker er omdannet til ødeland. Inntil få år tilbake bøy utsikten yrende liv. Skipsverftene lå side om side og 10.-15.000 menn var travelt opptatt med bygging og reparasjoner av skip. Perama, sammen med nabodistriktene Skaramangas og Eleusis, tilhørte hjertet i det greske industribeltet. De var kraftsenteret for skipsindustrien i det østlige Middelhavet. Flere generasjoner dyktige og stolte fagarbeidere bidro til å gjøre Hellas til den fremste skipsfartsnasjonen i verden.

I morgentimene i dag er det andre scener som byr seg fram. Livløse dokker med rød og gul skog av stillestående kraner. Det er som om de løfter seg mot himmelhvelvingen i taus protest.

Arbeidere med tomme hender

Men den greske skipsfartsnæringa blomstrer. De lokale shippingmagnatene holder fast på sin globale dominans og rår over 17 prosent av den totale tonnasjen i den internasjonale handelsflåten. I alt talte den greske flåten 3.428 fartøyer i 2014 og greske redere kontraherte flest nye skip. Men de har kastet loss fra hjemstavnene sine. De som skapte verdiene står tilbake med tomme hender. Overlatt til sosial elendighet og bunnløs krise. I stedet er det i Sør-Korea, Kina og Tyrkia at båtene deres bygges i dag. EU med sine subsidier og forfordeling i favør av andre og sterkere medlemsstater har også bidratt til de greske skipsbyggernes fall.

Nedbygginga tok til da finanskrisa i 2008 reduserte omfanget av varehandelen til sjøs og den skøyt kraftig fart med den greske krisa i 2010.

Gyldent Daggry

Rystelsene i det økonomiske og sosiale livet leda også til rystelser på det politiske planet. I Perama høsta nazistene i Gyldent Daggry store framganger. Ved valget i 2012 erobra partiet 14 prosent av stemmene og en av de 18 parlamentsrepresentanter deres er hjemmehørende i byen.

De har kontor og har oppretta en egen fagforening. De første årene var det vanlig kost å se partiet og vigilantegruppene deres paradere i hovedgata. De har også stått bak angrep mot klinikken til Leger uten Grenser og i rettsprosessen som pågår mot partiet er to av tiltalepunktene overfall på kommunistiske fagforeningsfolk og egyptiske fiskere i Perama.

Den Åpne Forsamlinga

– Men de er ikke like synlige lengre, sier Babis.

Han er en av grunnleggerne av «Den Åpne forsamlinga i Perama» og jeg har innfunnet meg på kontoret deres rett overfor den store åpne plassen i byen.

– Ved valget i fjor sank oppslutninga deres til 9 prosent. På samme måte har de gått tilbake i de tunge arbeiderbydelene rundt Pireus og i det sentrale Aten. Det tar vi i bevegelsen av solidaritetsgrupper en stor del av æren for. I Perama spiller også drapet på den populære artisten Fyssas ei viktig rolle. Han ble drept av nazisympatisører i september 2013 og det var den hendinga som omsider fikk myndighetene til å reagere og sette nazipartiet under tiltale. Fyssas kom fra nabodistriktet Keretsina og mange her i byen kjente han personlig.

Babis løfter fram de mange antifascistiske aksjonene forsamlinga har tatt initiativet til – eller deltatt i. Men viktigst er allikevel arbeidsmåten og prinsippene alle solidaritetsgruppene er tufta på. Det er mer enn 400 av dem rundt i hele Hellas.

– Når mennesker som rammes av krisa opplever at alt det gamle ramler sammen rundt dem og at de står aleine og er overlatt til seg sjøl er de lett bytte for høyreekstreme krefter. De som roper opp om at det er ‘de andre’ og ‘de fremmede’ som bærer ansvaret for all elendigheten som rammer dem. Vi står fram som motkraft når vi sier at vi må organisere oss sjøl og stå sammen for å løse problemene. At fellesskap og felles handling for å hanskes med felles problemer er den eneste farbare veien. Det er alternativet til ekskluderinga og fremmedgjøringa som krisa gir næring til og som er fruktbar grunn for nazistene med sin fremmedfrykt og vold.

Må stå sammen

Men i samme åndedrag føyer han til at

– Det er sjølsagt ikke bare på grunn av Gyldent Daggry at vi har kommet til. Det viktigste er at vi må stå sammen for å overleve virkeligheten og for å forandre den.

Flere mennesker har samla seg rundt bordet i det Babis snakker. En av dem er ei kvinne i midten av 20-åra. Hun heter Eleni og forteller om sin vei inn i forsamlinga.

– Jeg hadde ei datter på to år og vi måtte sove på golvet. Vi hadde ikke råd til seng før det var en nabo som sa fra til denne gruppa og de hjalp meg med å skaffe ei. Siden har jeg vært med her. Jeg deltar på møtene og mange av aktivitetene. Jeg følte meg så aleine. Livet her er en helt annen verden.

GRATIS: På klesmarkedet kan folk hente tøy de har behov for, men ikke råd til.

Privatr

Stå på beina

På et langbord langs den ene veggen står et hav av plastikkposer fylt med matvarer. De er gjort ferdige til neste morgen da de skal deles ut til over 100 familier som er med i forsamlinga.

– Det er et av arbeidsområdene våre, forteller Babis. En gang i måneden får familier med en forelder eller familier der begge foreldrene er uten inntekt mat vi har samla inn. Bønder på det lokale markedsplassen gir oss noe og vi samler inn fra kunder på supermarkedene i byen. Maten er helt nødvendig for familiene. Samtidig er det slik de som får mat også er med på de felles aktivitetene for å samle den inn. Slik gjør vi det til solidaritetshandlinger. Det dreier seg ikke om veldedighet.

Gruppa fordeler også enkelt utstyr til tusentalls skoleelever to ganger i året, penner og notatbøker. Mange har ikke råd til det. Dessuten arrangerer den et stort marked for klær der folk kan forsyne seg gratis.

– Og nå forsøker vi å få til et ‘social kitchen’, føyer han til. Planen vår er å servere mat til 100-150 mennesker en gang i uka. Først og fremst fordi det vil være en viktig sosial arena.

De forteller også om sin egen «kultursatsning». En gang i måneden arrangerer de offentlig dukketeater eller skyggeteater for barn. De står også for teateroppsetninger retta inn mot voksne og inviterer forfattere og kunstnere til åpne møter på gatene i byen.

– Vi tror kultur er viktig for å bli mer åpne og forandre måten vi tenker og forholder oss til hverandre på, sier Babis. Derfor legger vi vekt på at den skal være relevant for befolkninga i byen. Det er mange immigranter og flyktninger i området og vi har mange bidrag som handler om rasisme og antirasisme.

– Vi har eksistert i over fem år, sier Babis. 95 prosent av oss er arbeidsløse, men hver eneste uke i alle disse årene har minst 40-50 mennesker deltatt på allmøtene våre. Der diskuterer og planlegger vi arbeidet vårt og der tar vi opp mange andre saker. Alt vi gjør er kollektive handlinger. Det kan være krevende, men er på samme tid avgjørende viktig.

Privat

Politiske kampanjer

Babis forteller at ‘Den Åpne Forsamlinga i Pireus’ har slått djupe røtter i lokalsamfunnet . Det henger også sammen med de politiske kampanjene den har tatt initiativet til og som springer ut av viktige problemer folk flest strir med.

– For to år siden var det ei kvinne i gruppa som fikk beskjed fra vannverket om at de ville konfiskere huset til spottpris. Årsaken var ei ubetalt regning på 700 euro! Da organiserte vi en protestdemonstrasjon utafor lokalene deres i Pireus. Mange herfra var med. Den varte i 3-4 timer inntil hovedkontoret i Aten erklærte at det var gjort en «feil» og at trusselen ble trukket tilbake. Seinere viste det seg at 6-7 andre familier hadde fått likelydende brev. Vi tror at protestene reddet mange hundre familier fra å miste husene sine.

Et angrep på hele samfunnet

Han forteller også at solidaritetsgruppa tok initiativet til en landsomfattende kampanje bak kravet om gratis reiser med offentlige transportmidler for arbeidsløse. De vant fram etter valget i januar i fjor.

– Det var viktig praktisk, sier Babis, og viser til at folk for eksempel ikke hadde råd til å reise til Pireus ti kilometer unna for å oppsøke legehjelp.

– Men det er også et spørsmål om verdighet. Bare en slik ting som at foreldre er i stand til å ta med barna og vise dem storbyen en liten busstur borte.

Medlemmene av gruppa forteller at de ikke har vært rammet av i vold og angrep fra Gyldent Daggry slik flere andre i Perama har vært det.

– Det skyldes at vi og byen er ett, mener Babis. Om de angriper oss vil hele samfunnet oppleve det som et angrep på seg.