Nicolai skjønte ikke hvorfor han slet på jobb: – Kvaliteten i arbeidet begynte å forfalle

Petter Pettersen

petter@lomedia.no

Han var arbeidsleder for en gruppe på fem personer ved Bilfinger Herøya. En såkalt «bas». Da planleggeren på samme jobb ble sykemeldt, tok han også på seg det ansvaret. Men da var kanten på det mye omtalte begeret nådd.

Det som hadde ulmet under overflaten i mange år, piplet opp og kludret til inni hodet hans.

– Jeg klarte ikke håndtere arbeidet som jeg ville, det gikk alle andre veier enn den jeg ønsket. Jeg skjønte at jeg måtte gjøre noe – jeg måtte søke hjelp, forteller Nicolai T. S. Åsolfsen.

Ikke første gang

Vi skal tilbake til arbeidsdagen i oktober litt senere. For dette var ikke første gang Nicolai hadde følt på dette ubehaget.

I sin forrige jobb i 2019 gikk han på en smell og var sykemeldt over lengre tid. Da hadde han en prolaps i ryggen og trodde det var grunnen. I dag forstår han at det lå noe mer bak.

– Jeg følte aldri at jeg kom helt tilbake fra den. Så begynte jeg å legge merke til noe av det samme også i jobben her.

Også samboeren hans forsto at det var noe mer og har hjulpet ham med å se det. Etter å ha fortalt om oppveksten sin i familieterapi, ble Nicolai oppfordra til å søke ytterligere hjelp. Den beskjeden var nok et tegn på at det var noe han burde ta tak i.

Nicolai gikk fra å ha kontroll og ansvar til stadig tyngre arbeidsdager.

Petter Pettersen

Vanskelige barndomsår

Historien til 27-åringen begynner nemlig med en urolig barndom. På de sju første leveårene hadde han 14 ulike adresser og bytta skole fire ganger i løpet av sine to første skoleår.

Både skolen og politiet har sendt bekymringsmeldinger, og barnevernet beslutta at verken mor eller far kunne ha omsorgen for Nicolai.

Først ble han plassert i et barnehjem, før farmoren tok på seg ansvaret for ham. Fra første dag i tredjeklasse til siste dag i tiende var det dermed ingen flere skolebytter.

– Det er første gang i mitt liv som ting faktisk ble stabilt, da fikk jeg trygge rammer, forteller elektromontøren.

Brukte «en maske»

Selv om han endelig fikk et fast hjem og faste medelever var det tungt på skolen. Nicolai bar på et enormt sinne. Som eneste med litt mørkere hudtone i klassen, var han et lett mobbeoffer, forteller Nicolai.

På tross av timene med barnepsykolog ble sinnet og de vonde følelsene med videre. Men uten at det nødvendigvis var synlig for folk rundt.

– På én måte har jeg gått og skjult det lenge og gått med «en maske» i alle år. Jeg har egentlig bare forblitt med den maska på, forteller han.

Ettersom årene har gått, har det litt etter litt nærmet seg overflaten. Til slutt merket han at arbeidsdagene ble lengre; At han ønsket yte bedre uten å få det til.

– Jeg følte at jeg ikke fikk utført de pliktene som jeg burde ha klart og som jeg vet jeg klarer. Jeg følte meg litt overflødig, nesten som en snylter. Det var ikke noen god følelse å sitte med.

Det var som om han sto på siden av sitt eget liv og observerte, beskriver Nicolai. Han så seg selv utenfra uten å ha kontrollen. Og ekstra frustrerende var det å ikke forstå hvorfor han brått gikk rundt og kjente det slik.

– Jeg la jo fort merke til at kvaliteten i arbeidet mitt begynte å forfalle, og jeg slet med å komme presis. Og følte at jeg ikke var like pliktoppfyllende som jeg en gang var. Etter hvert ble det også plukket opp og kommentert av kolleger.

Som elektromontør er det viktig at man er nøye. Strøm på avveie kan fort bli veldig farlig, og enkle feil kan i ytterste konsekvens ende opp i død. Det skjedde mindre og noen litt mer alvorlige feil, både av ham selv og på jobber hvor han var leder. De ble heldigvis oppdaget.

Når du jobber med elektrisitet og store mengder strøm er det viktig å være tilstede, hvis ikke kan det føre til alvorlige konsekvenser.

Petter Pettersen

Møtt med forståelse

Så til arbeidsdagen i oktober da han skjønte at han måtte få hjelp. Første steg på veien var kontoret til arbeidslederen.

– Jeg grua meg litt til å ta det opp, for det er ikke en lett ting å snakke om. Men jeg tenkte at hvis jeg ikke sier ifra, gjør det bare ting verre.

På den andre enden av erkjennelsen var avdelingsleder Vegard Eik-Åheim for elektro og automasjon ved Bilfinger:

– Om noen kommer til meg og forteller at man sliter, så skal man få lov til å bruke tida til hjelp. Det er lov til å ha sånne plager. Jeg synes det var veldig bra at Nicolai har vært såpass åpen om det, for det er veldig viktig.

Måten Eik-Åheim tok imot det Nicolai hadde gruet seg til å fortelle, ga elektromontøren en stor frihetsfølelse. Samtidig som Nicolai skulle få den hjelpen han trenger, var de enige om at han ikke måtte forsvinne helt fra arbeidsplassen i en sykmeldingsperiode.

– Det er mye bedre å være på jobb, være med det sosiale og ha kolleger å snakke med. Det å ha et mål i hverdagen hjalp for min del, forteller Nicolai.

Han fikk derfor en sykemelding på 50-prosent, men med avtale med bedriften om at han kan jobbe så mye som han får til. Ifølge elektromontøren har han jobba mellom 70–80 prosent siden han fikk sykemeldinga.

Fikk andre oppgaver

Psykisk helse og uhelse har ikke alltid vært noe det har vært lett å snakke om. Kanskje spesielt i miljøer med mange menn.

I løpet av de siste fem årene opplever avdelingslederen til Nicolai at det har fått stadig større oppmerksomhet i bedriften. Men at de fortsatt kan bli enda bedre.

Et viktig punkt for at Nicolai i dag klarer å jobbe, handler om arbeidsoppgavene han blir satt til. Han har nå fått nye arbeidsoppgaver som ikke er tidskritiske eller oppgaver der andre er avhengig av ham.

Der kan han legge fra seg – og på den måten styre arbeids­hverdagen selv. Helt motsatt av hvordan det var før.

– Det er heldigvis sånn at vi er en veldig stor arbeidsplass med mange muligheter. Det er kanskje lettere å kunne tilrettelegge arbeidsoppgavene etter behov her, enn mindre bedrifter med 3–4 ansatte, forklarer avdelingsleder Eik-Åheim.

Terskelen inn til avdelingsleder Vegard Eik-Åheims kontor var høy. Men måten han ble møtt på gjorde ham letta og fri.

Petter Pettersen

Nicolais oppgaver innebærer nå kvalitetssjekk, sjekk av kabler med varmekamera og gravering av diverse skilt og småplakater til utstyr.

– Hva har tilrettelegging betydd for deg i jobben din?

– Den har vært veldig viktig. Jeg har fått oppgaver jeg klarer å håndtere uten et stress som fører til slurv eller snarveier. At jeg er i jobb er en ganske stor faktor for at jeg klarer å holde meg på beina og at jeg klarer å fungere i hverdagen.

Og dersom noen trenger hjelp på andre jobber og han allerede er til stede i industriparken, trår han med glede til.

Etter at han åpnet seg for arbeidslederen sin, fikk elektromontøren tilpassa arbeidsoppgaver. Blant annet gjør han forebyggende arbeid ved å se etter varmgang i ledninger med et varmesøkende kamera.

Petter Pettersen

Tøff vei i vente

Nicolai har tatt de første skrittene for å kunne legge fra seg masken han har båret på siden barndommen. Han ønsker gå problemene i møte og leve et liv hvor han mestrer hverdagen, både på jobb og i hjemmet.

– Men det hviler også et ansvar på den som faktisk sliter. Du får ikke gjort noe hvis du ikke åpner munnen. Går du bare og holder på det, så får du ikke den hjelpen du trenger.

De første timene hos psykolog er unnagjort. Det har vært tøft, men samtidig godt å komme i gang med behandling, forteller elektromontøren, som er forberedt på å måtte bruke sykemeldinga i større grad framover.

Takket være måten han ble møtt av lederen sin og at han fortsatt er i jobb med tilpassa arbeidsoppgaver, gjør skrittene framover lettere.