Det bør ikke være ukjent for noen at det hersket uenighet om pensjonspørsmålet allerede under arbeidet i inntektspolitisk utvalg og i sekretariatet. LO-sekretariatets innstilling til LOs representantskap var derfor fullt av formuleringer som skulle bygge bro over uenigheter om fremtidig pensjon. Det var et forlik som alle fløyer skulle kunne leve med. Vi som var del i forhandlingene om dette forliket hadde derfor en jobb å gjøre, nemlig å få våre delegasjoner til å støtte det. Det var det flere som ikke maktet, og derfor sprakk forliket. At det kommer inn udefinerte begreper som «brede kollektive ordninger» i uttalelsen, er ikke nødvendigvis det store. Dette er som kjent et begrep som ofte er brukt uten at det finnes noen definisjon. Er for eksempel dagens OTP en bred kollektiv ordning? Blir den det om den gis en forsikringsdekket utbetalingsgaranti og kalles hybrid? Dersom den er kollektiv, slutter den da å være det om den enkelte selv bestemmer hvem som skal stå for forvaltningen fremfor at arbeidsgiveren bestemmer det? Mange spørsmål kan stilles og mange definisjoner er mulig.

Innenfor NHO-området utgjør fortsatt LOs tre industriforbund rundt 70 prosent av LOs medlemmer. Selv om offentlig sektor og servicesektoren skulle ha flertall i LO, kan ikke dette flertallet benyttes til å bestemme hva industriforbundene skal kreve i forhandlingene med NHO, eller til å overkjøre industriforbundene i valg av oppgjørsform overfor NHO.

Det var dette som skjedde på tirsdag. Offentlig sektor, sammen med servicesektoren, falt for fristelsen til å ødelegge et skjørt kompromiss i et forsøk på å diktere kravene som skal stilles overfor NHO. Dette er helt uholdbart, og dersom dette skal bli framtida er det slutten på LOs måte å håndtere tariffoppgjør på. Dette var noe av det vi fryktet da vi opprettet de fire kartellene, og som vi trodde vi var istand til å unngå da vi la dem ned. 

Om Hasås har rett i at LO-ledelsen drev med en tilsiktede navigering mot nederlaget for å stoppe et pensjonssystem de ikke ville ha (noe jeg overhode ikke tror på), så er det enda verre. Det er for øvrig en ekstrem grov beskyldning han kommer med. 

Det Hasås skriver om frontfagsmodellen har ingenting med virkeligheten å gjøre. Ingen har mer bruk for den enn andre. Den er viktig for oss alle. Hensikten med frontfagsmodellen er at norsk konkurranseutsatt industri ikke skal prise seg ut, samtidig som vi skal få ut det som det er rom for i norsk økonomi. Så kommer offentlig sektor etter og får den samme rammen som i frontfaget og privat sektor. Det er nok først og fremst offentlig sektor som tjener på dette. Jeg har ingen tro på at forhandlinger i offentlig sektor uten en ramme fra industrien å legge til grunn, ville gitt bedre resultater.

Leif Sande,

leder i Industri Energi