SOLFRID RØD

solfrid.rod@lomedia.no

Glassjenta heter Stavanger Aftenblads rystende historie om Ida, som har vært under barnevernets omsorg i to år. To år preget av ekstrem tvangsbruk, selvmordsforsøk, ildspåsettelser og svelging av glass.

Ida var 15 år gammel da hun ble lagt i håndjern første gang og fraktet med makt til en institusjon langt unna hjemmemiljøet på Karmøy.

Basert på journaler, rapporter, øyevitner og Ida selv beskriver journalist Thomas Ergo Idas møte med barnevernet slik:

«Ni dager hvor hun opplever mer frykt, uvisshet og brutalitet enn de fleste av oss opplever i løpet av et liv.»

Kristin Margrethe Johansen

Aftenbladet har holdt fast på at det er Ida de har inngått en avtale med.

«Ida er 17 år og har hatt partsrettigheter og egen advokat siden hun var 15 år. Generelt er ytringsfriheten for mindreårige sterk og vernet av både Grunnloven og FNs barnekonvensjon», skriver avisa.

Fire sykehus, flere politidistrikt, tre fylkesmenn og barnevernstjenesten i Karmøy kommune har konkludert med at jenta har en selvstendig rett til å oppheve ansattes taushetsplikt. Kun én etat har kommet til det motsatte; statens barnevern.

Det statlige barnevernet, Bufetat, har ansvar for å plassere ungdommer på barnevernsinstitusjoner. Aftenbladets reportasje sår mildt sagt tvil om hvorvidt Ida ble plassert på egnede institusjoner.

Når Bufetat som den eneste offentlige instansen ikke vil la Ida løse dem fra taushetsplikten, sår de tvil om hvem etaten egentlig beskytter; Ida eller seg selv?

Direktør Øistein Søvik i Bufetat region vest strekker seg til å skrive i en epost at «Bufetat jobber hele tiden med å forbedre kvaliteten i våre tiltak, og vi opplever at den er høyere nå enn for noen år siden».

Han legger riktignok til at etaten ikke alltid lykkes, noe han beklager.

På bakgrunn av sakens alvor framstår imidlertid etatens uttalelse nokså spesiell, kan hende også litt arrogant. Her er det avdekket massiv svikt, men folk anmodes om å stole på Bufetat, som altså «opplever» at kvaliteten på institusjonstilbudet har blitt bedre.

Hvorfor skal ikke en så viktig etat måtte svare for seg og sine arbeidsmetoder?

Om etaten mener at en 17-åring aleine ikke kan fri dem fra taushetsplikten, må de likevel kunne si noe, i det minste på generelt grunnlag, om hvordan de jobber.

Når en ungdom fra Karmøy i Rogaland blir plassert på en institusjon i indre Troms, - er det da faglige vurderinger som avgjør? Eller skyldes det rett og slett at private institusjoner kan velge de ungdommene de vil ha og si nei til de antatt mest krevende?

Historien om Ida viser at statens barnevern har mye å lære av sine kolleger i andre offentlige instanser, for eksempel sjefen for det kommunale barnevernet i jentas hjemkommune, Jakob Bråtå. Han ber nå om en full gransking av tjenesten han er ansvarlig for.

«Når utfallet ble som det ble, er hun ikke ivaretatt på en god nok måte», sier Bråtå. Den innrømmelsen burde ikke sitte veldig langt inne hos det statlige barnevernet heller.

Ida ble flyttet sju ganger i løpet av åtte måneder. Flere av flyttingene var dramatiske, som da hun ankom en ny institusjon i håndjern, tente på bygget, skadet en ansatt med knust glass og knakk nesa da hun ble kastet i bakken av en annen ansatt.

Hvorfor kan ikke statens barnevern i det minste si at noe da har gått galt og at disse episodene vil bli gransket? Har Bufetat evne til å lære av sine feil?

Barnevern er komplekst og krevende. Det er ikke grunn til å holde barnevernet taust og lukket. Snarere tvert imot.

Som barnevernsleder Bråtå sier når Aftenbladet spør hva han synes om at Ida forteller sin historie til avisa: «Jeg tror det kan være positivt. Ida har valgt å fortelle om livet på innsiden av disse hemmelige tjenestene, som jeg av og til kaller barnevernet. Samfunnet har ikke vondt av å se hvordan det er.»