Vårens lønnsoppgjør er en gyllen mulighet til å ta nødvendige grep for framtida. Men foreløpig tyder mye på at verken regjeringen, LO eller NHO gjør det som trengs.

Året begynte bra, da LO-leder Gerd Kristiansen og NHOs administrerende direktør Kristin Skogen Lund tok til orde for bærekraftsalternativet – et felles løft for store oppgaver som kompetanse, integrering og omstilling til robotisering og lavutslippssamfunnet. I Norge har vi lang tradisjon for at lønnsoppgjørene handler om mye mer enn lønn og vanlig tariff. Særlig i vanskelige tider.

Gjennom trepartssamarbeid og lønnsoppgjørene har politikerne mulighet til å få på plass ordninger og ny politikk, og dele på både ansvar og finansiering med næringsliv og arbeidstakere. Det trengs. I Norge 2016 er arbeidsledigheten rekordhøy og vil fortsette å øke. Mange hundre tusen menn og kvinner som vil og burde vært i jobb står utenfor arbeidslivet. I tillegg kommer en stor gruppe nyankomne flyktninger.

Vi trenger et mer inkluderende arbeidsmarked, en storstilt kompetansebygging, og vi må legge til rette for å skape nye arbeidsplasser. Dette er selvsagt utfordringer vi kan løse, men det vil kreve en ekstraordinær innsats og samordning. Verken politikk, fagbevegelse eller arbeidsgivere kommer til å klare å gjøre nok, raskt nok, alene.

Erna Solberg er verdens heldigste statsminister. Hun har en fagbevegelse som organiserer et flertall av norske arbeidstakere, og prioriterer moderasjon og budsjettbalanse når det trengs. Hun har et organisert næringsliv som strekker seg for å få til løsninger som er bra for landet. Men hittil har ikke Solberg vist at hun klarer å bruke den unike muligheten hun har. Det har flere grunner.

Høyresiden i politikken er generelt skeptisk til trepartssamarbeid (arbeidgivere, arbeidstakere, staten). De mangler også kunnskap om hvordan det fungerer, og det er ikke noe man kan lese seg til. Dette er noe som blir til gjennom samarbeid og samtaler.

Men også partene i arbeidslivet må legge til rette hvis årets lønnsoppgjør skal bli den vitamininnsprøytingen det kan være. Akkurat nå sitter de ulike fagforbundene rundt omkring i Norge og bestemmer hvordan de ønsker å organisere årets lønnsoppgjør. Skal de forhandle hver for seg, eller sammen? Uenighetene er store, frontene harde. Foreløpig ser vi enkeltforbund som er mer opptatt av å løfte det de er uenige om seg i mellom, framfor å fokusere på de overordna spørsmålene, der de står skulder ved skulder.

Skal vi få på plass de omfattende og brede løsningene Norge trenger nå, bør de som forhandler representere bredden i det norsk arbeidslivet. Det er bare hovedorganisasjonene LO og NHO som har tyngde og mandat til å forhandle så bredt.

Samordnet lønnsoppgjør

I et normalt norsk lønnsoppgjør er det de enkelte fagforbundene som forhandler med sine respektive motparter etter tur. Når det meste går som det skal i norsk økonomi, fungerer dette riktig bra. Konkurranseutsatt industri, som kalles frontfaget, forhandler først. Alle andre tilpasser seg lønnsøkningen de har råd til. I flere slike «normale» oppgjør har man også fått på plass viktige enkeltsaker, som har stor betydning for både arbeidstakere og norsk næringsliv. AFP og den 5. ferieuka er noen slike eksempler. Men utfordringene vi står ovenfor nå, betyr at løsningene vi trenger plass, er langt mer omfattende.

Dessuten er det tyngste argumentet for frontfagsmodellen allerede ryddet unna i år. Både arbeidsgivere og arbeidstakere er skjønt enige om moderasjon. Derfor har den konkurranseutsatte industrien lite å tape på et fellesoppgjør.

Vi i Agenda har i et nytt notat gjort en gjennomgang og analyse av norske lønnsoppgjør siden 60-tallet. Norge har tradisjon for at oppgjør i vanskelige tider er slike samordnede oppgjør, der LO og NHO forhandler på vegne av alle.

Mest kjent er Solidaritetsalternativet som bestod av flere oppgjør på 90-tallet, der målet var å styrke den norske økonomien og få ned ledigheten. Et samordnet oppgjør i 2008 ble avgjørende for å få i gang pensjonsreformen, som allerede har bidratt til at mange står lenger i arbeid, og styrker norsk økonomi.

Arbeidsgiverne svikter

Det er LOs forbund sin soleklare rett å bestemme hva slags oppgjør de mener er riktig, slik de alltid gjør. Men den tilliten og makten de har i dette og mange viktige spørsmål, skyldes delvis at de har vist at de forvalter den godt. Et samordnet lønnsoppgjør i år kan være en fantastisk begynnelse for å få flere i arbeid, og for å løse vår tids store utfordringer. Det bør veie tungt for dem som bestemmer.

Foreløpig ser det ikke lyst ut. Hva LO-leder Gerd Kristiansen mener vil være den beste løsningen er en godt bevart hemmelighet, slik det alltid er fram til avgjørelsen er tatt. Men Fellesforbundet som representerer frontfaget har sagt svært tydelig at de ønsker å forhandle på egen hånd som vanlig. Det pleier å veie tungt for LO.

Heller ikke arbeidsgiversiden leverer. At arbeidstakerne ikke kommer til å kreve mye penger i år, er selvsagt gode nyheter for arbeidsgiverne. Men også NHOs medlemmer må bidra, og foreløpig har de kommet med fint lite.

Fagbevegelsen ønsker på sikt å få på plass en bedre pensjonsordning. Det er et fornuftig innspill, ettersom vi har et komplisert og svært ulikt pensjonssystem. Forskjellene mellom offentlig og privat sektor overgås bare av de enorme forskjellene mellom ulike arbeidsplasser i privat sektor. Dagens system det vanskeligere for folk å bytte arbeidsplass eller sektor.

Det er det motsatte av det vi trenger i en periode med stor omstilling. Tariffesting av tjenestepensjon, og langsiktige planer om opprydding i systemet ville være en god start. Dersom NHO signaliserer at de er villige til å komme fagbevegelsen i møte og snakke om pensjon senere, øker det mulighetene for å få til et felles oppgjør der man kan konsentrere seg om dagens store utfordringer: Økende ledighet, kompetanseløft og integrering av grupper som står utenfor arbeidslivet. Hittil har de sendt stikk motsatt signal.

Men aller viktigst for å få til et godt oppgjør er det at Erna Solberg kommer på banen, og signalisere at regjeringen vil være med på spleiselaget og bruke trepartssamarbeidet for det det er verdt. Det har foreløpig ikke skjedd. De siste årene har forholdet mellom LO, NHO og regjeringen vært dårlig, mye på grunn av stor avstand og konflikt rundt regjeringens liberalisering av arbeidsmiljøloven. De siste månedene ser vi et LO og NHO som har tettere kontakt og samarbeid enn på mange år. Men dersom myndighetene ikke leverer sin del til spleiselaget, vil resultatene bli deretter.

I verste fall kan vi få et lønnsoppgjør som vil å bety minimalt for hvordan framtidas Norge vil se ut. Det vil være et svært dårlig resultat. Vi lever ikke lenger i en tid der vi har råd til å forspille muligheter.

Av Kaia Storvik og Sigrun Aasland,

Tankesmien Agenda