Årets hittil mest usmakelige nyhetssak handler om en småbarnsfamilie i Levanger som mottok en regning på 52 000 kroner etter en keisersnittfødsel på sykehuset. Mor er en av landets mange såkalte «papirløse».

28-år gammel Tegist Regasa fikk avslag på asylsøknaden sin mens hun var gravid — noe som gjør at sykehuset krever at hun må betale for behandlingen. Boranto Dika er Regasas samboer og far til hennes to barn. 31-åringen ble hentet til Norge som kvoteflyktning fra Etiopia for 15 år siden, har jobbet siden han fylte 18 år og er i dag norsk statsborger.

Han har full stilling som renholdsoperatør i Levanger kommune, i tillegg til at han tar ekstrajobber flere ganger i uken gjennom et renholdsbyrå for å forsørge familien. Han trenger begge jobber. Som «papirløs», får ikke Regasa lov til å jobbe og bidra til familiens økonomi. Når husleie, barnehage og andre faste utgifter er betalt, er det ikke så mye igjen. Familien har så klart ikke penger til å betale regningen fra sykehuset.

Saken til Tegist Regasa er et lavmål. I et av verdens rikeste land burde det være en selvfølge at alle mødre får føde sine barn i trygge omgivelser, uten å bli straffet økonomisk.

Saken skapte et medieopprør som nådde helt til Bent Høie og beste sendetid på NRK. Det endte med en uttalelse fra den såkalte kvalitetssjefen i Helse Nord-Trøndelag, Tor Ivar Stamnes, som sa at de trekker regningen siden «det har kommet nye opplysninger i saken». Det var sikkert en lettelse for en regjering som allerede er under stort press.

Saken viser hvor inhumant systemet har blitt. Rett til å forsørge seg selv gjennom arbeid og rett til helsehjelp slås fast i flere internasjonale konvensjoner. Myndighetene på tvers av partigrensene har skapt en ny underklasse av mennesker helt uten rettigheter. De blir kalt for «papirløse» — mennesker som bor her uten lovlig opphold, men som ikke kan reise tilbake til opprinnelseslandet. Mange er statsløse eller kommer fra verdens mest urolige områder. Ingen vet nøyaktig hvor mange det finnes i landet, men det kan dreie seg om alt fra 10 000 til 30 000 personer.

Mens andre land har gjennomført ulike lovendringer eller reformer, skiller Norge seg ut ved å ha en av de strengeste tilnærmingene til papirløse. Det stormer for tiden rundt justisminister Anders Anundsen, hovedsakelig på grunn av regjeringens håndtering av asylsøkere — hemmeligholdte brev, feilinformasjon til Stortinget og tvangsutsendelse av både barn og voksne til land der de er i stor fare.

Dagens praksis er helt klart i strid med flere FN-konvensjoner. Den siste utviklingen i Regasa-saken viser en politikk som er direkte kvinnefiendtlig og går i feil retning. Under den blåblå regjeringen har asylpolitikken tatt enda en vending som er uverdig for et av verdens rikeste land. Menneskerettighetene er universelle og gjelder for alle mennesker, uansett hvem de er og hvor de bor. Regelverket for våre såkalte papirløse må endres.

Den generelle situasjonen for papirløse setter vår solidaritet på prøve og skriker etter en rettferdig løsning for de alt for mange menneskene som har lidd alt for lenge. Fagbevegelsen har vært tydelig i sine meninger, men ikke alltid like flinke til følge opp med konkret handling.

LO-kongressen vedtok i 2013 Fagforbundets forslag om å etablere et rådgivende senter for papirløse. Opprettelsen av senteret er viktigere nå enn noen gang. På den samme kongressen ble det vedtatt at asylsøkere og personer som må oppholde seg i landet selv om de har fått avslag på asyl, bør innvilges arbeidstillatelse og tilbys sysselsettingstiltak, slik at de kan forsørge seg selv i et verdig og legalt arbeidsliv. Retten til å forsørge seg selv og motta medisinsk behandling bør være selvfølgeligheter i dagens Norge.

Det er på tide å løfte disse sakene lengre opp på dagsordenen.