EURO-KNUT: To lange dager og netter med intense forhandlinger i Brussel er avsluttet, et møte på grensen til et "tre-skjorte-møte". Det var dramatikk rundt møtet med stadig nye forsinkelser, sene nattmøter og ville rykter om hvor vanskelig det var. Alt som skulle til for å skape et inntrykk av at her ga ingen noe ved dørene eller andre steder.

Tilslutt var alle enige om å være fornøyde med utfallet og Cameron kunne vende tilbake til øyriket sitt for å starte sin viktigste politiske kamp i sin karriere.

Storbritannia har fått en egen status i EU, "a special status", noe de fleste egentlig mener har vært tilfellet hele tiden, da de ikke er medlem i Schengen eller Euro. Camerons allierte i sluttkampen om reduserte trygdeordninger og en løsere union, var de gamle EFTA-vennene Finland og Sverige, og også Danmark, som var EFTA-medlem fram til 1973. De som bremset lengst var de 12 ikke nå lenger så "nye" medlemsland i Øst-Europa, de er de fremste leverandørene av billig arbeidskraft vestover. Belgia, som en slags EUs overbestefar, knurret lenge mot at EU ikke skulle bli enda mer union. En kanskje inkonsekvent holdning fra et land som daglig bærer mer og mer preg av nettopp ikke å være ett land, og i hvert fall ikke en union av tre regioner.

Folkeavstemningen i Storbritannia finner sted torsdag 23. juni, og blir den andre i landets historie om forholdet til EU. De første var i 1975, to år etter at UK ble med, og med et betydelig flertall for. Denne gangen kan det bli annerledes.

Lykkes Cameron, kan han ri inn i solnedgang som mannen som sikret landets plass i EU. Samtidig vil hans EU-motstandere i eget parti måtte holde fred en stund siden EU-skapet er satt på plass "i vår tid". Taper han derimot, er hans dager som statsminister talte med mindre han som ren straffeeksersis må påta seg den vanskelige oppgaven med å forhandle en ny ikke-medlemskapsavtale med EU. Det vil i så fall være med et EU som er i kraftig utakt med seg selv, og som vil ha vanskeligheter med å enes om et nytt alternativ for tilknytning som ikke er en EØS-løsning eller sveitsisk åpning. EU vil ha mistet en viktig vegg i konstruksjonen, hele vestfløyen vil falle ut. Det kan starte en intern prosess som ingen vet eller tør tenke på hva kan komme til å bety.

Dette skjer i en situasjon der gamle Russland skraper på Europaportalen med bjørnelabbene sine og Tyrkia leker med tørt krutt i nærområdene og med Russland. EU vil også rammes økonomisk, i en tilstand der de fortsatt ikke er ute av Eurokrisen.

Nå har tilhengere og motstandere av medlemskap i de ulike partiene kommet ut på slagmarken, et slag som endelig vil avgjøres torsdag 23. juni. Den dagen samles EU-toppene til sitt ordinære toppmøte, og vil kunne få resultatet presentert i løpet av natten til den 24. juni. "Årets lyseste natt" rent sesongmessig, men den kan bli mørk om resultatet blir et nei. Fram til da holder man pusten. Ulike meningsmålinger viser nå ganske jevnt for og mot utmelding, men som så ofte før er det den store vet-ikke-gruppen som vil avgjøre. De vil måtte lytte til argumentene for og mot den "pakken" Cameron nå slåss for.

Den består av:

1. at EU skal ha mindre byråkrati og økt konkurranseevne, et arbeid som allerede er i gang med navn som Refit,(Regulatory fitness) SLIM, (Smarter legislation internal market) og Better regulation.

2. Storbritannia skal ikke merke negative konsekvenser når Eurosonegruppen beslutter saker for seg. Dette er mest en presisering av at Euro ikke er EUs eneste valuta, slik det er i dag. Men regelverket for finanssenteret City of London skal være det samme som i det indre marked. Det var et krav fra franske banker som fryktet at britiske banker får fordeler ved å stå utenfor.

3. Det åpnes for en rødt kort-ordning for at nasjonale parlamenter der de, når de er 15 og utgjør et flertall av EUs befolkning, kan stoppe forslag fra Kommisjonen. Cameron ønsket at det britiske parlamentet alene skulle kunne gjøre det. I dag finnes det en gult kort ordning som kan bremse forslag fra EU.

4. Det blir både en bremse på retten til trygdeytelser for utenlandske arbeidstakere i de fire årene de er der, samt en mulighet til å bremse antallet. Det finnes allerede i dag en unntaksklausul dersom innvandring kommer ut av kontroll. Barnetrygden skal kjøpekraftjusteres til det nivå som gjelder i mottakerlandet, men bare for nye arbeidstakere som kommer til Storbritannia, ikke for de som er der. Fra 2020 skal dette også kunne gjelde for øvrige EU/EØS-land slik at den danske jubel over en rimeligere "børnecheck" kom i tidligste laget, sammen med Erna Solbergs begeistring. Hennes uttalelse om at det også skal gjelde for kontantstøtte er høyst usikker. I penger vil det ikke bety så mye likevel. For Danmark snakker man om 50 millioner kroner i året, for Norge mest sannsynlig noe mer. Samtidig har den nye polske konservative regjeringen økt kraftig den polske barnetrygden, slik at forskjellene er redusert mellom en norsk og polsk barnetrygd. Hensikten fra den polske regjeringen er to-delt, delvis for å holde kvinner i hjemmet, men også for å få nødvendig kvalifisert polsk arbeidskraft hjem igjen.

Heller ikke i Storbritannia vil det i rene penger bety så mye i besparelse. Det britiske trygdesystemet skiller seg på viktige områder fra de kontinentale der det fordres en viss arbeidstid før man har rett på ledighetstrygd eller sykepenger. I Storbritannia derimot er lønninger ofte så lave at man får bostøtte og en vesentlig skatterabatt for å klare seg. Disse gjelder for alle, også utenlandske arbeidstakere, fra dag én. Så problemet er ikke at utenlandske arbeidstakere "snylter" på ledighetstrygden. Alle er der for å jobbe og får da automatisk tilgang til skatterabatter fordi de lønnes lavt, ofte lavere enn briter. Samtidig får de rett til bostøtte eller kommunal bolig. Det er dette Cameron nå vil stoppe med å kreve at disse må ha arbeidet i fire år for å få tilgang til denne typen rettigheter.

Det falt selvsagt ikke i god jord i Polen og i de baltiske land som har mange landsmenn bosatt i England og som sender penger hjem. Men det kan kun gjelde i sju år og omtales som en nødbrems.

Den britiske løsningen er i prinsippet utformet med sikte at på den kun skal gjelde Storbritannia. Det unntaket fikk landet også fra arbeidstidsdirektivet i 1993, en såkalt opt-out. Men denne er blitt generell etter den store EU-utvidelsen i 2004. Det samme kan skje med de fire nye britiske "unntakene". De kan etter hvert påberopes av flere land, og da blir EU ytterligere fragmentert.

Det er flere EU-land land som nå biter i bisselet og rykker i sjekene for å komme ut av EUs detaljstyring. Italia også blitt et land som mener de fortjener særbehandling fra Brussel sin side. De ønsker at flyktningkostnadene ikke skal regnes inn i deres budsjettunderskudd. Tilsvarende tanker gjør seg gjeldende i Østerrike, som vil ta penger fra EUs sosialfond som i dag går til Øst Europa, til betaling for flyktninger i Østerrike. Østerrike har innført et tak på 80 asylsøkere pr dag og ca 3.000 i transitt til andre EU-land. Det har møtt skarp kritikk fra noen EU-land, men ikke alle.

På EU-motstanderne og de fleste britiske tabloidaviser gjør pakken overhodet ikke inntrykk. Noen kaller tilbudet en form for vrangforestilling (delusion) som statsministeren klamrer seg til. De anser det som kosmetikk eller sukkertøy og ingen "reform av EU", som Cameron krevde i utgangspunktet i 2013. Andre mener det hele er avtalt spill. En liten håndgranat eksploderte søndag kveld da den populære London-borgermesteren, Boris Johnson landet på nei-siden. Hvis de politiske værhårene hans er følsomme nok, tror han at folket sier nei og Cameron må avgå etter det. Da er han en av flere som anser seg selv som en naturlig etterfølger som statsminister. Flertallet i Underhuset vil forbli det samme også etter et nei.

Uansett er "The Battle of Britain" del 2 startet, men denne gang som en slags borgerkrig. De politiske skadene på London kan bli betydelige og ikke minst uoversiktlige. I tillegg er det noe som heter "back-fire" og ikke minst rekyl hos de andre 27 EU-landene.

Sommeren kan bli varm på de britiske øyer i år, til en forandring.

Knut Arne Sanden

Leder av LO-kontoret i Brussel