Petter Bae Brandtzæg

Regjeringens IT-politiske plan: eNorge2009, «Det digitale spranget», etterstreber et IT- og kunnskapssamfunn for alle. Dette innebærer at hele den norske befolkning skal bli e-borgere, samfunnsborgere med tilstrekkelige internett og datakunnskaper.

Likevel iverksettes det påfallende få konkrete tiltak for å oppnå denne målsetningen. I Norge investeres milliarder av kroner for å digitalisere samfunnstjenester og arbeidsplasser. Vi blir stadig konfrontert med nye teknologiske løsninger og ny digital infrastruktur. Dette har gitt oss et hav av nye muligheter, men utnyttes disse fullt ut eller skaper teknologien nye barrierer?

Dagens samfunnsborgere har behov for kompetanse om hvordan de kan nyttiggjøre seg dagens digitale verktøy. Kompetanse er samfunnets viktigste ressurs for enkeltmenneskets deltagelse, verdiskaping, økonomisk vekst og samfunnsutvikling. Det hjelper lite med et gjennomdigitalisert samfunn om menneskenes ferdigheter kommer til kort.

På ti år har det skjedd en gjennomgripende teknologisk revolusjon i vår måte å utføre tjenester, arbeide, tilegne kunnskap, hente ny informasjon, drive forretninger, handle, kommunisere, underholdes på etc. Innen kort tid skal «vi alle» få tilgang til MinSide, vår egen statlige nettside. Dette blir en felles inngang til elektroniske offentlige tjenester og en informasjonsoversikt registrert om den enkelte: deg og meg. Introduksjonen av internett har gjort denne digitaliseringen mulig, men det er ikke nødvendigvis slik at alle henger med i utviklingen.

Digitalisering av samfunnets mange funksjoner stiller helt nye krav til enkeltmennesket. Det forventes økt deltagelse og selvbetjening med bruk av tekniske, digitale verktøy. Svært mange, både unge og gamle, trenger derfor relevant opplæring og kompetanse for å beherske en stadig økende digital hverdag. En hverdag hvor abstrakt og teknisk kunnskap er nødvendig.

En rekke studier har dokumentert digitale skiller i Europa, på verdensbasis og i Norge. Digitale skiller har lenge vært omtalt som forskjellene mellom de gruppene som har hatt tilgang til informasjons- og kommunikasjonsteknologi versus de som ikke har tilgang. Grupper som ofte blir omtalt i relasjon til digitale skiller er mennesker med lav inntekt, lav utdannelse, trygdede, arbeidsledige, funksjonshemmede, mennesker med innvandrerbakgrunn, eldre, kvinner og unge jenter. Konsekvensen er en ny analfabetisme der mange gjøres hjelpeløse fordi de verken har tilgang til, eller kan beherske ny teknologi, samt at eksisterende skiller vil øke i omfang. I Norge er ikke tilgang det største problemet, siden tettheten på pc, mobil og internett er høy sammenlignet med andre land. Over 80 prosent har nå tilgang på internett i Norge, men tilgang er ikke det samme som bruk. Tilgang til pc og internett er en forutsetning, men slettes ingen garanti for bruk. Bruk er heller ikke det samme som digital brukerkompetanse.

De typiske «norske digitale skillene» går mellom de som behersker og nyttiggjør seg pc og internett på en effektiv måte versus de som ikke gjør det. Det medfører at nye eliter dannes samtidig som store grupper faller utenfor fordi de både har forskjellig tilgang til og kompetanse til digitale teknologier som pc og internett. Kompleksiteten i de digitale skillene her hjemme har derfor fått et mer komplekst omfang nettopp på grunn av gjennomdigitalisering av samfunnet kombinert med høy endringstakt.

Ifølge direktør Bernt Nilsen i Datakortet AS, som kartlegger datakompetanse, er 1,8 millioner yrkesaktive nordmenn digitale analfabeter. Verst står det til hos eldre over 55 år, men det også mange unge som faller utenfor den nye kommunikasjons- og informasjonsstrømmen. Problemet ser heller ikke ut til å være avtagende. Lærere og elever bruker i liten grad IKT for å fremme læring, ifølge ITU Monitor 2005. Abelia og Paul Chaffey hevder på sin side at også en manglende digital kompetanse kan føre til knapphet på arbeidskraft i framtida (Aftenposten 09.11.05). De fleste bedrifter endrer seg på grunn av IKT, slik at mange arbeidstakere sitter på utdatert kunnskap. Det finnes folk til arbeidet, men alt for mange skyves ut av arbeidslivet fordi de ikke har digital kompetanse. I 2003 rapporterte 27 prosent av arbeidstakere eldre enn 55 år om vanskeligheter ved å lære datateknologi på jobben. I 2004 økte denne andelen med 12 prosentpoeng. Undersøkelsen, som er foretatt av MMI på oppdrag fra Senter for seniorpolitikk, viser at terskelen for å beherske data i arbeidslivet er blitt høyere. Dette er et alvorlig signal om at teknologien lager nye barrierer og at vi antagelig bare har sett begynnelsen. Den teknologiske utviklingen har ikke nådd et toppunkt. Den endres kontinuerlig i et stadig hurtigere tempo. Problemet er at teknologiutviklingen går raskere enn folk flest greier å lære seg den.

Signalene om digitale skiller i befolkningen er en kjempeutfordring med tanke på moderniseringen av både offentlig og privat sektor. En ny elektronisk forvalting vil med stor sannsynlighet by på problemer for mange.

Der vi før møtte personlig assistanse, møter vi selvbetjeningsautomater og selvbetjente nett-tjenester av ulike slag. Det digitale selvbetjeningssamfunnet forventer høye brukerferdigheter. Brukerne kunne håndtere komplekse skjermgrensesnitt, men det er ikke alle som behersker en digital skjermvirkelighet.

For å trekke en i dag gyldig parallell til viktigheten av digital kompetanse, sammenlignet tidligere næringsminister Grete Knudsen innføringen av internettet med Johann Guthenbergs oppfinnelse av boktrykkekunsten. Mennesket ervervet på Guthenbergs tid en forståelse og større innsikt om verden og hverandre, og datidens institusjoner endret seg i kjølvannet. Boktrykkerkunsten medførte spredning av kunnskap og informasjon i stor skala. Det å tolke og lese skrift ble nødvendig for samfunnsdeltagelsen og en basisferdighet vi skulle lære på skolen. Å lese er fundamentalt for et opplyst samfunn med tanke på demokratiutfoldelse og samfunnsdeltagelse. Denne erkjennelsen har gjort læring av leseferdigheter til en rettighet og et samfunnsansvar, og ikke noe den enkelte skal lære. Hva så med digital kompetanse, hva med det å kunne lese og tolke en digital skjermvirkelighet?

Et velfungerende demokrati avhenger av at alle har samme muligheter og rettigheter til informasjon og kommunikasjon. En situasjon der teknologien skaper nye barrierer fremfor innovasjon, verdiskapning og økt samfunnsdeltagelse, er uholdbar. Det handler om manglende opplæring i IKT og manglende vilje fra myndighetene til å sette opp en klar plan med nok ressurser for å gjennomføre opplæringen. Myndighetene må snarest etablere en strategi for hvordan de skal lære opp befolkningen i digital kompetanse.

Regjeringens plan for den overordnede IT-politikken, «Det digitale spranget» og den reelle satsingen på å gjøre Norge til et digitalt mønstersamfunn, er per i dag ikke god nok. Den mangler både konkrete initiativ som kan løse utfordringene og den mangler avsatte midler for å gjennomføre initiativ av betydning. I morgendagens skole brukes tekstbehandling, regneark og internett som naturlig del av læringsaktivitetene. Likevel er satsningen på digital kompetanse i Skole-Norge elendig. Det er fortsatt svært mange elver som knapt bruker eller lærer om internett i skolesammenheng.

Arbeidsplassene må også kjenne sin besøkelsestid. Vi trenger et arbeidsliv hvor digital kompetanse tas på alvor. Flere digitale verktøy på arbeidsplasser og i dagliglivet er også vanskelig, frustrerende og i liten grad brukertilpasset. Teknologien må tilpasses menneskelige behov og bli mer brukervennlig. Tall fra EU (2004) rapporterer at 90 millioner EU-borgerne enten ikke har tilgang til eller mangler mulighet for å benytte seg av fordelene ved bruk av IKT, på grunn av alder og funksjonshemminger eller andre særlige behov.

Digitaliseringen av et samfunn må sees i lys av noen utviklingstrinn. Norge er nå kommet forbi den såkalte «etableringsfasen» for samfunnsdigitaliseringen. Det er tid for å sette fokus på tilgjengelighet, inkludering og opplæring. Befolkningen må få opplæring i å bruke, lese, tolke og navigere i en ny digital skjermvirkelighet før for mange faller utenfor. Ikke la dette bli den enkeltes ansvar, men et samfunnsansvar. Skjermvirkeligheten er kommet for å bli.