KNUT VIGGEN

knut.viggen@lomedia.no

Den første utgaven av Tidsskrift for Arbeiderbevegelsens Historie så dagens lys i 1976. Bak utgivelsen sto et par ildsjeler, historikeren og Ap-politikeren Arne Kokkvoll (1925-1998) og den tysk-norske historikeren Einhart Lorenz (1940) i Pax Forlag. Sistnevnte var også selv til stede under markeringen.

Bakgrunnen for utgivelsen var at Kokkvoll i 1974 oppdaget at LO skulle jubilere (75 år red.anm.), men noe større historisk bidrag lot seg ikke realisere på så kort varsel. To år senere var imidlertid tidsskriftet en realitet, utgitt av Pax Forlag, den første utgaven omhandlet for det meste mellomkrigstiden og inneholdt bidrag av blant andre avdøde historikere som Edvard Bull (1881-1932), legenden Martin Tranmæl (foredrag), men også nyere historikere som Jorunn Bjørgum (Fagopposisjonen av 1911) og Odd-Bjørn Fure (Radikalismen i norsk arbeiderbevegelse 1918-1933).

Skilte seg ut

I 1976 var Norsk Historisk Tidsskrift (1871) og Heimen (1922) for lengst etablerte historietidsskrift, men det nye tidsskriftet var ingen ensom svale, det fantes lignende publikasjoner i flere nordiske land og ellers i den industrialiserte verden.

– Tidsskriftet skilte seg klart fra den gjengse historieskrivingen på den tiden, forklarer Frank Meyer, daglig leder i Arbeiderbevegelsens arkiv og bibliotek (Arbark), som overtok utgivelsen i 1986/87, nå under det navnet vi kjenner det i dag.

Marxistisk tenkning

– De første bidragsyterne hadde en fortid til venstre i den norske arbeiderbevegelsen. Det var en vitenskapelig nyorientering knyttet til blant andre kretsen rundt historiker Edvard Bull d.y. Hans historiesyn var preget av marxistisk materialistisk tenkning. Her dreide det seg om historie i politisert form, såkalt kvalitativ samfunnshistorie, sier Meyer.

– Det ble lagt vekt på muntlige kilder som skulle åpne veien ned mot grasrota slik at deres historie kom mer fram i lyset.

I starten var det et klart fokus på arbeiderbevegelsen og dens historie, særlig mellomkrigstida, ideologi, teorier og synteser. Etter hvert fikk man flere artikler om arbeiderklassen og "mennesker uten makt".

40 ÅR: Frank Meyer, daglig leder for Arbeiderbevegelsens arkiv og bibliotek, Abark, med 2. nummer av tidsskriftet for 1976 (om trøndersk fagbevegelse) og den siste utgaven av Arbeiderhistorie fra 2016. Til sammen 40 år fra "grå mus" til påkostet bokproduksjon.

Knut Viggen

Stort opplag

De første heftene ble trykket opp i det som i dag anses som svært store opplag, opp til 5.000 eksemplarer, og heftene ble nesten revet bort med det samme de kom ut. De gikk både til universiteter og ikke minst til studiesirkler landet rundt.

– Utseendemessig gikk tidsskriftet ganske raskt fra det enkle til det mer staselige, produksjonen ble stadig vanskeligere og mer kostnadsdrivende, samtidig som opplaget gikk ned. I starten stilte fagbevegelsen og da særlig de mest radikale forbundene seg bak utgivelsene, men interessen dalte også her raskt med årene. Til slutt var det bare Norges Forskningsråd som ga støtte, forklarer Meyer.

Ved et veiskille

I 1985 var man kommet til et veiskille. Året før hadde Pax forlag oppgitt utgivelsene, Tiden Forlag kom inn i en kort periode, før det hele endte med Arbark som utgiver og fra 2009 med LO Media som produserende forlag.

– Det skjedde en popularisering av innholdet for å øke salget. Fra å ha kun ett hovedemne per utgave ble det en mer variert meny, forteller Meyer.

Han mener tidsskriftet og senere årboka etter hvert ble et viktig fora for moderne samfunnshistorie i Norge.

– Etter hvert ble det mindre av den eksplisitte marxismen og mer vekt på kvalitative studier om arbeiderbevegelsen og arbeiderklassen og de sosiale, tekniske og økonomiske rammene rundt denne bevegelsen.

Flyktningehistorie

– Det første bindet av Arbeiderhistorie i 1987 handlet om tyske flyktninger i Norge i 30-årene og flyktningetemaet er jo stadig aktuelt, sier Meyer.

Innholdet i Arbeiderhistorie i dag er preget av en emnepluralisme og en materialistisk kulturhistorie som er vanskelig å finne i de andre historiske tidsskriftene.

– Med årene er det kommet til nyere forfattere, flere kvinnelige forfattere og en rekke nye emner er belyst, forklarer han.

Tidligere Arbark-leder, Knut Einar Eriksen (1999-2011) fortalte under markeringen i Oslo tirsdag at det var litt av en jobb å få bidragsytere til boka og at det på 2000-tallet ble en langt bedre geografisk spredning i emnevalgene.

BLIR DIGITAL: Det er blitt noen utgivelser i årenes løp, men nå er de trykte utgavene snart historie. Fra neste år er en heldigital utgave på plass.

Knut Viggen

Outsider ble innsider

Meyer mener tidsskriftet og senere årboka har gått fra å være en outsider til å bli en etablert innsider, fra å fremme politisert og praksisorientert vitenskap til å bli et fagfellevurdert tidsskrift med strenge saklighetskrav, fra å ha et elitistisk ståsted til et mer populært og fra å stå utenfor LO til å bli en integrert del av den samme LO-familien.

Han tror veien videre for boka fortsatt vil være mye av det samme som i dag, men han etterlyser mer vekt på grenseoverskridende virksomhet, internasjonalisme og ikke minst mer om arbeidernes opplevelser.

– Hva er det revolusjonære subjektet i dag og hvor er de store historiene i norsk arbeiderhistorie? Det skulle jeg likt å se mer av, sier Meyer.

Fra bok til heldigital

Neste år er det jubileum for den russiske revolusjon (1917) og 30-årsjubileet for årboka Arbeiderhistorie skal markeres. 2017 blir også året Arbeiderhistorie opphører som trykt produkt og går over til å bli en digital og fullt ut søkbar versjon under Universitetsforlagets vinger (Idunn).