KATHARINA DALE HÅKONSEN

katharina@lomedia.no

– Jeg håper at om 15-20 år har alle innsatte hver sin iPad. Vi må ivareta sikkerheten, men også gjøre Internett så tilgjengelig at innsatte henger med i samfunnet, sier Terje Eggan.

Der andre ser hindringer, ser verksbetjenten muligheter. Å gjøre domfelte i stand til å takle livet utenfor murene, gjennomsyrer alt han sier. Høsten 2014 ble han også headhuntet og valgt inn i sentralstyret til Norsk Fengsels- og Friomsorgsforbund (NFF). Eggan vil fortsette å bry seg om de små tingene som gjør innsattes hverdag bedre, men også jobbe politisk gjennom vervet.

Bli kjent først

Terje Eggans møte med kriminalomsorgen var i gårdsdriften i Trondheim fengsel i 2009. Etter 13 år i privat næringsliv i Oslo og Hønefoss med jobbing «døgnet rundt», tok han med seg flyttelasset, skrudde ned tempoet og overtok foreldrenes småbruk i Klæbu, like utafor Trondheim. Men bruket var ikke nok til å leve av. Sommeren 2009 fikk han sommerjobb i fengselet. Eggan trivdes fra første stund. Han likte å jobbe med de innsatte. En kollega i gårdsdriften gav han et råd han har fulgt. Ikke les om de innsatte på datasystemet, men møt dem og bli kjent.

– Jeg vil ikke være forutinntatt. Jeg vil møte menneskene og ikke handlingene, sier han.

Det setter nok de innsatte pris på. På forvaringsavdelingen, hvor Terje Eggan jobber, soner domfelte med flere drap på samvittigheten. Eggans smale kontor har vinduer til tre sider. Gjennom det ene ser han fem innsatte spille et klubbespill i den store luftegården. De to andre vinduene gir verksbetjenten oversikt over naborommene, et grafisk verksted hvor tre-fire domfelte vanligvis jobber med foto og grafiske arbeider. På motsatt side er det et lite motorsykkelverksted med en sliten motorsykkel som venter på en nevenyttig innsatt.

Kun arbeidsleir

Terje Eggan er ansatt i arbeidsdriften hvor innsatte jobber med alt fra sveising og vedhugging til finsnekring og bildebehandling. Som sentralstyremedlem er Eggan mye rundt på verkstedene og snakker med kollegaene. I dag tar han turen til mekanisk verksted, hvor underverksmester Bjørn Grønli og verksbetjent Jan Birger Nervik jobber. De viser rundt i en stor hall med ulike industrimaskiner fra 1970- og 80-tallet. Grønli er oppgitt. Han ønsker å gi de innsatte en yrkeskompetanse som de kan dra nytte av etter soning. Han mener at dagens maskinpark må oppgraderes. Drømmen er en datastyrt metallfreser, en såkalt CNC-maskin.

– Markedet i industrien etterspør CNC-operatører. Vi burde ha en CNC-maskin for at de innsatte kan lære seg noe som kan gi dem jobb utenfor murene, sier Grønli.

Selv om Terje Eggan er optimist, er han enig med kollegaen.

– Fortsetter vi sånn vi gjør i dag, blir det mer en arbeidsleir enn reell kompetanseheving. Å bare sysselsette er negativt. Arbeidet skal være meningsfullt, og vi skal gi dem noe matnyttig, sier verksbetjenten.

Tror på strategien

Tidligere i år lanserte Kriminalomsorgsdirektoratet (KDI) en ny strategi for utviklingen av arbeidsdriften i fengslene fram mot 2018. Mange verksbetjenter er desillusjonerte og ser på strategien som nok et skrivebordsdokument, men Eggan øyner håp.

– Jeg skjønner at folk er resignerte. Arbeidsdriften har lenge vært nedprioritert. Jeg har tro på den nye strategien, men det må tilføres ressurser og flere ansatte.

Ifølge strategien skal 90 prosent av alle innsatte være i arbeid. I dag er tallet rundt 60 prosent.

– Det har vært mye snakk. Nå tror jeg KDI mener alvor.

Skape endring

Er det noe Eggan liker å snakke om, så er det alle mulighetene som fins i arbeidsdriften. I fengslene er det verksbetjentene som tilbringer mest tid sammen med innsatte som er på jobb fra klokka åtte til tre hver dag. Eggan ser på arbeidsdriften som en endringsarena.

– Vi verksbetjenter møter innsatte der de er og jobber for å skape en god relasjon som kan føre til endring. De aller fleste innsatte har aldri fått høre at de duger til noe. Å bygge opp under mestringsfølelsen er viktig.

Verksbetjentene representerer normaliteten i fengselet.

– Når domfelte går på skole og jobber, møter de det normale liv. De gjør ting som ligner på livet utenfor murene.

Dyrker lidenskapen

Blant dem Terje Eggan har fulgt siden han startet på forvaringsavdelingen i 2012, er dobbeltdrapsdømte «Tore». Sammen med andre innsatte startet «Tore» et motorsykkelverksted som en elevbedrift. På verkstedet tok han imot vrak som han satte i stand. I dag jobber han på mekanisk verksted og har skrudd sammen sju sykler.

– Han er en stor kunstner. Bare se på den sykkelen. Han har bygget den opp fra bunn til topp, sier underverksmester Bjørn Grønli.

«Tore» smiler. Skryt varmer.

– Jo styggere utgangspunktet er, jo artigere er det, sier «Tore».

– Jeg har tilegnet meg mye kompetanse. Jeg har hatt interesse for motorsykler, hadde en Harley selv, men har aldri skrudd. Da fengselet gav meg sjansen, ble jeg veldig gira og har siden dyrket lidenskapen min.

Hver dag fra mandag til fredag skrur «Tore» på sykler. Han har snart fem års praksis og skal gå opp til fagbrevet som han regner med at han vil bestå. Drømmen er å starte eget verksted.

– Jeg lever for dette. Jeg er glad for at fengselet har lagt til rette for meg.

Manglet app

«Tore» lærte seg design- og bildebehandlingsprogrammer og lagde en håndbok for å dokumentere arbeidet med den første sykkelen. Terje Eggan er opptatt av at flere innsatte gjør som «Tore», tilegner seg digital kompetanse. Mennesker som soner fem-ti, kanskje 20 år, i fengsel slippes ut til et samfunn som er totalt annerledes enn det de kjenner. Eggan forteller om en innsatt som skulle på sin første permisjon etter mange år bak murene. Han skulle ta bussen til sentrum og hadde planlagt å betale med kontater, men bussjåføren bad han betale med en app. Den domfelte kom i fengsel før appenes tid. Han hadde en mobiltelefon, men uten apper. Bussjåføren lot han bli med bussen, men den innsatte følte seg temmelig utafor.

– I dag er digital kompetanse basiskunnskap. Vi burde få anledning til å lære innsatte hvordan de logger seg inn på altinn.no og ha kontakt med alt fra Nav til studiesteder, sier Eggan.