Anne Siri Renå

anne.siri.rena@lomedia.no

Da hun sonet i Trondheim fengsel, bidro reflekterende samtaler med ansatte til at hun klarte å komme seg noen hakk videre. Nå sitter hun på en romslig kafé i samme by og forteller at hun egentlig ikke passer til å være kriminell.

– Jeg måtte ut og praktisere det virkelige livet før jeg forsto hvordan disse samtalene hjalp meg. Jeg har skjønt mer av min egen væremåte, at jeg har vært utålmodig og tatt snarveier, gjort mye fordi andre har forventet det av meg, forteller Inger Marie Arnesen.

Rusfri har hun vært i lengre tid, og nå prøver hun seg på røykeslutt. Hun jobber ved det fleksible arbeidstilbudet Dagsverket i Trondheim, men kanskje flytter hun snart til en ny by.

– Jeg synes det har blitt enklere å være åpen. Om jeg feller noen tårer på veien, er ikke det verdens undergang. Det er bare godt å lette på trykket. Et behov jeg er ganske sikker på at både trebarnsfaren i gata og mange andre kan kjenne på, mener Inger Marie.

Ikke konfronterende

I rommet sitter tre personer. To av dem, en ansatt og en innsatt, prater. Bare disse to har øyekontakt. Den tredje, også en ansatt, lytter. Når denne samtalen er over, er det en samtale om samtalen som finner sted. Trondheim fengsel er den eneste kriminalomsorgsenheten i landet som har dette tilbudet.

– Den som lytter, leter etter det som er bra og positivt. Hun kan si, «dette høres spennende ut»! Og dermed er en helt ny samtale i gang, som kan åpne opp for anerkjennelse og nye perspektiver, kommenterer Gunnar Aadde Brevik.

Han er mannen som for vel ti år siden innførte samtalene i fengselet. Her har han lært opp i overkant av 20 betjenter. Som klinisk sosionom har han tidligere blant annet vært leder av friomsorgen i Nord-Trøndelag, der han også brukte dette verktøyet. Brevik er enig med Inger Marie Arnesen i at langt flere, også folk utenfor murene, burde fått mulighet til å reflektere på denne måten. Språk og ord skaper virkelighet, mener Brevik.

– I et fengsel er det mye konfrontasjon og motstand, livet på gangen er hardt. Det kan oppleves som et paradoks å måtte komme hit for å bli sett. Mange har mye sorg i seg. Flere gråter i dette rommet, fortsetter Brevik.

Undrende spørsmål

– Hvordan er samtaleteknikken?

– Det er ikke noe hokus pokus, vi bruker sunt bondevett. Vi er nysgjerrige og stiller spørsmål som skaper undring. Det er ikke feil med provoserende spørsmål, bare de blir stilt på en ydmyk måte. Mennesker liker å få tid til å snakke om seg selv. Det kan oppstå noe spesielt når den lyttende parten kommenterer at hun blir berørt av det hun hører, og når alle vet at ordene ikke forlater rommet, forklarer Brevik.

Livbergende

Sosionomen har solid nok erfaring til å kunne si at samtalene i flere tilfeller har vært livbergende. I fjor vinter snakket han og en av fengselets forvaringsdømte om nettopp dette i et timelangt radioprogram på NRK. Den innsatte følte han hadde fått hjelp til å forstå sin egen aggresjon bedre, og til å få mer kontakt med familien. Og det var dette radioprogrammet «Klaus’» foreldre hørte, som de siden tipset sønnen om. Nå går også han i reflekterende samtaler.

– Det er godt å få et annet perspektiv på livet enn det egne tanker gir. For tankesettet mitt har ikke vært særlig positivt de siste årene, forteller «Klaus». Han sier han har blitt flinkere til å ta i mot ros og at han har fått opp selvtilliten. I fengselet har han begynt å studere jus – noe han aldri hadde trodd han skulle klare.

– Hverdagen har stabilisert seg, jeg tror ikke det blir så hardt å komme ut igjen, fortsetter «Klaus», som fremdeles har noen år igjen å sone.

Fafos levekårsundersøkelse fra 2004 viste at to tredeler av innsatte i norske fengsler har hatt en oppvekst preget av ett eller flere alvorlige problemer, mens tre av ti har vært i kontakt med barnevernet innen fylte 16 år. Rapporten viser også at innsatte generelt har lav utdanning og svak tilknytning til arbeidsmarkedet.

Men hjertet får du ikke

– Noen slår seg på brystet, peker på hjertet sitt og sier: Hit når du aldri. Deretter bruker de kanskje de fem første samtalene til å snakke kritisk om fengselet. Og så, en dag, kommer vi til bunns i følelsene, dit de tenker at ingen skal. En tillit har oppstått, og det berører oss også, forteller betjent Åse Breen By, som jobber ved kvinneavdelingen i fengselet.

Rundt om på de ulike avdelingene henger det lapper som informerer om samtaletilbudet.

– I dette møtet er vi ikke kritiske, men heller undrende. Traumer og anger gnager, og mange ligger søvnløse av bekymring om nettene. Når innsatte forteller at samtalene utgjør en forskjell for dem, så er det veldig godt å høre, sier By.

Bør bli pensum

Men dårlig økonomi har i det siste vært med på å stoppe kontinuitet i samtalene.

– Noen ganger har vi måttet avlyse avtaler fordi vi er for få på jobb, og det synes vi er utrivelig. Vi har et håp om at vi skal komme i gang for fullt igjen, der vi kan tilby samtaler på jevnlig basis, ukentlig eller i alle fall annenhver uke, fortsetter By.

Trondheim fengsel sliter med et stort økonomisk underskudd, men Gunnar Aadde Brevik mener det er nokså lite som skal til for å opprettholde tilbudet. Til å starte prosjektet fikk han penger fra Nordisk Ministerråd. Enn så lenge jobber Brevik med å forankre samtalene skikkelig i egen fengselsledelse. Han mener også politikere på nasjonalt nivå bør utfordres til å utvikle dette som redskap i den øvrige kriminalomsorgen. En evalueringsrapport utarbeidet av forskere ved Høgskolen i Sør-Trøndelag, slår fast at de reflekterende samtalene har vært en suksess. De foreslår at det utvikles et undervisningsopplegg som blir pensum ved fengselsskolen Krus. Videre anbefaler rapporten at et tilsvarende tilbud bør finnes utenfor fengselsmurene, for å følge opp løslatte. Det har hittil ikke blitt gjennomført.

Grunnmuren

Tilbake på kafeen forteller Inger Marie Arnesen om hvordan hun kjenner at hun vokser litt for hver dag som går. Hun sier hun brukte samtalene på sin måte, og etter hvert skjønte hun at hun selv måtte gjøre noe med egen livssituasjon.

– Jeg er mer i takt med meg selv nå, og føler jeg har fått en grunnmur å bygge videre på.

Hun ser ut på slapseværet gjennom vinduet og retter snertent på lua.

– Så håper jeg flere kan få en flik av denne muren under føttene, avslutter Inger Marie Arnesen.