Erlend Angelo" />

Arbeidsmiljø

Tordis gleder seg fortsatt til å gå på jobb etter 47 år. Her er hemmeligheten

Skuldra krangler. Gamle kollegaer har sluttet forlengst. Men Tordis Slinde kjenner fortsatt arbeidsglede på jobb i Nortura Sogndal.
Tordis Slinde har jobbet i 47 år for Nortura Sogndal. Det vil si: – Jeg har faktisk to somre med jobb her også, så det er litt mer.

Tordis Slinde har jobbet i 47 år for Nortura Sogndal. Det vil si: – Jeg har faktisk to somre med jobb her også, så det er litt mer.

Erlend Angelo

erlend@lomedia.no

Huff, må vi det da? 

Tordis Slinde uffer seg litt når NNN-arbeideren tar fram kameraet og byr opp til fotografisk dans.

Det er tydelig at det smerter mer enn bare litt å være i søkeren. Oppmerksomhet er ikke noe 65-åringen oppsøker frivillig.

Kanskje er grunnen til at man ikke finner henne på svart-hvitt-bildene som henger på veggen i kantina. For der burde hun strengt tatt figurert. Hun har nemlig jobbet i bedriften i 47 år.

Nei, det er ikke en skrivefeil.

– Jeg starta med sommerjobb. Fast jobb fikk jeg 8. juni i 1976. Så jeg har 47 år pluss to somre, smiler Slinde.

Jobben søkte hun ikke engang på. Det var sjefen som ringte og ba henne komme.

Som sagt, så gjort. Nå har hun både Medaljen for lang og tro tjeneste fra Norges Vel og gullklokke. De støver bort en eller annen plass i heimen – oppmerksomheter er som sagt ikke en favoritt.

Tilfeldigheter

Men det må jo nesten Nortura være. Hun har tross alt vært her i 47 år.

– Jeg trives jo veldig godt her, da. Jeg hadde søsken og flere slektninger som jobba her, og vi kjørte sammen til jobben i starten, mimrer Slinde.

Slekta har slutta. Men hun har blitt.

47 år kanskje ikke noen verdensrekord for lengste innsats på en arbeidsplass. Men imponerende er det, all den tid årene har vært i kjøttindustrien, som er kjent som særdeles tung og krevende. 

Det har det også vært for Tordis. En skulder er operert. Men hun kom seg tilbake på jobb. Riktignok måtte hun bytte avdeling, men hun holder stand fortsatt. 

Nå på «utsida», altså ikke produksjonen lenger, men som operatør inne på pakkeavdelinga. Som fortsatt innebærer løfting og smidige bevegelser mellom store maskiner.

Hun har vært innom de fleste avdelingene på bedriften, inkludert kontoret over flere år.

– Jeg liker å være virksom, kontoret ble litt tamt, innrømmer Slinde.

Skøyerstreker

Hun savner minst å jobbe i ekspedisjonen.

Det var mye pakking av ulike varer i all slags mulige størrelser, og det ble mange turer inn og ut av den kalde kjøla. Men de varmet seg gjennom å finne på noen «hyss».

Det var voldsomt kjekke og artige folk som jobba der. Nortura hadde jo egne sjåfører, og de likte vi å tulle litt med. En gang pakka vi en leveranse med store steiner. Vi fikk passet påskrevet da han skjønte hva vi hadde gjort, humrer Slinde.

 Hun gruer seg litt til siste gangen hun går ut porten, men etter planen skal det skje neste år.

Hun gruer seg litt til siste gangen hun går ut porten, men etter planen skal det skje neste år.

Erlend Angelo

Dette var tida før måltall, strenge HMS-vurderinger og nøye pauseregulering. Det var generelt litt mer slingringsmonn på 70-tallet, det var ingen som reagerte om man gikk på Domus-butikken i litt blodflekkete klær.

Kanskje også en litt mer naiv tid?

Jeg husker en slakter som lurte en sesongarbeider med at det var lurt å vaske sauene med blenda vaskepulver før man klippet dem. Da fikk vi oss en god latter, flirer Slinde.

– Det hendte vel at vi fikk litt tilbake. Men det var bare kjekt og moro.

Hemmeligheten? 

Og nå nærmer vi oss hemmeligheten for hvorfor Slinde kan skryte – vel, det gjør hun jo ikke da – av å ha jobbet på Nortura i 47 år: Gode kolleger.

Så får det heller være at de største sprellene hører fortida til.

– Jeg må innrømme at jeg gruer meg litt til at jeg ikke skal prate med dem hver dag. Jeg er jo litt redd for at det skal bli stille. Men det gjelder å finne noen prosjekt. Være med familie og venner. Komme seg ut på tur, sier Slinde.

Som dermed har røpet den siste hemmeligheten for et langt arbeidsliv: Nemlig å utnytte fritida godt.

Jeg er glad i frisk fjelluft og bevegelse, så det blir en del turer i fjellet, sier Slinde, og nevner både gålag og støls-trim.

De siste årene har hun trappa ned prosentene på jobben helt bevisst, nettopp for å gjøre overgangen til pensjonistalderen mildest mulig.

– Men det skal jo bli kjekt å få styre seg selv helt, da, sier Slinde.

Og, så klart – puste inn så mye frisk fjelluft som mulig. Man blir utholdende av sånt. Også i arbeidslivet.

Warning
Dette er en sak fra

Vi skriver om ansatte i mat- og drikkevareindustrien.

Les mer fra oss

Annonse
Annonse