Guro Gulstuen Nordhagen (tekst)

guro@lomedia.no

Evind Senneset (foto)

En mann omtrent så bred som han er lang kan kanskje se skremmende ut.

Men Mohammed Miqdad, Moa blant venner, er ikke skummel.

Inne på treningssenteret smeller det i veggene fra tonnevis med vektskiver som dunker inn i hverandre. Usjenerte stønn fra mer enn gjennomsnittet muskuløse mennesker overdøver musikken fra høyttalerne.

Det er her han nullstiller seg og finner ro i en ellers hektisk hverdag.

En trygg og god hverdag, langt fra den han vokste opp med.

Den lengste reisen

Som 14-åring ble Moa fraktet med pasienttransport fra Gaza til Barcelona. Faren hans gråt, men en gutt født i krig ble ikke redd da legene sa han bare hadde dager igjen å leve.

Døden hadde han sett på nært hold. Flere ganger. Skjer det, så skjer det.

– Du er ikke redd for døden i Palestina, sier han.

Sånn er livet. Sånn er hverdagen.

– Jeg trodde først at det bare var en forkjølelse og at det skulle gå over. Men det gjorde det ikke, og etter hvert begynte det å gjøre vondt i hele kroppen.

Det fantes ingen kur mot blodkreft hjemme, men faren fikk ham fraktet til Spania og familien der.

Vel framme på sykehuset fikk han en sprøyte som tok vekk alle smertene. To dager senere våknet han. Helt alene på isolat.

– Faren min måtte reise tilbake til Gaza, men sykepleierne ble som en familie. Jeg kunne ikke spansk, så vi kommuniserte med tegn og tegninger, forteller han.

Etter to måneder var han frisk nok til å komme ut av isolatet. Da var kroppen hans så svak at han ikke kunne gå.

Det er vanskelig å tro når du møter Moa i dag.

Mohammed er veldig glad i kona Raghda og sønnen Noah på snart to år. Hjemme er det viktig for familien å ha fine stunder, selv om tankene er på de som er igjen på Gaza.

Eivind Senneset

Familiebedriften

Forskningsteknikeren på matforskningsinstituttet Nofima har fått mange bein å gå på.

– Kona mi skulle nok ønske at jeg var litt mer hjemme, ler den staute begrenseren med sitt varme glis.

Hver eneste dag, foruten søndager, jobber han også i familiebedriften. Etter full arbeidsdag i hvit frakk sitter han i kassa i et par timer.

Sammen med fire av brødrene driver Moa nemlig supermarkedet Mango, som har to filialer i Bergen.

De startet som grossister, men etter to år ville Vestkantsenteret at de skulle åpne butikk der. Businessen har gått veldig bra.

Slik har han også råd til å hjelpe de som ikke har kunnet flykte.

I familiebedriften Mango selger Mohammed og brødrene varer fra hele verden. De selger også palestinske dadler med eget navn på.

Eivind Senneset

Forbilde

Ifølge brødrene i butikken er storebroren et forbilde som alltid har passet på og stilt opp.

Men hvor han får all tiden sin fra, det skjønner de ikke.

Etter et par timer i butikken, står det enda en trening på planen. To kvelder i uka trener han selvforsvar i form av krav maga.

– Det er så mye galskap i verden. Også i Norge. Broren min ble knivstukket på gata her i Bergen, forteller han.

Krav maga er et selvforsvarssystem opprinnelig utviklet av det israelske forsvaret. Da han var i det palestinske forsvaret, trente han noe lignende.

Men det er ikke grunnen til at han begynte med det.

Han gjør det fordi han synes det er gøy, og fordi man får trening i å alltid være forberedt på at noe kan skje.

Krav Maga er en av treningsformene Mohammed bruker.

Eivind Senneset

I krig og fred

Hjemme i stua på Bjørndalsskogen i Bergen er det pyntet til Ramadan. Kona Raghda serverer dadler, nøtter og rosiner.

Rundt dem kriger snart to år gamle Noah om oppmerksomheten fra foreldrene. På TV-skjermen ruller bilder av utsultede barn i hjemlandet Palestina.

Nesten hele svigerfamilien er fortsatt fanget der.

– Vi har søkt om å få familiegjenforening med foreldrene hennes. Det kostet tolv tusen kroner per person bare å søke, forteller Moa.

Han holder opp et bilde av svigerfaren på mobilen. Mannen på bildet er blodig i ansiktet og har bandasje rundt hodet.

Eivind Senneset

Raghdas bror har mistet nesten hele nesa og et øre. Den ene armen er ubrukelig etter møte med en mine. Han sover på gata utenfor sykehuset.

– Huset deres ble bombet, og de har mistet alt de eide. Noen ganger kan det ta flere dager mellom hver gang vi får tak i dem fordi de mister strømmen og telefonnettet.

Måtte bli fort voksen

Han blir sint når han ser det som skjer i hjemlandet, samtidig som han begynner å føle seg litt mett av å se grusomhetene på nyhetene hele tiden.

– Det gjør vondt å se. Men noen ganger tenker jeg at jeg skulle ha vært der og kjempet med dem, sier han.

Og det hadde ikke vært utenkelig.

Da Moa var 12, ville han inn i militæret for å bistå landet sitt. Men selv om faren hans jobbet under Yasir Arafat i forsvaret, ønsket han en annen framtid for barna sine.

– Om det ikke hadde vært for at jeg ble syk, kan det hende jeg hadde vært et helt annet sted nå, sier han nesten helt uaffektert.

Som sin far, ønsker også Moa en trygg og god framtid med utdanning og frihet for sine barn.

– Jeg vil at de skal ha en bedre oppvekst enn det jeg hadde. Det finnes ingen barndom i Palestina, konstaterer han.

Og faren hans fikk ønsket sitt oppfylt.

Mens Moa var til behandling i Barcelona, flyktet faren hans til Norge. Han ble bosatt i Bergen, der de allerede hadde et par slektninger, og det tok ikke lang tid før han fikk oppholdstillatelse og kunne hente hjem resten av familien.

Alle Moas sju yngre søsken fikk en trygg oppvekst i Bergen.

Raghda og Mohammed feiret nylig Ramadan, sammen med Noah på snart to år.

Eivind Senneset

Barndomsvenninnen

Selv har han ikke mye nær familie igjen i Gaza. Den enorme slekta er spredd over hele verden. I Bergen har han nesten 160 slektninger. 

Han er heldig og vet det.

Og det er her kjærlighetshistorien kommer inn.

Som barn var Moa og Raghda naboer. De lekte sammen, og familiene deres kjente hverandre.

Men da Moa ble syk og flyttet ut av landet, mistet de kontakten.

Årene gikk. Moa hadde lyst til å stifte familie og husket plutselig på jenta fra nabolaget.

– Verden er jo liten, så plutselig begynte vi å snakke sammen igjen, smiler han lurt.

De holdt kontakt over sosiale medier og snakket på telefon, og i magen var det sommerfugler.

Men for å få henne til Norge, måtte de gifte seg. Moa ville ikke reise inn til Gaza, så vielsen skjedde i Egypt, med kun den nærmeste familien til stede.

Endelig kunne han få henne med hjem. Men det var ikke så lett.

Den dyrebare kjærligheten

Da han for fire år siden fikk kona til Norge, var det etter en lang, og ikke minst kostbar, prosess.

– Det var heftig! Femten måneder etter at vi hadde søkt, ringte jeg for å høre hvordan det lå an. Da hadde vi ikke engang fått saksbehandler. Det var ikke like strengt og vanskelig da jeg selv kom til Norge.

Men vi vet jo allerede at denne kjærligheten fikk en lykkelig slutt.

For noen måneder senere, og med hundre tusen kroner mindre å rutte med, kunne Moa og Raghda endelig ha sin store bryllupsfest.

Like før Norge stengte ned i mars 2020, samlet 350 bryllupsgjester seg i Bergen for å feire kjærligheten.

Og hvis du trodde denne kjærlighetshistorien endte her, så kan Moa røpe at den lille familien på tre snart blir til fire.

– Jeg trodde nesten ikke på det, ler han.

Hverdagen blir, om mulig, enda mer hektisk. Men sånn er livet. Sånn er hverdagen.