ANNE SIRI RENÅ

anne.siri.rena@lomedia.no

Han legger øyesminke på det slanke dyret og sier seg snart ferdig med utstoppingsjobben.

«Ulovlig import» er en av årets utstillinger ved NTNU Vitenskapsmuseet. Den tar for seg illegal import av fugler og dyr, som servalen, det afrikanske kattedyret som på mystisk vis ble ført inn i Norge og holdt i bur av smuglerne.

Mattilsynet fikk tips om saken, dyret som ikke har noe i norsk fauna å gjøre ble avlivet, og det ble opprettet politisak. Deretter ble katta brakt til Per Gätzschmanns arbeidsbenk i Erling Skakkes gate i Trondheim.

SMINKE: Siste hånd på servalen, det afrikanske kattedyret. Utstillingen «Ulovlig import» er å se på Vitenskapsmuseet i Trondheim i år.

Geir Otto Johansen

Sprer sykdommer

Obduksjonen vil vise om dyret er forsøkt paret med norske katter. Mer om akkurat denne saken vil ikke Per Gätzschmann si, men understreker at den er langt fra unik, før han forsvinner bort til fryseren og kommer tilbake med en stivfrosset, sammenkrøpet asiatisk lepoardkatt.

Den skal også gjøres klar til utstillingen.

– Slanger er det også en del ulovlig import av til Norge. Dette kan føre til sykdommer og er egentlig bare veldig trist, mener Gätzschmann, som har vært den eneste fast ansatte taksidermisten ved Vitenskapsmuseets seksjon for naturhistorie siden tidlig 80-tall.

Han er også et av 24 medlemmer ved Vitenskapsmuseet i Trondheim.

ULOVLIG: Denne asiatiske leopardkatten er importert til Norge, og skal være med i utstillingen "Ulovlig import". Her er den i frosset tilstand.

Geir Otto Johansen

Et arvet yrke

Nå, et lite historisk tilbakeblikk.

En gjeng unge, eventyrlystne menn tok seg fra Tyskland til Trondheim 1907. I nord var det nemlig bedre tider for taksidermister og buntmakere; altså håndverkere som stopper ut dyr og som arbeider med skinn og pels.

Mennene var Per Gätzschmanns bestefar og to venner. Per så etter hvert dagens lys, og guttungen startet tidlig både med å tegne fugler og dyr og å samle alskens egg – noe som var lovlig og helt vanlig på den tiden.

Allerede som 13-åring stoppet han ut sin første fugl.

Mens Per fikk fagbrev som taksidermist, fører tvillingbroren Emil familiens gamle buntmakerbedrift videre. Nå med størst utvalg av saueskinnsprodukter, ettersom pelsdyrnæringa har blitt mindre populær, opplyser Per Gätzschmann.

– Å skape ting med hendene har alltid vært drivkraften min, sier 60-åringen, som også er ingeniør og tidligere var ansatt ved det som nå heter Norsk institutt for naturforskning (NINA).

STILLITS: Taksidermist Gätzschmann synes det kan være svært interessant å jobbe med småfugl. Denne fargeprakten heter stillits, en fink.

Geir Otto Johansen

Mus og moskus

Å stoppe ut en dvergspissmus på 2,5 gram ved hjelp av lupe, er vel så krevende som å reise en svær moskusokse fra Dovrefjell. Naturen kan aldri gjenskapes helt korrekt, sier Gätzschmann, men han strekker seg likevel alltid etter det perfekte i sin bruk av anatomikunnskaper, skalpeller og operasjonsutstyr.

Han har hatt ansvar for flere lærlinger i årenes løp, og ser at særlig kvinner legger en solid siste hånd på arbeidet. Derfor: kvinner oppfordres herved til å bli taksidermister!

Han elsker jobben, det eneste negative Gätzschmann trekker fram i løpet av intervjuet er bruken av alle kjemikaliene som kan føre til løsemiddelskader.

Hva han selv har pådratt seg vil han isåfall ikke snakke om, men han understreker at HMS-reglene er strenge.

– Heldigvis har vi sluttet å bruke arsenikk i arbeidet, forteller Gätzschmann.

Den svært giftige arsenikken er nå byttet ut med stoffet eulan, som like effektivt skal hindre møll på de utstoppede dyrene.

Fascinerende gråspurv

På sokkel i verkstedet står en sørafrikansk flodhestunge av halm, blåleire og gips, i sitt originale skinn fra 1897. Denne skal restaureres i løpet av året.

Nå er det ikke sånn at Per Gätzschmann trenger å oppsøke eksotisk afrikansk dyreliv for å føle seg levende i jobben sin, for han synes det kan være vel så interessant å stoppe ut en gråspurv.

BARE BARNET: Sørafrikansk flodhestunge fra 1897 i sitt originale skinn. Skal restaureres i år.

Geir Otto Johansen

Preparering av midtnorske dyrearter er da også hovedprioriteten for museet. Alle får en egen ID som følger den preparerte fuglen eller dyret samt alle organene i museumsdatabasen.

Hvor kommer tungmetallene fra? Hvorfor er det så lite av én bestand nå? Dette er spørsmål utstoppingsprosessen kan være med å finne svar på, og på den måten samarbeider museets forskere og taksidermisten på en utmerket måte, ifølge Gätzschmann.

Ingen troféjeger

I tillegg til forskningen er den utadrettet virksomheten – og utstillingene – viktig for museet.

Per Gätzschmann snakker for skoleklasser, og han er også tidvis museumsfotograf. Veggene på kontoret hans er dekt av egne dyrefotografier og plakaten «Drep ikke fredet vilt for utstopping».

Han er et lidenskapelig friluftsmenneske med kamera, gjerne sammen med kona, og er ifølge seg selv en idealist og en myk mann når det kommer til fugler og dyrs død.

Han skyter dem ikke for å plassere dem i glassmontre, og kunne aldri dratt på troféjakt.

– Jeg har nesten sluttet å jakte rype nå som bestanden er så lav. Alle jaktende mennesker bør bruke vettet nå, sier han, og sikter til lirypa, som for tiden er blant flere rødlistede – altså truede – arter.

Lirypa, også kalt skogsrype, er nok vel verdt å ta vare på. Den er av den likestilte sorten; de lever monogamt, og begge partene tar del i oppfølgingen av kyllingene, opplyser Wikipedia.

SPURVEHAUK: Denne rov- og trekkfuglen er snart klar til utstilling.

Geir Otto Johansen

Mottar fallvilt

– Får du mange negative kommentarer på at du jobber med døde dyr?

– Nei, heller tvert om. Folk synes det er spennende å se dyr på denne måten, sier Gätzschmann, og minner om at de ansatte ikke går ut og vilkårlig tar livet av to- og firbente.

Som regel er det fylkesmennene rundt om i landet som får inn såkalt fallvilt, det kan være påkjørte dyr og fugler som har flydd seg på et vindu. Noe av dette fraktes videre til Gätzschmann.

FJÆRPRØVER: Her ligger skinnlagte havørner og en hubro. Fjærprøvene skal gi svar på om fuglene besitter tungmetaller.

Geir Otto Johansen

Verdensmesteren

En havørn og en hubro ligger øyenløse på stålbenken. Fjærprøvene skal besvare om fuglene besitter tungmetaller.

Ved siden av står Guus Wellesen og lager bylter av treull som skal fylle utstoppede fugler og dyr.

HAVØRN: Rovfuglen flåes av taksidermistene Per Gätzschmann og Guus Wellesen. Nederlandske Wellesen er også Skandinavias eneste skjelettkonservator.

Geir Otto Johansen

Wellesen er taksidermisten og skjelettkonservatoren fra Nederland som har bosatt seg på et småbruk i Trøndelag for å være nærmere naturen.

Ved Vitenskapsmuseet har han fått en 20 prosent stilling, skjønt både han og kollega Gätzschmann hadde sett at den ble til hundre.

Kunnskapen Wellesen besitter er unik, han er den eneste skjelettkonservatoren i Skandinavia og har attpåtil vunnet både verdens- og europamesterskap i skjelettering.

Etter 68 uker i 45 grader varmt vann, er fuglens eller dyrets kropp nedbrutt sånn at det bare er skjelettet igjen. Da gjenstår blant annet bleking og fettfjerning, før skjelettdelene kan settes sammen igjen som rene kunstverk.

– Det er populært å hente naturen inn i hjemmet, som et kunstobjekt, forteller Guus Wellesen, og viser fram det slanke skjelettet av en rødstilk.

KUNST: Denne rødstilken er reist av skjelettkonservator og verdensmester i skjelettkunst, Guus Wellesen. Nederlenderen er den eneste i Skandinavia med dette yrket, og er nå ansatt i en 20 prosent stilling ved NTNU Vitenskapsmuseet.

Geir Otto Johansen

Små, søte rovdyr

Sammen med Per Gätzschmann forlater vi verkstedet og går inn i selve Vitenskapsmuseet.

Rett ved inngangen møter vi en 251 kilo tung bjørn fra Lierne i Nord-Trøndelag, stoppet ut av Gatzschmann selv i 1985. Taksidermisten har fått utmerkelser for utstopping av rovdyr med et naturlig uttrykk.

Denne bjørnen ser nesten mild ut, for det at bjørner flekker tenner i møte med mennesker er helt unaturlig, mener han.

REIDAR: Denne elgoksen er oppkalt etter Reidar Andersen, tidligere elgforsker og nå direktør ved NTNU Vitenskapsmuseet.

Geir Otto Johansen

«I gamle dager» satte utstopperne dyrene opp på en kloss, i dag er det mer vanlig å omgi dem med naturlige landskap.

Gätzschmann stryker hånda gjennom pelsen til moskusen på motsatt side for bjørnen, og rister litt på hodet over norsk rovdyrdebatt. Han mener den lille jerven er et artig dyr, og at det blir helt feil å klandre gaupa på 25 kilo for å ødelegge norsk utmark, særlig når en vet at det tross alt finnes større dyr i verden.

Den sibirske tigeren inne i selve museumsutstillingen veier til sammenligning 300 kilo.

SIBIRSK TIGER: Denne veier 300 kilo. Da blir det for dumt å klandre gaupa på skarve 25 kilo - den befinner seg bak Per Gätzschmann i bildet - for å gjøre ugagn i norsk natur, mener taksidermisten.

Geir Otto Johansen

Museets indrefilet

Videre viser Gätzschmann vei ned i kjelleren og inn i magasinet, museets indrefilet, dit nesten ingen får komme.

De første vi møter her er en reinsdyrfamilie fra Svalbard. De er lave og har korte og runde hoder og korte bein, for de trenger ikke de lange og slanke beina som fastlandsreinen er avhengig av for å flykte fra ulven. Det er svært sjeldent at reinen blir tatt av isbjørn.

Inne i magasinet finnes de store, vitenskapelige samlingene.

Taksidermisten viser fram en hubro fanget i piggtråd, som et eksempel på at det mennesker gjør også får konsekvenser for dyr. Han tar også fram en havørn kappet i to etter å ha flydd seg rett på en vindmølle.

– Alt det vi dokumenterer her inne bidrar til å fortelle noe om utviklingen i norsk fauna, sier Per Gätzschmann.

HUBRO: Fanget i piggtråd. Et eksempel på at menneskelige handlinger får konsekvenser for dyr. Trolig var det eieren av piggtrådgjerdet som leverte hubroen til utstopping.

Geir Otto Johansen

Uekte horn

Etter et helt liv med dette både som hobby og jobb, har taksidermisten full oversikt over levende og døde dyr, og mange små historier på lager.

Med klimaendringene er flere nye arter på vei til Norge nå. Dette er spennende, mener Gätzschmann, men det er også uvisst hvordan disse vil tilpasse seg og påvirke den norske naturen.

Så drar han fram hornet til et neshorn og forteller at det nå er helt uvanlig å bruke originale horn i utstillinger.

En avstøpning blir istedet plassert i dyrets ansikt fordi faren for tyveri er altfor stor. Fremdeles er pulveret fra et knust horn dyrebart og kjent for å kurere flere sykdommer såvel som å øke sexlysten.

NESHORN: Hornet som brukes i utstillinger er aldri ekte, det tas alltid avstøpninger, fordi faren for tyveri er for stor. En knust neshorn-nese i pulverformat har svært høy verdi og fortsetter snikskytingen, vil neshornet være utryddet innen få år, spår Gätzschmann.

Geir Otto Johansen

I fjor var det under 30.000 neshorn igjen på kloden, og fortsetter den forbudte jakten vil dyret være utryddet innen få år, spår Per Gätzschmann.

Taksidermisten har fortsatt ikke hørt om at et helt neshorn har blitt smuglet ulovlig inn i Norge, men det vil uansett få plass i årets «Ulovlig import»-utstilling. For å opplyse om hvor skadelig krypskyting av sårbare arter er og for å sette søkelys på ulovlig eksport av horn og deler av dyr.

Les også om smeden på Nidarosdomens tak