EVA LER NILSEN

eva.ler.nilsen@lomedia.no

«Tone» er heltidsansatt kontorsekretær i en relativt stor bedrift i Oslo. Her har hun jobbet siden begynnelsen av 1990-tallet. På møterommet i andre etasje kan vi snakke fritt om det som rammet for 20 år siden, og som har forblitt en hemmelighet. I alle fall her på jobben.

«Tone» hadde akkurat vært på den aller første svangerskapskontrollen og var lykkelig over å skulle bli mor. Men så kom telefonen fra fastlegen: Hun måtte komme og ta en ny blodprøve. Når den ble klar, raste verden sammen. Tre bokstaver sørger for det: Hiv.

– Da jeg fikk hiv-diagnosen fortalte jeg det til foreldrene mine, til søsteren min og noen venninner. De tok det fint, selv om jeg tror at mamma helt fram til hun døde innerst inne håpet at det ikke var sant. I tillegg har jeg valgt å fortelle det til noen få, folk jeg har truffet og som jeg har tenkt at tåler å høre det. Men forutsetningen er alltid at de holder det for seg selv, og ikke sier det videre. Det har ikke alle greid, noen venninner har fortalt det til mannen sin. Jeg skjønner dem, men samtidig... Jeg er jo ikke syk, sier hun.

Men på jobben er det helt uaktuelt for «Tone» å fortelle om diagnosen sin.

Kollegaene vet ingenting

– Det er en hemmelighet. Jeg vil ikke si det. Hvorfor skal jeg? Man forteller jo ikke om vortene sine heller? Eller om en annen kronisk sykdom. Nei, hvorfor skal jeg sette meg i den situasjonen, spør hun.

– Hva tror du ville skjedd dersom du fortalte det?

– Jeg tror ikke det ville skjedd noen verdens ting. Jeg ville fått masse sympati som jeg ikke har bruk for. Jeg beskytter selvfølgelig meg selv også. Har du hørt hva som sies om de som har hiv, spør «Tone» og fortsetter:

– Dere andre legger sikkert ikke merke til det, men jeg har hørt kantinepraten om slike som meg. Det er ikke hyggelig, sier hun.

• Få nyhetsbrevet vårt

Beholdt barnet

Det er i hovedsak én stor grunn til at «Tone» bærer på hemmeligheten: Datteren. Da hivsmitten ble oppdaget hos gravide «Tone», anbefalte legene sterkt at
hun tok abort.

– Jeg var 30 år og egentlig singel. Barnefaren hadde nemlig gitt klar beskjed om at han ikke ønsket noe barn. Etter å ha fått diagnosen på dette brutale viset, slo det meg at dette var min eneste sjanse til å bli mor. Jeg ville beholde barnet. Jeg er veldig overrasket over at legene mente jeg skulle ta abort, i og med at det var 1-2 prosent sjanse for at barnet skulle bli smittet. Jeg gikk på medisiner gjennom hele svangerskapet, forteller hun.

Om det er barnefaren som var smittekilde, vet ikke «Tone» for sikkert. Hun har informert ham, men de har ikke hatt kontakt siden forholdet tok slutt da «Tone» ble gravid.

– Det kan også være kjæresten som jeg hadde i mange år før det. Men han er død, sier hun.

Datteren ble født frisk. Nesten 20 år senere vet hun ingen ting om dramatikken i morens liv. «Tone» sørger for det.

– Jeg har diskutert dette med mange andre hivpositive som har fortalt det til barna, men jeg vil ikke gjøre det. Der er vi uenige, og det er greit. Det er individuelle valg. Datteren min har aldri hatt noen mistanke. Jeg tar medisiner og jeg har skyldt på høyt blodtrykk. Dessuten river jeg av alle etikettene på pilleboksene før jeg kommer hjem, så hun ikke skal se. Jeg vil ikke at hun skal leve med den skammen, sier «Tone».

Tabu og skam

Etter sju år som alenemor fikk «Tone» seg kjæreste. De bodde sammen i mange år, før det tok slutt i fjor sommer. Han visste om sykdommen.

– Mannen min var aldri redd for å få viruset selv. Vi levde helt normalt. Han testet seg innimellom, men det var aldri noe. Det har jo sammenheng med at jeg er under behandling. Jeg har selv testet negativt nå. Det er fordi viruset «gjemmer» seg. Jeg er tilsynelatende virusfri, og medisinsk sett ikke smittsom, forklarer hun.

Likevel. «Tone» tror ikke det er mulig å ufarliggjøre denne sykdommen helt. Den er for skambelagt, mener hun.

– Hvorfor føler du så mye skam?

– Hiv er forbundet med skam fordi sykdommen er seksuelt overførbar. Hadde jeg fått det via blodoverføring hadde det selvfølgelig vært mye lettere. Da hadde jeg hatt noe å skylde på. Men tenk, jeg har hatt sex, sier hun litt ironisk.

– Men se på hvor lenge tabuene om homofile har hengt igjen i samfunnet, og hva med all fremmedfrykt vi ser i dag. Det sitter i, og ting tar tid, mener «Tone».

Selvforakten verst

50-åringen tror hun vil gå i graven med hemmeligheten om sin egen diagnose. Under tvil.

– Jeg er selvfølgelig veldig usikker på hva som er riktig, siden det ikke finnes noen fasit. Jeg pleier å si at jeg ikke går rundt og tenker på dette hele tiden, men det er virkelig en del av livet mitt. Jeg kan forsøke å skyve det unna, men jeg vil aldri bli helt uberørt. Jeg ser på hivsmitten som et nederlag. Vi er alltid verst mot oss selv, ikke sant? Samtidig vil jeg gjerne bidra. Jeg vil fortelle min historie, i HK-Nytt og andre steder. Å skulle intervjues går helt greit, men samtidig gjør det litt vondt, sier hun og kjemper med tårene.

– Jeg er så redd for at sannheten skal nå datteren min.

Lite kunnskap

En undersøkelse fra Helsedirektoratet blant 2.000 norske arbeidstakere og arbeidsgivere viser at det er liten kunnskap om hiv. 47 prosent av de spurte opplyser selv at de vet for lite om sykdommen og smitten. Denne mangelen på kunnskap fører til at hele 25 prosent svarer at det ville vært farlig med en hivsmittet kollega. Halvparten av de spurte sier at de ville vært forsiktig med nærkontakt med en kollega med hiv, mens 15 prosent sier de ville prøvd å unngå all form for fysisk kontakt, 6 prosent tror det er utrygt å håndhilse på en med hiv. 40 prosent opplyser at de ville tatt flere forholdsregler ved toalettbesøk og nesten 60 prosent mener at en hivpositiv er forpliktet til å orientere kolleger og arbeidsgiver om diagnosen.

«Tone» er ikke overrasket over funnene i undersøkelsen.

– Mitt inntrykk er at folk ikke vet stort. Det merker jeg når jeg snakker med kolleger og bekjente. Jeg vet jo masse og kunne korrigert dem, men jeg vil ikke framstå som en som vet for mye om saken heller. Jeg frykter at de da vil spørre, og jeg vil ikke sette opp en slik felle for meg selv. Jeg vil jo helst være ærlig. Men bevares, det har vært mange løgner gjennom årene. Blant annet da jeg fikk gulsott av medisinene. Jeg bløffet og sa at jeg ikke tålte paracet. Det har jeg sagt så mange ganger at jeg nesten tror på det selv. Hemmeligheten er slitsom, men jeg verner om den, sier hun.

Lever fint med viruset

I fjor ble det registrert rundt 220 nye hivpositive i Norge. Det er omtrent som de fem foregående årene, men antallet synker litt for hvert år som går. Totalt rundt 6.000 mennesker lever med viruset her i landet. To tredeler av dem er menn, ifølge tall fra Folkehelseinstituttet.

Da viruset kom, var hiv ensbetydende med å utvikle aids og dø av sykdommen. Nå finnes det medisiner som gjør at hivsmittede kan leve som normalt og delta i arbeidsliv og samfunnsliv som alle andre. Når man får behandling for viruset, utgjør man ingen smittefare for kolleger eller andre man treffer i jobbsammenheng, opplyser Helsedirektoratet. Likevel er det mange som velger ikke å fortelle om diagnosen på jobben, eller de hindres i å jobbe på grunn av stigmaet som omgir diagnosen.

Helsedirektoratet påpeker at det å leve med hiv på jobben ikke er annerledes enn å ha en annen kronisk sykdom. Likevel assosieres hiv med fare på norske arbeidsplasser.

• Michel ble overvåket i sykmeldingsperioden

• Hjelp, jeg har fått advarsel fra sjefen

• – Hvis Nav tvinger oss til å selge huset, kommer det til å knuse denne familien