Solfrid Rød

solfrid.rod@lomedia.no

Arbeidsledigheten er på skyhøye 70 prosent blant utviklingshemmede, rundt 30 prosent er på et eller annet tiltak.

– Siste opptelling tilbake til 2009 viste at kun 59 av 16000 var i ordinær jobb. Det er liten grunn til å tro at dette har endret seg nevneverdig. Det er også mye som tyder på at disse får jobb utenfor de ordinære formidlingskanalene, fastslår Stian Reinertsen, faglig rådgiver ved Nasjonalt kompetansesenter for psykisk helsearbeid (NAPHA).

Dystre tall fra hans forskning var bakteppe da FO onsdag morgen inviterte til debatt under Arendalsuka, under tittelen Utviklingshemmede - en glemt ressurs i arbeidslivet?

• Følg oss på Facebook

Ikke konfigurert

– Jeg vil ikke si at utviklingshemmede er en glemt ressurs, men de er en ressurs som ikke er konfigurert med arbeidslivet, svarte Reinertsen.

Et stadig mer kompetansekrevende arbeidsliv gir færre og færre arbeidsplasser av typen utviklingshemmede hadde før. Samtidig blir kampen om mindre kompetansekrevende arbeidsplasser tøffere. Ordninger opprettet for å få utviklingshemmede i arbeid fylles opp av personer med rus- og psykiske problemer. Og 16.000 flyktninger venter på arbeid.

GAP: Utviklingshemmede er en ressurs som ikke er konfigurert med arbeidslivet, mener Stian Reinertsen, rådgiver i NAPHA.

Solfrid Rød

Reinertsen disputerte i fjor med en avhandling om utviklingshemmede og arbeid, der han intervjuet utviklingshemmede om arbeid, tiltak og dagaktiviteter. Funnene samsvarer med internasjonal forskning: Utviklingshemmede i arbeid har bedre livskvalitet enn de som ikke jobber.

– Å stå utenfor arbeidslivet medfører stigma og dårlig helse. Når vi vet dette, er det ikke da uetisk å ikke sørge for å gi flere utviklingshemmede jobb, spurte Reinertsen.

Uføretrygd som hovedregel

Et stort diskrimineringsproblem, mener FOs nestleder Marianne Solberg Johnsen.

– Utviklingshemmede skyves mer og mer ut. De defineres ut. Regelen er at de får innvilget uføretrygd på 18-årsdagen. Dette aksepteres stilltiende. Nå må vi protestere, sa Johnsen.

Hvis arbeidslivet skal bli en arena der alle kan utfolde og utvikle seg, vil det kreve mye av alle, mener hun; hovedpersonene selv, profesjonene, arbeidsgiverne, politikerne og Nav.

Særlig Nav fikk kjørt seg i onsdagens paneldebatt. Marte Wexelsen Goksøyr, skuespiller og forfatter med down syndrom, fortalte at hun ble systematisk motarbeidet av Nav.

– Det gikk opp for meg at Nav ikke ville hjelpe meg med å bli skuespiller. De ville gi meg uføretrygd og tilrettelagt arbeidsplass, erindrer Goksøyr.

– Tilleggsproblemer

Nav ser på utviklingshemmede som en gruppe, ikke som individer, sa Annette Drangsholt, leder i Autismeforeningen.

– Det pågår ingen reell arbeidsutprøving for utviklingshemmede. Ingen forsøker å finne ut hvilke ressurser den enkelte har. Så lenge våre barn ikke har noe tilbud, får de så mange tilleggsproblemer at vi foreldre også faller utenfor, sa Drangsholt.

Som mor hadde hun aldri forestilt seg hvor tidkrevende det skulle bli å følge opp sønnen etter hvert som han ble eldre.

• Anita (21) må jobbe til hun er 75 år

Får ikke individuell avklaring

Drangsholt får støtte fra forskerhold:

– Selv om utviklingshemmede er en veldig mangfoldig gruppe og selv om arbeidslivet er i voldsom endring, settes de inn i akkurat de samme tiltakene. De blir gruppevurdert, selv om alle har krav på individuell avklaring. Nav har ikke tatt inn over seg heterogen tenkning, fastslo Reinertsen.

– Holdninger er et problem, også blant våre profesjoner, innrømmet FOs Marianne Solberg Johnsen.

Hun mener at varig tilrettelagte arbeidsplasser (VTA) ikke er reelt tilgjengelige for utviklingshemmede. Kravet til gjennomstrømming og avklaring gjør at disse plassene gis til dem man tror det vil kreve minst å få gjennom.

Sammen med den nokså utbredte holdningen at arbeidsliv og utviklingshemmede ikke hører sammen, bidrar det til at Nav-ansatte heller styrer mot en uføretrygd, mener Solberg Johnsen.

• Så lite tjener en ansatt i Ryanair

Glad for politiske signaler

Nav-direktør Sigrun Vågeng, likte ikke det hun hørte om en etat som ikke ser den enkelte.

– Jeg blir lei meg. Nav skal gi mennesker muligheter, ikke se på dem som grupper. Jeg kan ikke si at alle mine 19 000 ansatte er hundre prosent hele tiden, men jeg vil si til dere at jeg er glad for at vi får opp disse eksemplene. Heldigvis finnes det også gode eksempler, som vi kan lære av, sa Vågeng.

Hun vedgikk at dagens 9400 VTA-plasser ikke er nok, og at de i for liten grad er tilgjengelige for utviklingshemmede.

Et inkluderende arbeidsliv vil kreve mye av mange, mener FOs Marianne Solberg Johnsen (t.v), her i paneldebatt med Christl Kvam, Rigmor Aaserud, Jens Petter Gitlesen, Annette Drangsholt og Sigrun Vågeng.

Solfrid Rød

Vågeng advarer mot å sette grupper opp mot hverandre i en tid der mange trenger jobb.

– Vi må klare å skape ett arbeidsmarked, uansett bakgrunn. Det er et helt klart mål for oss i Nav å bidra til, sammen med arbeidsgiverne, at flere kommer i ordinært arbeid, forsikret Vågeng.

Hun er glad for politiske signaler om at Nav skal gjøre mer selv i stedet for å sette ut jobben med å få folk i arbeid og at etaten skal få større rom for faglige vurderinger av hvilke tiltak som må settes inn i hvert enkelt tilfelle. Lovendringen som gjør det lettere å kombinere arbeid og uføretrygd er også positivt, mener direktøren.

– Norge er ekskluderende

For Marte Wexelsen Goksøyr var det ikke Nav som bidro til at skuespillerdrømmen ble virkelighet, men teatersjef Ellen Horn, som ringte og tilbød henne rollen som Camomilla i Folk og røvere i Kardemomme by.

– Jeg nektet å la andre styre livet mitt. Og jeg ønsker å bidra til forandring for andre. Gjennom kunsten stiller jeg spørsmål ved vedtatte sannheter. Jeg har også spilt rollen som Askepott. Hun ble holdt utenfor og fortalt at hun ikke dugde. Sånn er Norge; et ekskluderende samfunn, mener Goksøyr.

Og ekskluderingen begynner tidlig:

– Da jeg begynte i barnehagen, ble jeg inkludert. De andre bare begynte. Inkludert fra hva da?

Så fortsetter det i spesialklasser og spesialskoler, og etter videregående har utviklingshemmede ingen rett til utdanning.

– Det er jo ikke sånn at jeg slutter å lære når jeg fyller 19, påminner Goksøyr.

– Folk tror ikke at vi kan noe. Det er diskriminerende. Hvis Norge skal bli et inkluderende samfunn, må vi blandes, ikke skilles, mener Goksøyr.

• Michel ble overvåket i sykmeldingsperioden

– Ingen quick-fix

Det er ikke mulig å skape et inkluderende arbeidsliv i et ikke-inkluderende samfunn, påpekte også Ivar Stokkereit, jurist i Unicef og medlem i Rettighetsutvalget, som utreder utviklingshemmedes rettigheter og skal legge fram sitt forslag i oktober.

– Før jobb kommer utdanning. For mange stopper det helt opp her. Dette kan ikke løses av arbeidslivet. Her trengs helhetlig politikk, påpekte Stokkereit.

Han kan ikke røpe utvalgets konklusjoner, men forsikrer at de ser på rettigheter gjennom hele livsløpet, og at skole- og arbeidsinkludering henger sammen.

– Det finnes ingen quick-fix, vi trenger bred innsats på mange områder, sa Stokkereit.

Han snakket, i likhet med de andre i panelet, om behovet for å endre holdninger.

– Drukner i velvilje

– Det har vært nok snakk om holdninger, innvendte Jens Petter Gitlesen, leder i Norsk forbund for utviklingshemmede (NFU).

Vi drukner i velvilje, men det skjer ingenting. Det som vil virke er å lovfeste retten til arbeid, mener han.

Det er problematisk. En regjering kan ikke pålegge private bedrifter å ansette folk. Det blir fort en lovfesting uten verdi, advarte statssekretær Christl Kvam i Arbeidsdepartementet.

• Sjekk lønna i over 100 bransjer