Simen Aker Grimsrud

simen.aker.grimsrud@fagforbundet.no

– Min politiske oppvåkning skyldtes én person. Et navn jeg aldri vil glemme, Margaret Thatcher. Hun fikk meg til å innse at ting jeg tidligere tok for gitt – offentlig helsevesen og gratis utdanning – plutselig var truet. Jeg følte at jeg måtte stå opp for disse tingene, sier Billy Bragg.

Støttet gruvearbeiderne

Fagbladet møter ham på Parkteatret på Grünerløkka. Bragg drikker te og snakker om sin 30 år lange karriere som musiker, artist og aktivist. Konserten i Oslo er utsolgt, det samme er de neste fem konsertene på europaturneen.

– Det er utrolig at folk i Oslo fortsatt synes det jeg gjør er interessant, smiler Bragg.

Han er blitt grå i håret. Grått skjegg har han også fått. Men de politiske tekstene er fortsatt aktuelle – 30 år etter. Noen har han hentet fram igjen fra glemselen – som Ideology fra hans mest kjente album Talking to the taxman about poetry fra 1986.

– Alle ser ut til å synes den fortsatt er relevant, derfor har jeg begynt å spille den igjen, sier Bragg.

Han har siden Thatcher kom til makten hatt sitt politiske hjerte godt planta på venstresida.

– 1970-tallet var ganske kjedelig i England. Jeg stemte faktisk ikke ved valget i 1979, men etter at Thatcher hadde sittet en stund, og vi hadde hatt Falklandskrigen, så vi hvilken vei det bar, sier Bragg.

Den store gruvestreiken midt på 80-tallet ble et vendepunkt for artisten fra Øst-London. Han stilte seg på gruvearbeidernes side og skrev en av sine mest kjente låter, There is power in a union:

The union forever defending our rights

Down with the blackleg, all workers unite

With our brothers and our sisters from many far off lands

There is power in a union.

Trodde sangere kunne redde verden

– Tittelen hentet jeg fra en Joe Hill-låt. Jeg ble oppmerksom på ham under gruvestreiken, og ville lage noe i samme tradisjon. Så skrev jeg en ny tekst, forteller Bragg.

Gruvearbeiderne oppnådde ikke noe som helst. Thatcher vant. Fagforeningenes innflytelse ble kraftig innskrenket.

– Det var det som gjorde meg til sosialist, forteller Bragg.

Hvorfor engasjerte du deg i gruvestreiken?

– Vel, jeg trodde singer-songwritere kunne forandre verden. Dessverre er ikke det alltid sant, smiler Bragg halvhjertet.

Tilhenger av Spotify

Han ber om å få avbryte intervjuet i et par minutter. Storavisa The Guardian har ringt for å få en kommentar på et innlegg Bragg har skrevet på Facebook, hvor han har kritisert britiske artister som klager på strømmingstjenester som Spotify og Wimp. Overfor Fagbladet utdyper han:

– Det ville vært som å gå til kamp mot walkman tidlig på 1980-tallet. Verden forandrer seg, og det må vi innse og akseptere. Problemet er ikke strømmingstjenestene, men at artister fortsatt har kontrakter med store plateselskaper som tar størstedelen av inntektene, mener Bragg.

Han er fortsatt en aktiv stemme i samfunnsdebatten i hjemlandet. Enten det dreier seg om bankenes rolle i det kapitalistiske systemet, nasjonalistiske partier som English Defence League, rasisme eller sexisme. Eller Spotify.

Bragg frykter vår egen kynisme

Da han slo gjennom som politisk bevisst artist for 30 år siden, var kapitalismen og konservatismen den store fienden, representert ved Thatcher i England. Han mener bildet har endret seg.

– Nå er vår største fiende kynismen. Vår egen kynisme, sier Bragg og fortsetter:

– I den forstand at vi noen ganger tenker at ting aldri forandrer seg, ingen bryr seg. Du spør deg: ”Er det noe poeng? Alle politikere er de samme”. Høyrevridde medier vil at vi skal tenke slik. Når alt kommer til alt, handler det om å overvinne vår egen kynisme, hvis ikke har vi tapt, mener han.

– I min verden er aktivisme den eneste medisinen mot kynisme. Å engasjere seg. Det prøver jeg å gjøre så ofte jeg kan, også når jeg ikke står på scenen.

– Min jobb å inspirere

I England er han kjent som en fremtredende gateaktivist. Han har tatt til motmæle mot det høyrenasjonalistiske British National Party i Øst-Londons gater og deltatt i Occupy-bevegelsen som protesterte mot banksystemet. For å nevne noe. Men først og fremst er han kjent som en 80-tallsartist som gikk i bresjen for en turné som skulle velte statsminister Margaret Thatcher i 1986. Det gikk ikke som planlagt, men han har fortsatt å kjempe.

– I bunn og grunn ser jeg på meg selv som en formidler. Når jeg spiller konsert, skriver noe på Facebook eller snakker til leserne dine, formidler jeg noen ideer. Så håper jeg mine ideer vil gi de som hører på noen nye perspektiver. Det er min plikt som artist, mener Bragg.

– Det er ikke min jobb å forandre verden, jeg er bare en låtskriver. Ansvaret ligger hos publikum, mens det er min jobb å inspirere dem, fortsetter han.

En scenesjarmør

På scenen i Parkteatret har Billy Bragg publikum i sin hule hånd. Han drar noen vitser, sender noen spark til artisten Morrisey og politiske motstandere. Han stryker publikum med hårene, før han slår dem hardt i ansiktet med et politisk budskap. Med ett blir han alvorlig:

– Denne sangen skrev Woody Guthrie for 70 år siden, og dessverre er den like aktuell i dag:

This world is such a great and a funny place to be/

Oh, the gamblin’ man is rich and the workin’ man is poor/

And I ain’t got no home in this world anymore.

Fikk telefon fra Guthries datter

Woody Guthrie brakte politikken inn i populærmusikken på 1930-tallet, og har senere blitt en ikonisk folk-sanger. Blant annet er han kjent som Bob Dylans store forbilde. På gitaren sto det skrevet ”Denne maskinen dreper fascister”. Guthrie etterlot seg en rikholdig arv, og noen esker med tekster som aldri ble gitt ut. På midten av 1990-tallet fikk Billy Bragg en telefon fra Woodys datter. Hun ville at han skulle sette musikk til tekstene.

– Jeg ble overrasket og tenkte at dette kanskje heller var en jobb for Bob Dylan. Men dattera mente at Bob sto for nær Woody, og at det var lettere for meg som en utlending å ha en viss distanse til materialet, sier Bragg.

Det endte med at han ga ut tre plater sammen med det amerikanske rockebandet Wilco. Den kritikerroste Mermaid Avenue-triologien ble nylig trykket opp på vinyl igjen. På konsertene spiller han fortsatt flere av sangene med Guthries tekster.

– Woody var alltid en outsider, og det er jeg også. Men i motsetning til meg spilte han aldri for et stort publikum, han spilte i fagforeningslokaler og på barer. Det var en annen tid, sier Bragg, som ikke er i tvil om Woodys posisjon:

– Han er gudfaren i min tradisjon. Han er den første politiske sangeren, men også den første alternative låtskriveren. This land is your land skrev han som et alternativ til nummer én-låta på den tida, God Bless America av Irving Berlin.

Legger seg ikke bort i ungdommens sysler

Han vil ikke bekymre seg over hvem som skal ta over stafettpinnen som politisk sanger, men erkjenner at dagens unge artister ikke er så politiske som han selv var.

– Woody Guthrie bekymret seg ikke for Billy Bragg, og jeg bekymrer meg ikke for andre. Jeg vil ikke være den gamle fyren som forteller unge band hva de skal gjøre, jeg vil ikke fortelle dem hvor bra The Clash var, og at dere er dårligere fordi dere ikke låter som dem, sier Bragg.

Han aksepterer at verden forandrer seg. Det byr også på nye muligheter.

– Da jeg var 19 år, var musikken den eneste veien for meg å nå ut med mitt budskap. Ingen inviterte meg til å lage en film eller skrive for en avis. Jeg måtte skrive sanger, lære å spille gitar og spille konserter. Musikk var det eneste sosiale mediet vi hadde for unge folk. I dag kan du skrive en blogg, legge ut en beskjed på Facebook eller legge ut en film på Youtube hvis du er sinna på verden. Det er også mer demokratisk, fordi ikke alle tør å stå på en scene. Men det er klart, ingen vil invitere deg til Oslo for å lese opp twittermeldingene dine, sier Bragg og trekker på smilebåndet.

Vil endre språket til venstresida

Han vil ikke klandre unge folk for ikke å være ideologiske. Selv slo han gjennom i en tid da de ideologiske skillene var klarere.

– Sovjetunionen eksisterte. Labour var her, og det konservative partiet der, sier Bragg og peker til venstre og høyre.

– Nå er Sovjetunionen historie og du kan ikke se forskjell på Labour og de konservative, mener Bragg.

Han etterlyser et nytt språk fra venstresida i politikken. Det nytter ikke å snakke om klasse og sosialisme i dagens komplekse verden, mener Bragg.

– Sannheten er at språket Marx ga oss ikke betyr noe som helst lenger. Problemene han tok opp har ikke blitt tatt hånd om, men vi trenger nye måter å snakke om dem på. Her kan vi artister spille en rolle. Som formidlere kan vi påvirke hvordan vi snakker om problemene, mener Bragg.

Vil ansvarliggjøre bankfolk og multinasjonale selskaper

Han snakker med tydelig og høy røst. Bragg er engasjert. Han snakker om ansvarlighet. Vår tids utfordring, mener han.

– Ikke bare ansvarlighet blant politikere, men også blant bankfolk og multinasjonale selskaper. Hvordan holder vi folk som unngår å betale skatt, ansvarlig, spør Bragg seg.

– Det er ingen tvil om hvem som har tjent på globalisering, vi vet hvem de er. Samtidig har antallet som har lidd under globaliseringen bare blitt større og større. Til slutt vil de vite hvorfor det er slik – det er der ansvarliggjøringen kommer inn, mener Bragg.

Gjennom intervjuet refererer han stadig til en graf fra hjemlandet som viser at de én prosent rikeste gradvis har blitt rikere, samtidig som antall fagorganiserte har falt etter at Margaret Thatcher tok over makta i 1979.

– I England har ikke sosialismen handlet om å kaste kapitalismen over bord, men om å skape en bedre kapitalisme som fungerer for flere, sier Bragg.

Han snakker om accountability – ansvarlighet på norsk. Å ansvarliggjøre myndigheter, banker og multinasjonale selskaper.

– Det er disse termene vi må bruke for å erstatte språket Marx ga oss. Dette er ideene vi må bygge vår nye ideologi på. Marx’ analyse, hvor fantastisk den nå var, hører til i det forrige århundret. Han skreiv aldri om Spotify, skjønner du? Jeg vil forholde meg til verden slik den er nå. Vi må snakke mindre om klasse, og mer om ansvarlighet, sier Bragg.

– Hva blir fagbevegelsens rolle?

– Fagbevegelsen er frontlinjen. Lønninger, levestandard, frie helsetjenester, likestilling og antirasisme, fagbevegelsen er hovedmotoren for disse sakene og for ansvarlighet. Fagbevegelsen er de som støtter samfunnet uten å være partipolitisk, hevder Bragg.

Han har mindre tro på grasrotbevegelser som Occupy Wall Street – selv om han respekterer dem.

– Problemet er at de vet hva de er imot, men ikke hva de er for. Du må ha en løsning, mener Bragg.

Sosialist og optimist

Mens krisa herjer i Europa, og ungdomsarbeidsledigheten i enkelte land er skyhøy, nekter Billy Bragg å se mørkt på framtida.

– Jeg er sosialist, så jeg må være optimistisk. Vi har et uttrykk som sier at glasset er halvfullt – og slik må det være. Jeg tror at hvis majoriteten av verdens befolkning hadde fått sagt sin mening, ville vi levd i et bedre samfunn. Kynikerne tror derimot at glasset er halvtomt, sier Bragg og rister oppgitt på hodet.

– Jeg er bekymret for kynismen, gjentar han.

Vi har allerede passert halvtimen Bragg har satt av til Fagbladet. Turné-manageren begynner å bli utålmodig, lydsjekken nærmer seg.

– Dette er mitt manifest, begynner Bragg.

– Død over kynismen. Ansvarlighet skal skape en medmenneskelig verden. Vi artister kan hjelpe til med å lage et nytt rammeverk så folk kan uttrykke seg på et språk alle forstår. Å ha et kart er fint, men når du ikke vet hvor du er, kan du like gjerne ha et hvitt papir, billedlegger Bragg.

Sanger om fotball og politikk

Selv om det er de politiske tekstene han er mest kjent for, understreker Bragg at livet handler om mer.

– Jeg har skrevet langt flere sanger om kjærlighet enn om politikk.

– Og litt om fotball?

– Ja, fotball, været, hunder. Ja, alt. Det handler om livet, smiler Bragg.

Nå må han haste inn til lydsjekk, før et fullsatt Parkteatret skal få servert låter med politisk brodd. For ikke å glemme sanger om kjærlighet og fotball.

Les mer om Billy Bragg i temasaken "Med sangen som våpen"