Aslak Bodahl

aslak@lomedia.no

I hjertet av den belgiske hovedstaden Brussel, med hovedkvarteret for EU-institusjonene i bakgrunnen, står Aps nestleder og snakker om at Norge må bygge ny industri og redusere forskjellene for å få alle med. Det er to grunnpilarer i møtet med klimakrisen. Forholdet mellom grønn omstilling og sosial rettferdighet har grepet inn i dette årets mest intense debatter.

– Alle partier kan forplikte seg til internasjonale avtaler om å redusere utslipp av klimagasser. Utfordringen er hvordan vi skal klare å komme gjennom det grønne skiftet med verdiskapningen i behold på en rettferdig måte. Det er en stor fare for at det oppstår urettferdighet ved store samfunnsendringer. I Norge øker forskjellene nå, og vi må snu denne utviklingen. Jeg vil si det så sterkt at det grønne skiftet – med de to forutsetningene – er et prosjekt på størrelse med oppbyggingen av landet etter krigen, sier Skjæran til FriFagbevegelse.

ph

Gigantisk prosjekt

Ap-nestlederen snakker om en formidabel oppgave som omfatter først og fremst følgende:

• Vi er forpliktet til et utslippskutt på 40 prosent i Norge innen 2030, ifølge Parisavtalen.

• Norge har også forpliktet seg til å kutte 45 prosent i såkalt ikke-kvotepliktig sektor – det vil si transport, landbruk, bygg og anlegg og avfall.

• Innen 2050 skal hele det norske samfunnet være karbonnøytralt.

– Ambisjonsnivået må være så høyt at det går an å trekke paralleller til det som krevdes for gjenreisningen av Norge etter andre verdenskrig i 1945, mener Bjørnar Skjæran.

– Det kan gå kaldt nedover ryggen når vi tenker over hvor stort dette faktisk er. Det grønne skiftet vil handle om noe mer enn elbilfordeler. Vi er nødt til å bygge en verdiskapning som både står seg om 30–40 år og som skal være på størrelse med det vi har i dag, føyer han kjapt til.

Bygge mer industri

Klima står høyt på agendaen til Ap fram mot stortingsvalget i 2021. Parallelt med at partiet nylig presenterte sitt alternative statsbudsjett, ble det også lagt fram et eget utslippsbudsjett som inngår i programarbeidet fram mot valget om to år og de neste fire årene etter det.

Noen av hovedpunktene er et eget CO₂-fond for næringstransport til en milliard kroner, 434 millioner kroner mer til ordningen med miljøteknologi, tilføre Selskapet for industrivekst (Siva) 200 millioner kroner mer i egenkapital og en styrking av Enova for en grønnere omlegging i industrien.

ph

– Vi har en stor jobb å gjøre for å bygge mer industri i Norge. Det skal produseres nye produkter på nye måter med mindre eller null utslipp, sier Aps nestleder.

– I Norge er vi fremdeles i for stor grad en råvareleverandør. Det gjelder særlig i distriktene. Vi må derfor klatre i verdikjeden. Når oljeinntektene de neste tiårene går ned, og virksomheten på sokkelen får mindre betydning, er svaret å legge til rette for bygging av mer og ny industri, mener Skjæran.

Har forutsetningene

Mulighetene for å utvikle både ny industri og den vi har i dag er avhengig av norske eller internasjonal kapital, ifølge Ap-nestlederen. En annen forutsetning er trygghet.

– Investeringer i industri skjer i et perspektiv på 30–40 år, og da forutsetter det at investeringene også er god butikk 20 år fram i tid. Norge har imidlertid forutsetningene for å lykkes, mener Skjæran, og nevner både naturressursene, tilliten i befolkningen, vannkraften og den norske modellen.

– En sterk fagbevegelse vil bli like viktig for det grønne skiftet som den var for byggingen av det velferdssamfunnet vi kjenner i dag, sier Skjæran.

Frode Alfheim, forbundsleder i Industri Energi, sier seg enig. Han framhever først og fremst den norske industrikompetansen og mulighetene for å utvikle nullutslipp på norsk sokkel, flytende havvind, fangst og lagring av CO₂ og utvikling av hydrogen som en ny energibærer.

Bygger på norsk modell

Lederen for et av de to største industriforbundene i LO roser omstillingsevnen i den landbaserte industrien og kaller kompetansen på offshoreteknologien for «verdensledende».

– Vi har vanvittig gode fortrinn, men vi må brette opp ermene. For å unngå et katastrofalt stup i levestandard og velferd, må omstillingen skje over en lang periode, sier Alfheim til FriFagbevegelse.

ph

– Mye av det vi skal gjøre bygger på den norske modellen med små forskjeller og sterke fagforeninger som tar tak i situasjonen sammen med sine arbeidsgivere, påpeker han.

Skremmer vekk ungdom

Alfheim roper samtidig et lite varsku. Han vil ikke høre snakk om en sluttdato for oljenæringen. MDG har som mål å gradvis trappe ned olje- og gassvirksomheten over en periode på 15 år.

– Å sette en sluttdato skremmer bare ungdom fra å ta en industriell utdanning. Skal vi være med å utvikle industrien, må vi også ha en fagkompetanse i utdanningen. I motsatt fall kommer det til å bli fryktelig dyrt. Kompetansen stopper opp og forvitrer med en sluttdato, påpeker Alfheim.

Bjørnar Skjærans drømmescenario er som følger: På samme måte som vi i dag skuer bakover i tid og anerkjenner beslutningene som ble gjort da vi fikk oljenæringen på 1960-og 70-tallet, vil han at vi i 2050 verdsetter grepene som ble tatt med det grønne skiftet på 2020-tallet.

– Klimapolitikken vi fører skal legge til rette for flere jobber og sørge for en rettferdig omstilling, sier Skjæran.