MORTEN HANSEN

morten@lomedia.no

– Man tenker over hvor mange tilfeldigheter som spiller inn. Jeg kunne godt ha vært på flyplassen, eller i akkurat den T-banevogna da bombene smalt. Vi hører mange sånne historier nå. Folk som ikke rakk flybussen, eller som hadde glemt noe – og derfor ikke rakk T-banen.

Knut Arne Sanden – LOs mann i Europa – sitter i en T-banevogn i Brussel. Vanligvis er det relativt folksomt her. For Sanden, og mange av de andre som bor i EU-hovedstaden, er metroen det foretrukne framkomstmidlet. Det er det ikke nå. De få som sitter i den gule vogna gir ikke mye lyd fra seg. Ekstra stille er det når vi sakte kjører forbi Maelbeek stasjon.

Perrongen kan så vidt skimtes bak presenningene som er hengt opp.

Noen uker tidligere – den 22. mars – utløste en selvmordsbomber bomben som tok livet av 20 mennesker og skadet mange flere.

I løpet av noen få timer ble byen Sanden har bodd i de siste 25 årene forandret. Både byen og mentaliteten. Det hviler en engstelse over gatene.

på t-banen: Knut Arne Sanden, LOs distriktssekretær i EU kikker ut av vinduet på T-banen idet den passerer Maelbeek stasjon. Der ble 20 mennesker drept og 106 skadet i terrorangrepet 22. mars 2016.

Ole Palmstrøm

– Man tar seg i å tenke om han som sitter foran deg virkelig trenger å ha en så stor ryggsekk med seg til jobben. Man er mer oppmerksom. Det er kanskje den største forskjellen på Brussel nå og Oslo etter 22. juli. Da Breivik var tatt, visste man at gjerningsmannen var tatt. Faren var over. Man kunne komme seg videre. Her er ikke alle gjerningsmennene tatt. Vi vet det finnes andre som kan tenkes å gjøre det samme. Vi klarer ikke å senke skuldrene, forklarer Sanden.

(22.03.2016:) – Alle norske LO-ansatte i Brussel er i god behold

Formidler EU fra innsiden

Da er det godt å kunne forlate Brussel for noen dager. Det gjør Sanden. I likhet med de andre som bor i Brussel, liker han og kona å forlate byen til fordel for landet i helgene. LOs distriktssekretær i Europa, er blitt godt kjent i distriktet sitt.

– Jeg liker å gjøre meg kjent med kulturen og landet rundt meg. Det begynte med at vi dro i distriktet rundt Brussel da vi kom hit. Etter hvert har radiusen utvidet seg, konstaterer Sanden.

Han innrømmer likevel at det blir noen helger hjemme og – med bøker, rapporter og aviser. Det er ikke få sider han skummer gjennom i løpet av en uke.

– Det er mye av jobben min. Hente mest mulig informasjon om det som skjer i EU, gjøre det forståelig, og rapportere hjem. Klarer jeg å gjøre det forståelig – og litt underholdende – så har jeg gjort en god jobb, smiler Sanden.

Det er formidler han ser seg som. Det har han vært store deler av sitt yrkesaktive liv. Først som journalist i Dagningen på Lillehammer. Nå er det LO sentralt, journalister – og de som ønsker det – som leser hans beskrivelse av det som skjer i EU, i det ukentlige nyhetsbrevet Eurologgen.

Tidenes krise i EU

Nå er det mye å formidle. Det er ingen lystig lesning Sanden sender ut.

– Det er en ganske dyster beskrivelse av EU, i Brussel for tiden, konstaterer Sanden.

Flyktningkrise. Finanskrise. Økonomisk krise. Sosial krise. Og et Storbritannia som vurderer å melde seg ut av Den europeiske union.

– EU er kanskje i sin aller verste krise noen sinne – i alle fall i min tid, mener Sanden.

Han påpeker at finanskrisen i 2008 førte til en sparepolitikk som igjen førte til en sosial krise. Det har igjen ført til en politisk krise, hvor man ser en polarisering av politikken til høyre og venstre. I tillegg til en mistillit mellom noen av medlemslandene.

På brussels tak: Knut Arne Sanden, LOs distriktssekretær i EU, på taket til International Trade Union House i Brussel.

Ole Palmstrøm

– Sør-Europa liker ikke at Nord-Europa har en stram økonomisk politikk. Det er en deling mellom øst og vest – vi ser at Øst-Europa ikke er som vi trodde de var. Det ser vi spesielt nå med flyktningkrisen. Vi trodde de skulle oppføre seg mer anstendig. Hvis folkeavstemningen i Storbritannia i tillegg fører til at de sier nei til EU, er krisen komplett; Da er vestvingen borte, vi har et Sør-Europa som føler seg neglisjert, og et Øst-Europa som føler seg overkjørt. Da skal det en sterk politisk vilje for å banke ut en politikk som er samlende, fastslår Sanden.

Han er ikke like sikker på at EU-landenes politikere klarer det de har gjort tidligere – å komme styrket ut av motgang.

– Man sier at EU er bygd på kriser. At EU ikke kan utvikle seg uten kriser. Men denne gangen er det annerledes. Konsekvensen av britisk utmeldelse tror jeg ingen tør tenke på.

Les også Sandens kommentar Er Brussel sikker?

EU har mistet sjelen

Selv flyttet han til Brussel i 1991 for å følge EØS-forhandlingene. Så kom spørsmålet om EU-medlemskap for Norge. Siden har han fulgt utviklingen på nært hold.

Han er klar på at det er riktig å stå utenfor unionen.

– Jeg blir ofte spurt om hva jeg selv mener om et EU-medlemsskap. Da svarer jeg noe fleipete med å sitere Wesenlund; I 1972 var jeg i tvil, og i 94 var jeg ikke sikker, smiler Sanden, før han legger til:

– LOs vedtak om å ikke være med i EU mener jeg er riktig, sier Sanden.

Han er kritisk til utviklingen av EUs politikk, og mener det har skjedd en sving i negativ retning de siste 10-15 årene. Sanden mener den negative utviklingen startet med utvidelsen østover.

– De nye landene manglet demokratisk strukturer, og har bremset den sosiale utviklingen i unionen. Fram til 2000 gikk det i riktig retning – arbeidsledigheten gikk nedover og økonomien ble bedre. I etterpåklokskapens navn burde nok utvidelsen blitt satt på vent. De landene som kom inn, gikk brått fra kommunisme til ekstrem liberalisme, forklarer Sanden.

Han konstaterer at den negative utviklingen har blitt forsterket etter finanskrisen i 2008.

– I årene etter 2008 har EU-landene innført en såkalt smalhanspolitikk, som egentlig er en fordekt liberalistisk økonomisk politikk som går ut på å bygge staten ned og redusere offentlige ytelser. Jeg må si meg enig med den tidligere presidenten i Europakommisjonen, Jacques Delors: EU har mistet sjelen sin.

Skal hjem

Med den spenningen som er i den belgiske hovedstaden, er det kanskje ikke rart at han ikke ser for seg alderdommen i denne byen. Selv om han bodd godt og vel halve sitt voksne liv i EU-hovedstaden, er det Lillehammer som er hjemme. Hytta i barndomsbyen er blitt helårsbolig. Det er der han og kona planlegger å tilbringe pensjonisttilværelsen. Lillehamringen trumfer europeeren. Han blir ikke boende i Brussel.

– Du vet; Brussel er en by mange flytter til for en kortere periode. Det er ikke så lett å få venner her. De som bor her orker ikke å bruke tid på å bli venner med noen som flytter hit. De vet jo at sjansen for at de flytter vekk igjen etter tre år er stor. Og det er jo slik det er. Man blir jo heller ikke ordentlig kjent med kollegaene sine heller, for de flytter jo etter noen år.

I tillegg er det en todeling av de utenlandske beboerne. De utenlandske familiene som har barn, bor litt utenfor byen – hvor det er en internasjonal skole. Vi som ikke har barn bor i sentrum. Så det meste av nettverket vårt er i Norge. Det er dit vi skal etter hvert. Forhåpentligvis skal vi reise litt, men det er på Lillehammer vi skal bo.