Jan-Erik Østlie

jan.erik@lomedia.no

Om Salman Rushdie med sin roman ”Sataniske vers” var blasfemisk i sin framstilling av hellige symboler innen Islam, er den kinesiske forfatteren Yan Lianke kanskje enda mer blasfemisk i romanen ”Tjen folket!”. Om enn i politisk forstand, dersom blasfemi kan anvendes om politiske teorier. Og når det gjelder maoismen, så er vel forskjellen mellom religion og politikk så liten at sammenligningen kan passere.

I ”Tjen Folket!” er det ikke profeten som blir gjenstand for kritikk, men den store rormannen, altså Mao Zedong. Den kommunistiske partiideologien i maoistisk forkledning slipper ikke billig fra det den heller. Tittelen på romanen er nemlig sviende ironisk, mens resten av teksten oser av satire. Noe av satiren blir imidlertid i platteste laget.

Vi er i Kina på høyden av Kulturrevolusjonen. Wu Dawang, bokas hovedperson tjenestegjør som oppasser og kokk for en lokal militær leirsjef. Hjemme har han kone og ett barn. Han er av bondeslekt, men har steget i gradene, og anseelsen er høy takket være sine ferdigheter i å huske maositater. I leiren møter han den vakre og unge kona til leirsjefen, Liu Lian. Hun kjeder nesten vettet av seg, og en dag hennes mann er på tjenestereise, lokker hun vår helt til sengs med sjarm og rå tjuvtriks, men aller mest med makt. For er det noe denne teksten viser så er det hvem som har makt i det kommunistiske Kina og hvem som ikke har det. De siste må være ydmyke, helt i tråd med konfusianismens læresetninger – men kanskje aller mest etter påbud fra formann Mao sjøl.

De to elskende finner ekstra ekstase og orgasme i å knuse maobyster og tilgrise formannens mange slagord og sitater. Det som begynte relativt uskyldig eskalerer til det dypeste alvor. Men en dag kommer leirsjefen tilbake, og alt er ved det vante.

Det er åpenbart en modig tekst forfatteren her har skapt. Satiren er noe overtydelig, og kritikken derfor ikke til å ta feil av. Heldigvis holder boka seg på et konkret plan. Den offentlig korrupsjonen, maktspillet og hykleriet hudflettes. Det er maoismen under sin mest ekstreme historiske variant: kulturrevolusjonen, som må forsvare seg. Og det klarer den aldri i denne teksten om du da ikke skreller vekk all ironi og satire. Men det ville uten tvil være en feillesning. Og da blir det dessuten heller ingenting igjen av historien.