RANDI ROSENQUIST, psykiater og seniorrådgiver ved Ila fengsel- og forvaringsanstalt

NFF-magasinet hadde i nummer 10 i 2014 et oppslag om psykisk syke i fengsler. Høsten 2014 kom det en rapport fra en psykiatrisk epidemilogisk undersøkelse av soningsdømte (Cramer, V. Forekomst av psykiske lidelser hos domfelte i norske fengsler, Oslo universitetssykehus, 2014). Undersøkelsen slo fast at 4,1 prosent av alle soningsdømte hadde en pågående psykoselidelse. Når man også tar hensyn til at noen med psykoselidelse var for dårlige til å inngå i materialet, kan man regne med at det kan være mer enn 160 innsatte med psykosesymptomer i norske fengsler. Dette gir kriminalomsorgen store utfordringer.

Psykiatrien skriver ut pasienter fort

Det er ofte vanskelig å få innsatte med psykosesymptomer innlagt ved psykiatriske avdelinger, og mange kommer veldig raskt tilbake. Men det kan synes som om man i psykiatrien velger å skrive ut pasienter fra fengsel siden de tross alt blir tatt vare på dersom alternativet er å skrive ut en annen omtrent like syk som helt mangler nettverk. Resultat er at anstaltene må håndtere alvorlig psykisk syke i samarbeide med den psykiatriske polikliniske tjeneste i fengsel. Dette kan være utfordrende for begge parter. Man opererer med svært ulik lovgiving og rolleforståelse.

Agressive innsatte på Ila

Ved Ila fengsel er noen få innsatte så aggressive at de ikke blir overført til eller kun har meget korte innleggelser på psykiatriske avdelinger. Det blir verken iverksatt god utredning eller behandling for å hjelpe dem. Disse innsatte er alvorlig sinnslidende. (IS-9/2012 Helsedirektoratet: Psykisk helsevernloven og psykisk helsevernforskriften med kommentarer side 47.) Vi ser imidlertid at de til dels er så utagerende at psykiatrien ikke kommer i terapeutisk kontakt med dem og ikke kan annet enn å isolere dem for å hindre skade. Det er behov for en psykiatrisk avdeling med et ennå høyere sikkerhetsnivå enn de regionale sikkerhetsavdelingene, for å gi denne lille gruppen psykiatrisk oppfølging over lengre tid. Stassekretær Astrid Nøklebye Heiberg uttalte i NFF-magasinet at det ikke var ønskelig å bygge opp helsetjenester til de innsatte på siden av de ordinære helsetjenestene. Dette ønsker ikke vi heller, men vi ønsker en psykiatrisk helsetjeneste som er tilpasset de aller sykeste og farligste. De norske regionale sikkerhetsavdelingene har stort sett standard som engelske medium security units. Jeg vil påstå at det ikke finnes noen high security unit i Norge. Hittil har vi ikke hatt behov for det, men det synes i dag, som om behovet er der. Det er forventet at behovet blir større de neste tyve årene. Hjemvendte terrorister som blir psykotiske i fengsel, trenger noe mer enn det fengslene kan stille opp med i dag.

Innsatte utelukkes fra fellesskapet

De aller dårligst fungerende ved Ila har vært underlagt flere års utelukkelse fra fellesskapet av sikkerhetsmessige grunner. Slik utelukkelse er naturligvis ikke helsebringende. Vi finner det svært kritikkverdig at helsevesenet ikke tar hånd om disse, men heldigvis har Ila fått akutthjelp fra justisministeren. I revidert statsbudsjett for 2014 fikk vi penger til å ansette flere tjenestemenn som sammen har dannet et «ressursteam» hvis oppgave er å gi langtidsisolerte mer aktivitet på en sikkerhetsmessig forsvarlig måte. På denne måten har vi klart å bryte isolasjon slik at de innsatte kan gjøre aktiviteter sammen med tjenestemenn.

Det er oppløftende at etter et halvt år ser vi resultater. Flere av de som tidligere har vært umulig å samarbeide med og som har vært kontinuerlig isolert med voldshandlinger og trusler, samt annen uakseptabel adferd, samhandler nå ved noen aktiviteter. Dette krever mange ansatte på dagtid, men også at fengselsansatte klarer å tenke litt utenfor «kriminalomsorgsboksen». Vi kan ikke forvente at disse innsatte skal opparbeide seg tillit og bli premiert med progresjon. Vi må opparbeide oss tillit hos de innsatte og sikkerhetsmessig forsvarlig gjennomføre aktiviteter som kan bedre deres funksjonsnivå og gi mer livskvalitet.

Behov for egen avdeling

Dessverre er de bygningsmessige forholden ikke tilfredsstillende. Vi har ingen liten avdeling som kan romme disse farlige og syke innsatte. Vi ønsker så snart som mulig å kunne tilby denne gruppen innsatte en egnet fengselsavdeling med heldøgnsdrift. Vi har også gitt klar beskjed oppover i systemet at helsevesenet må være med på laget. Når kriminalomsorgen påtar seg omsorgsansvaret overfor denne lille gruppen, som vi egentlig mener burde være i sykehus, må vi ha fortløpende støtte, veiledning og medisinsk intervensjon fra sikkerhetspsykiatrien. Dette skal ikke være en sovepute for utbygging av sikkerhetspsykiatrien, men en innsats fra kriminalomsorgen slik at våre nåværende sykeste og veldig aggressive innsatte slipper å leve i en negativ spiral med total isolasjon.