Einar Fjellvik

einar.fjellvik@lomedia.no

Mer systematisk bruk av streikevåpenet kom først med industrialiseringen og framveksten av fagforeninger på slutten av 1800-tallet. Fagforeningene begynte også å opparbeide streikekasser for å understøtte arbeidere i streik. Både i 1871-72 og i 1889 var det omfattende streikebølger i Norge.

I 1889 gjorde også kvinnene sitt inntog på streikearenaen gjennom fyrstikkarbeiderskenes streik i Kristiania.

Arbeidstvistlov

6. august 1915 vedtok Stortinget vår første arbeidstvistlov. Den etablerte arbeidsretten og henviste tvister om hvordan en tariffavtale skulle forstås dit. Vi fikk også lovregler om fredsplikt mens tariffavtalen gjelder og en riksmeklingsmann med myndighet til å forby arbeidsstans inntil mekling er prøvd i forbindelse med revisjon av tariffavtaler.

Loven kunne likevel ikke hindre at 1920- og 30-åra ble de mest konfliktfylte i norsk arbeidslivs historie, med langvarige streiker og lockouter.

1921: Storstreik

Rederne gikk voldsomt ut med krav om lønnsnedslag på 33 prosent fra 1. april og adgang til ytterligere 25 prosents reduksjon etter 1. oktober.

Fra 9. mai var Sjømannsforbundets forløper, Matros- og Fyrbøterunionen, i streik. 26. mai tok LO alle sin medlemmer, unntatt offentlige funksjonærer, sykehusansatte og ansatte i arbeiderforetakene, ut i sympatistreik.

Aldri, verken før eller senere, har så mange vært i arbeidskamp samtidig. 125 000 arbeidere streiket – uten streikebidrag – fram til 7. juni. Da ble riksmeklingsmannen, etter krav fra LO, byttet ut og LO hevet storstreiken. I enkelte områder trakk imidlertid avslutningen av streiken ut.

Storstreiken alene førte til at 1,8 millioner arbeidsdager gikk tapt. Inkludert en del andre streiker og lockouter i løpet av året gikk i alt vel 3,5 millioner arbeidsdager tapt i arbeidskamper i 1921.

I etterkant av storstreiken ble minst 36 arbeidere dømt til fengselsstraffer. Blant dem var Einar Gerhardsen og Martin Tranmæl. Gerhardsen fikk et døgns arrest og 100 kroner i bot for å ha holdt en opphissende tale utenfor Aftenposten.

1923/24: Ulovlig jernstreik

Med grunnlag i en indeksklausul kunngjorde Mekaniske Verksteders Landsforening i slutten av oktober 1923 fem prosents lønnsnedslag. Jernarbeiderne i Kristiania og andre byer svarte kontant med ulovlige streiker. For første gang ble det faglige lederskapet i Landsorganisasjonen plassert på sidelinja i forbindelse med en større konflikt.

Jernarbeiderstreiken holdt fram som ulovlig streik i fem måneder, fram til utgangen av mars 1924. Da løp tariffavtalen ut og konflikten ble lovlig, men fortsatt tok det to måneder før man fikk avsluttet konflikten. Jernarbeiderne måtte finne seg i noen uker med fem prosents lønnsnedslag, men oppnådde 10 prosent lønnsøkning fra 14. juli 1924.

Medregnet andre streiker og lockout som fulgte i kjøvannet av jernarbeiderstreiken, var over 63 000 arbeidere i konflikt i 1924, og vel 5,1 millioner arbeidsdager gikk tapt.

1931: Storlockout

Det var økonomisk krise og voksende arbeidsløshet i landet. Arbeidsgiverforeningen krevde 15 prosent lønnsnedslag. Taktikken var; enten et raskt kompromiss om seks prosents lønnsnedslag, som tilsvarte prisfallet, eller å knekke fagbevegelsen gjennom en omfattende lockout.

En opprørsk LO-kongress hadde samme vår reist krav om både kortere arbeidstid og reallønnsforbedring for å få fart i økonomien og flere i arbeid.

Det ble ikke noe raskt kompromiss. I stedet ble det storlockout som utviklet seg til norgeshistoriens mest omfattende arbeidskonflikt, målt i tapte arbeidsdager. Et dramatisk høydepunkt var Menstad-slaget i Skien der Bondepartiregjeringen satte inn statspoliti og soldater for å stoppe konfrontasjoner mellom arbeidere og streikebrytere.

LES OGSÅ: 75 år siden Menstadslaget

BILDESERIE: Historiske bilder fra Menstadkonflikten

60 000 arbeidere var utestengt fra arbeidet i 24 uker. I tillegg var nær 26 000 med i ulike sympatistreiker. Omkring sju og en halv millioner arbeidsdager gikk tapt i konflikter i 1931.

Da konflikten ble avsluttet i september, ble resultatet sju prosent lønnsnedslag, men da hadde prisene sunket ytterligere, slik at reallønna ble opprettholdt.

1986: Ny storlockout

Alle LO-forbundene krevde 37,5 timers arbeidsuke, mens Arbeidsgiverforeningen forbød sine bransjeforeninger å inngå nye tariffavtaler som inneholdt lavlønnsgaranti. Arbeidsgivernes taktikk gikk ut på å provosere fram samtidig mekling for en rekke overenskomster for å få koplet sammen de to hovedspørsmålene. Taktikken mislyktes og arbeidsgiverne gikk til storlockout som rammet 102 000 LO-organiserte.

Lockouten ble et totalt nederlag for Arbeidsgiverforeningen. Etter ei uke måtte de strekke våpen. Lavlønnsgarantien overlevde og fra 1. januar 1987 fikk vi 37,5 timers arbeidsuke. Da hadde vel en halv million arbeidsdager gått tapt.

Kort tid etter svevde Arbeidsgiverforeningens administrerende direktør, Paal Kraby, vekk i en gylden fallskjerm.

Også i oljesektoren og i offentlig sektor endte lønnsoppgjøret i konflikt i 1986. I alt var 165 000 arbeidstakere i streik det året og en million arbeidsdager gikk tapt i konflikter.

2000: Storstreik

Etter at meklingsresultatet mellom LO og NHO var nedstemt med 64,3 prosent nei-stemmer, kastet LO 93 000 medlemmer ut i streik fra 3. mai. Streiken ble langt på vei oppfattet som en protest mot at lønnsmoderasjon bare skulle gjelde LO-organiserte, mens bedriftsledere og kapitaleiere forsynte seg stadig mer grådig av verdiene som ble produsert.

Etter en ukes streik varslet LO opptrapping med ytterligere 9 000 streikende fra tirsdag 9. mai. Da hadde NHO fått nok, meklingen ble gjenopptatt og tre timer før opptrappingen skulle vært iverksatt forelå et nytt og kraftig forbedret meklingsforslag. Det ble vedtatt med 78,6 prosent ja-stemmer.