SHC

For et lag, og her snakker vi old boys, som har tapt så mange kamper som oss, er det en verdensbegivenhet å vinne tosifra. Det er første gang jeg kan huske at vi har scora så mange mål og attpåtil ikke sluppet inn et eneste ett baklengs. Det interne klubbreferatet leses av minst fem-seks personer, kanskje opptil ti. Men bevares, for en indre jubel vi gutta føler når vi ser vårt eget navn på trykk. Det begynte ikke helt bra: «S (her bruker jeg bare første bokstav i fornavnet. Noe annet ville være å dra det for langt, vi snakker tross alt bare om fotball), som 8. juni runder de 60, sutret litt før kampen over at han bare hadde sørget for nettsus EN gang før i år» … Sutre, jeg? Det var selvsagt ikke sutring, bare kalde fakta på bordet som en oppildning til kamp. Men referenten kommer seg utover i beskrivelsen av de nakne fakta. «S scora etter sånn ca. 25 sekunder. Vi leder 1-0. En hard markkryper fra venstre, med venstreslegga. S er god med venstrefoten.» Jævli bra, Bjørn. Alt om sutring er glemt. Du er en faen så god referent. Hva med å sende inn referatet til klubbavisa? Eller kanskje lokalavisa. Eller VG, for svarte. Dette er jo GODT STOFF! 13 -0 er ikke hverdagskost. Men det kommer mer. Til og med assisterende lagleder, som ikke er kjent for å være spesielt hurtig av seg, blir omtalt (la oss kalle ham T for Torgny): «T kommer seg til avslutning, og lyktes bra med det. 5-0 til bortelaget» (bortelaget er fortsatt oss!!). Mål nr. 8 husker ikke reporteren hvordan kom til, men «målscoreren er registrert. … Hattrick er notert på… (her nevnes undertegnedes fulle navn i tillegg til klengenavnet «Big Chief»). Referenten har jo talent. For en flyt i skildringen, for en kraft, ja, et rent sagt lyrisk referat. Mannen fortjener et større publikum. Hvor er Dagbladet, hvor er NRK og hvor er The New York Times? Få kampreferatet ut til folket. Og hvor er Drillo???