Kronikk: Mari Løken

I den ferske byrådserklæringen i Oslo loves det minst 1000 nye boliger innenfor en tredje sektor innen 2023. Sektorens målgruppe befinner seg i sjiktet mellom de som er «vanskeligstilte nok» for tilbud om en kommunal leiebolig, og de som kvalifiserer til boliglån for en tilfredsstillende selveierbolig på det åpne markedet.

Selv om eierlinja fungerer godt for store deler av landet, er det i pressområder med høye boligpriser et problem at man selv som faglært lønnsmottaker i fulltidsjobb ikke kommer seg inn på boligmarkedet. Den såkalte sykepleierindeksen tar utgangspunkt i et snitt basert på sykepleieres lønninger og viser nå at en enslig fagarbeider med normal inntekt, tilsvarende en gjennomsnittlig sykepleier i 100 prosent stilling, kan kjøpe rundt fem prosent av boligene som er til salgs i Oslo. Her er det imidlertid store geografiske forskjeller, og indeksen er lavest i Oslo og Akershus. At det råder en oppfatning om at selveiermarkedet er hele boligmarkedet, er et problem i seg selv. Forholdene på leiemarkedet er i stor grad et resultat av en gunstig beskatning på boliglån som gjør det økonomisk ugunstig, sett i et langtidsperspektiv, å leie bolig. Man får ingen skattemessige fordeler som leietaker og man tar ikke del i prisstigningen på boligen man leier.

Allikevel kan det å leie i noen tilfeller være en hensiktsmessig boform. Det gjelder blant annet for husholdninger som ikke ønsker eller bør ta den risikoen det å ta opp et boliglån i millionklassen kan være. En kompensasjon for ulempene ved å leie kan være, som byrådet i Oslo og også LOs handlingsprogram foreslår, å tilrettelegge for at kommunen kan bygge ut og drifte ikke-kommersielle utleieboliger unntatt gjengs leie. Kommunene får slik en styrket mulighet til å tilrettelegge boligpolitikken for lokale behov og forutsetninger. Ved å fjerne profitten på boligforetakene kan husleiene reduseres til å være kostnadsdekkende. Ulike metoder for å begrense kostnader på oppføring og/eller vedlikehold av bygningsmassen kan og utforskes gjennom blant annet bruk av gjenbruksmaterialer og selvbygging.

ph

Et annet viktig moment ved en ikke-kommersiell tredje boligsektor er behovet for bostabilitet for leietakere. Langsiktige leieavtaler, aller helst tidsubestemte, bør følge utviklingen av en ikke-kommersiell tredje sektor. Leietakere i Norge har langt dårligere rettsvern enn i våre naboland, Sverige og Danmark. Normalt gis man kun treårskontrakter ved inngåelse av leieavtale i Norge. I denne perioden kan leietaker bli oppsagt på tre måneders varsel dersom oppsigelsesgrunnen kan sies å være rimelig. For husholdninger både med og uten barn, men spesielt med barn med nærskolevedtak, er dette en høyst utrygg bosituasjon. Leiemarkedet er ikke tilrettelagt for langtidsleie, hvilket er en alvorlig mangel for dem det gjelder.

Byrådet i Oslo foreslår å tilby lavere husleier mot at leietaker påtar seg enkle drifts- og vedlikeholdsoppgaver. Dette er basert på en Allmenn bolig+ modell fra Danmark. Som leietaker har man i dag svært liten mulighet til å påvirke boligen etter husholdningens behov og estetiske preferanser. Ofte er det kontraktsfestet at man må be om lov for å skru i en skrue i veggen. Langt mindre kan man sette opp en lettvegg for å skape et ekstra soverom, bygge en hems eller lignende tilpasninger. Man får ikke gjøre boligen til sin egen. «Man bor på låns» og må være klar på relativt kort varsel til å levere boligen tilbake i samme stand som ved overtakelse, minus normal bruksslitasje. En trygg og langsiktig bosituasjon vil sannsynliggjøre at det oppleves meningsfylt for leietakerne å i større grad vedlikeholde boligen selv.

Leie-til-eie-ordninger kan være en del av utviklingen av en tredje boligsektor slik både byrådet i Oslo og LOs handlingsprogram foreslår. Leie-til-eie innebærer at husleien i praksis blir nedbetaling på boligen slik at leietaker kan kjøpe boligen på sikt. Denne typen ordning imøtegår problematikken rundt økende økonomiske forskjeller mellom dem som tilfredsstiller kravet til egenkapital og dem som ikke gjør det. I sammenheng med leie-til-eie er det imidlertid viktig å påpeke at ordningen bidrar til å fjerne utleieboliger fra leiemarkedet. Skal en leie-til-eiebolig kunne videreselges til markedspris? Hvis ikke, hvordan skal videresalg reguleres?

ph

Husbanken er en statlig finansiert aktør med lang fartstid og bred kompetanse innenfor boligproblematikk. En styrking av husbankens midler og utvidelse av bankens virkeområde og målgruppe, fremstår som en hensiktsmessig tilnærming til å bistå kommunene som sliter med å tilby sine innbyggere en trygg og tilfredsstillende bolig. Kommunene bør få styrket sine midler og sitt handlingsrom for å tilby en boligpolitikk tilpasset lokale behov, men kan ikke overlates til seg selv i denne oppgaven.

I pressområder med høye boligpriser er det et problem at mange boliger er sekundærboliger og spekulasjonskjøp, hvilket bidrar til å presse prisene ytterligere opp. Istedenfor å fjerne det særskilte Oslo-kravet om 40 prosent egenkapital ved kjøp av sekundærboliger, slik Finanstilsynet foreslår i sitt forslag til boliglånsforskrift, bør mulighetene for å innføre denne typen geografisk tilpassede virkemidler utvides. Med forbehold om at formålet er en mer sosial og utjevnende boligpolitikk.

Slik utviklingen av en tredje boligsektor i Oslo legges frem i byrådserklæringen for de neste fire årene, er det ikke i nærheten av å dekke behovet for trygge, langsiktige og rimelige boliger i hovedstaden. Bare innenfor leiesektoren trengs det langt flere, men det er en start, og forhåpentligvis begynner snøballen med det for alvor å rulle.