Debatt: Halvor Finess Tretvoll

Man skal ikke bruke krise-ordet i utide. Da mister det kraft. Men passer det ikke å bruke det om Arbeiderpartiet i dag, så passer det aldri.

Det er politisk unntakstilstand i landet. Det kommer man ikke vekk fra. Ikke siden EU-kampene i 1994 og 1972, og knapt nok da, har vi sett like store bevegelser fra et lokalvalg til det neste.

Det største offeret er dessuten Arbeiderpartiet. Heller ikke det er det mulig å unnslippe nå.

Selv om det åpenbart skyller en rød-grønn bølge over Norge og de borgerlige regjeringspartiene har rotet det kraftig til for seg. Selv om Ap fortsatt er landets største parti, og det beholder makta i storbyene. Selv om det til slutt også gikk noe bedre enn meningsmålingene kunne tyde på, og valgkampen tross alt ga et (lite) løft.

ph

Selv om, selv om …

Næring etter tæring?

At Arbeiderpartiet er i dyp krise, blir det bare for dumt å bre et vått ullteppe over. Sannsynligvis er det også den sikreste oppskriften på fortsatt tilbakegang.

Det er selvsagt forståelig at noen faller for fristelsen. Det er menneskelig å gripe etter halmstrå, men det er kontraproduktivt å spinne valgresultatet mer positivt enn det er grunnlag for. Da begår man, etter gårsdagens skrell, en potensielt skjebnesvanger tabbe.

Å fortsette som før – ja, selv å fortsette nesten som før – vil nemlig ikke være en kur mot tæringsyken som har smittet fra kontinentet og nå rammer også det norske sosialdemokratiet.

Kanskje er det derfor grunn til å advare? At man tross alt ikke ble mindre enn Senterpartiet i Nord-Norge, at man tross alt ble betydelig større enn MDG i Oslo, at totalresultatet endte noen prosentpoeng høyere enn fryktet, kan få partiet til å ta mindre omfattende grep enn det burde.

ph

Dette går imidlertid ikke over av seg selv. Sosialdemokrater som vil partiet sitt vel bør derfor slutte å lete etter utveier som gjør det mulig å unngå eller omgå de vanskelige spørsmålene. Istedenfor bør man vel forsøke å rette ryggen, eller noe, stå fast i krisen, ansikt til ansikt med nederlaget – og ta seg sammen.

Nå må det skje noe

Ikke en gang utsiktene til regjeringsskifte i 2021 bør få komme i veien for en gjennomgripende politisk fornyelsesprosess i Arbeiderpartiet. En slik prosess er man nemlig avhengig av for å sikre at Ap skal forbli et politisk kraftsentrum i Norge også på litt sikt.

Det er nesten slik man må konkludere etter valgnatta: I Troms og Finnmark gikk Arbeiderpartiene tilbake med hele 11,9 prosentpoeng. I Innlandet (gamle Hedmark og Oppland) gikk partiet tilbake med 9,7. I Trøndelag er tallet 10,2.

I alle disse fylkene – som pleide å være arbeiderpartibastioner – skyldes velgerflukten et distriktsopprør som særlig Senterpartiet har kapitalisert på.

Samtidig ser det like grimt ut i byene: Også i Oslo gikk Ap tilbake med 11,9 prosentpoeng. I Trondheim tapte man 16,3. I Bergen er resultatet om mulig enda verre: Ap mistet hele 18,0 prosentpoeng og ble nærmest halvert. På disse stedene ser velgerne ut til å ha flyktet til både MDG, SV, Rødt – og FNB.

Kan ikke gjøre som sist

At fotarbeidet lokalt, på torg og dørterskler, de prioriterte sakene i valgkampen, den sentrale valgkampoperasjonen og kommunikasjonsstrategien ser ut til å ha fungert bedre enn i 2017, blir samtidig en fattig trøst. Når man taper så det synger – til tross for en bedre valgkamp enn sist – forteller jo det noe om hvor grunnleggende partiets utfordringer er.

ph

Det store spørsmålet er hva som må gjøres. Én ting virker i så måte sikkert: Det vil ikke holde med rituelle øvelser. Man kan ikke nøye seg med det samme som sist: Da foretok man en rundspørring blant partimedlemmer, man nedsatte politiske utvalg som alle kom opp med ny sosialdemokratisk kompromisspolitikk, og det på såpass betente områder som distrikt, innvandring og næring.

I går viste fasiten at dette åpenbart ikke har virket. Raset i oppslutning har fortsatt – eller det har tiltatt i styrke.

Helhetstenkningen trengs

Gode sosialdemokrater vil selvsagt bli fortvilet over at det forholder seg slik. Det er bittert at den helhetstenkningen man står for har dårlige kår når den trengs som mest. Det er bittert at motet man selv synes man viser ikke blir belønnet med annet enn ytterligere utarming av velgergrunnlaget.

Også for omverden er det grunn til ettertanke dagen derpå. Det er nemlig sant, som en del sier, at både landet og norske kommuner har bruk for sosialdemokratiet nettopp nå. Vi vil neppe klare omstillingen fra en petroleumsøkonomi til et framtidig grønt velferdssamfunn uten et progressivt styringsparti som tar helhetlige hensyn og sikrer bred oppslutning om nødvendige og potensielt smertefulle grep.

ph

Arbeiderpartiet kunne vært dette partiet, men har så langt ikke klart å innta en slik posisjon eller overbevise velgerne om at man vil det, eller kan det.

Ap er istedenfor rammet av de samme politiske basillene som sosialdemokrater i Europa for øvrig.

I en slik situasjon holder det ikke selv å være overbevist om at man er uerstattelig. Da må man overbevise velgerne om at man er mer nødvendig enn alle andre, også enn partier som kan gå lenger i den ene eller den andre retningen, og slik får lett spill i et polarisert samfunn der en rekke nye saker splitter befolkningen langs nye konfliktlinjer.

Er vingene brede nok?

Det Ap – tradisjonen tro – gjerne prøver på, er å bre sine brede vinger over politiske stemningsbølger som måtte oppstå. I vår tid gjelder det såpass sprikende tendenser som bompengemotstand, urbant klimaengasjement og distriktsopprør. I dag kan det virke som om vingene ikke riktig er brede nok lenger.

Det er helt nødvendig at man tar inn over seg dette: Først når krisen er etablert som et ubestridelig faktum, vil man være i stand til å mobilisere de ressursene som må til for å løse den.

I beste fall kan krisebevissthet gjøres til en styrke. Den kan omsettes i handlekraft og mot til å tenke stort.

Kalkulerer man istedenfor taktisk, med at man bør sitte stille i båten, og ikke gjøre noen brå bevegelser, risikerer partiet mer enn om man går grundig til verks i den sjelegranskningen som nå må starte.

Politikken endrer seg jo så raskt for tiden at ingen kan si sikkert hvordan landskapet vil se ut om to år. Dersom dette får dure videre som før, mister Arbeiderpartiet i verste fall posisjonen som den ledende kraften på rødgrønn side.

Uklare signaler å styre etter

Hovedutfordringen man må gå løs på, handler om å lese samfunnsendringene og stemningsskiftene vi står i. Det har blitt ganske vanskelig etter hvert. Det er heller ikke åpenbart hvilket signal velgerne har sendt i årets kommune- og fylkestingsvalg.

På en og samme tid går velgerne nemlig til både MDG, Rødt, SV, Senterpartiet og – særlig i Oslos østlige bydeler – til FNB.

ph

Dette er partier som står langt fra hverandre på politikkområder som i dette valget har blitt viktigere. Hvordan Arbeiderpartiet skal angripe det, er ikke helt lett å se. Det virker umulig å komme alle i møte samtidig. Problemet er at man verken kan velge side eller fortsette å trå vannet uten å miste flere velgere. Dermed kan avskallingene komme til å fortsette.

Erfaringene til Arbeiderpartiets søsterparti SPD i Tyskland spøker i bakgrunnen. Det partiet er nå blitt Tysklands fjerde største, etter både kristeligdemokratene, De grønne og Alternative für Deutschland. Arbeiderpartiets situasjon er selvsagt en annen – men faren for at noe lignende kan skje her virker i dessverre litt større i dag enn i går.

Er det noe man kan lære av utviklingen i Europa, er det nettopp dette: Skal man unngå en langsom og kvernende nedbryting av partiet, kan man ikke nøye seg med å reagere forsinket på politiske stemningsbølger som skyller inn over oss.

Slutte å danse etter andres pipe

Hittil er det likevel dette partiet har gjort, og også kan komme til å gjøre igjen om ikke krisebevisstheten er tilstrekkelig utviklet. Tenk bare på Jonas Gahr Støres linjeskift i spørsmålet om politireformen. Eller på bevegelsen partiet har gjort i spørsmålet om oljeleting utenfor Lofoten, Vesterålen og Senja de siste årene.

Følelsen man får, om man nå har distriktspolitikk eller klimapolitikk øverst på sin egen prioriteringsliste, er at Arbeiderpartiet bare motvillig og langsomt kommer en i møte. Hva med selv å ta ledertrøya, istedenfor?

Like før valget skrev Civita-leder Kristin Clemet i Aftenposten at styringspartienes styrke er deres evne til å lytte til endringer i folkemeningen, som de så kan inkorporere i sine helhetlige styringsprosjekter. For Aps del er det ikke sikkert dette er rett tenkemåte.

Den historiske suksessformelen for Arbeiderpartiet var nemlig ikke å reagere på en agenda andre løftet fram, men det stikk motsatte.

Snarere enn å opptre reaktivt, var man pådriver og igangsetter. Man fikk for eksempel andre, særlig høyresiden, til omsider å erkjenne viktigheten av blandingsøkonomi og en velferdsstat med universelle ordninger etter først å ha vært en pådriver for det i årtier.

Kort sagt: Man hadde en visjon for et kvalitativt annet samfunn og man var den politiske drivkraften som tok stadig nye skritt for å komme dit. Det pleide, beviselig, å være noe folk likte.

Det motet som trengs

Det er også her man kan snakke om et virkelig mot i Arbeiderpartiet. Man hadde en klar idé om en skrittvis endring fra et utilfredsstillende nå til en ønsket framtid, og lot aldri målet gli ut av syne.

ph

Målet med selvransakelsen som må finne sted etter gårsdagens valgnederlag, bør kanskje være å finne fram til noe lignende igjen: Et tydelig samfunnsbyggende – og -endrende – prosjekt? Man må få andre til igjen å reagere på det man selv legger fram. Man må lede an. Det er dette sosialdemokratiet kan.

Her kan det ligge en kime til en ny sosial kontrakt som Arbeiderpartiet kan gjøre seg til en garantist for.

Det blir prematurt å slå fast nøyaktig hva det innebærer, men det virker innlysende at Arbeiderpartiet må ta et totaleierskap til det grønne skiftet. Like sikkert synes det å være at man må gjøre kostnadene ved omstilling overkommelige for alle.

Nettopp her kan det ligge en kime til en ny sosial kontrakt som Arbeiderpartiet kan gjøre seg til en garantist for: Partiets løfte må være at forholdene skal legges til rette for deg hvis du blir med inn i en grønn framtid. Det betyr at omstillingene må og skal skje, men at alle samtidig skal få tilgang til de ressursene og den kompetansen som er nødvendige for å takle forandringer.

Dette bør bli en del av Arbeiderpartiets lovnad, som på en meningsfull måte innebærer en fornyelse av arbeiderbevegelsens store prosjekt. Kanskje kan det gjøre partiet mer relevant igjen.

Fortellingens kraft

En slik spissing er likevel kun halve jobben. Det holder ikke å finne nye svar på spørsmålet om hva som må gjøres. Partiet må i tillegg gjenskape en tydeligere idé om hvorfor man skal gjøre det.

ph

Det kraftigste virkemiddelet er fortellingen. Slik har det vært siden de første menneskene satt rundt leirbålet. I dag er mediene nye, men oppgaven den samme: Å skape en forestillingshorisont som gir folk de begrepene de trenger for å forstå sin egen situasjon, et fellesskap å dele skjebne med og en tro på at en annen verden faktisk er mulig.

Ikke minst i en tid der flere reagerer på retningen i samfunnsutviklingen, der en uro over framtida slår rot i lokalsamfunn over hele landet, blir dette trolig avgjørende.

Det er slik man igjen kan ta tak i menneskenes behov for å sette ord på situasjonen de befinner seg i: Man tilbyr dem nøklene de trenger for å forstå hvorfor de kjen­ner på en så dyp frustrasjon over tingenes tilstand. Og man vinner gehør for at følelsene er knyttet til grunnleggende motsetningsforhold som kan overskrides av vanlige folk som går sammen i en bred politisk bevegelse.

Det vår tids sosialdemokrater må lykkes med, om de skal komme ut av krisen, er altså å formulere en fortelling som beskriver hvordan de store transformasjonene vi opplever – det grønne skiftet, teknologiutviklingen, globaliseringen, og så videre – kan resultere i en bedre morgendag for alle.

Det vil i det minste være en start.

Fornyelsens kunst

Den gode nyheten – for Arbeiderpartiet, i alle fall – er at sosialdemokratiet har tilpasset seg endrede omstendigheter tidligere. Faktisk har dette vært en styrke ved den sosialdemokratiske bevegelsen.

Etterkrigs-Norge har utviklet seg gjennom en rekke faser, og Ap har tidligere klart å tilpasse seg disse fasene. Slik har denne bevegelsen gjort seg relevant på nytt når tidene har blitt nye. Det er mulig å se vår tid som en epoke der de glemte kunstene kan komme til ny anvendelse.

ph

Noen ganger må et brutalt nederlag til for å sette en slik prosess i gang. I beste fall er det et slikt sjokk Arbeiderpartiet nå har fått.

De neste månedene vil vise om det er tilfellet, om partiet har det som kreves for å reise seg igjen.

Artikklen er skrevet 10. september, og er publisert i Agenda Magasin