Terje Carlsen

Maktfordelingsprinsippet bygger på at den utøvende, dømmende og lovgivende makt kontrolleres av hverandre, og på det vises sikrer at makten ikke korrumperer. Men når et myndighetsorgan under den utøvende makt (Arbeidsministeren) ikke korrigerer kursen etter de signaler Trygderetten har fattet helt tilbake til 2017, om feil rettsanvendelse i trygdesaker, men fremholder å rettsforfølge uskyldige folk for trygdesvindel helt til sommeren 2019, blir det snakk om en regjeringsmakt som har korrumpert og en lovgivende forsamling som er blitt så bevisstløs at den ikke lenger reagerer på den utøvende makts overgrep.

Jeg har som prosessfullmektig i saker som har gått for Trygderetten opplevd å vinne igjennom med mitt syn for enkeltklienter vis a vis NAV, men er i dag uviss på om dommen fikk rettsvirkninger for andre brukere i systemet. Når systemet nå har vist seg ikke å fungere, er det derfor stor grunn til uro på vegne av rettssikkerheten til de som er i behov for velferdsytelser.

Det har i lang tid vært kjent at enkelte Nav-ansatte kan ha snoket i naboer og bekjentes mapper uten at det har fått noen større konsekvenser for den Nav-ansatte, og at Nav-ansatte har oppført seg på en måte at Nav-klienter har vegret seg for å be om hjelp. En overlege i rus og psykiatri ved Sykehuset Levanger fortalte meg engang at hun var måtte være med folk på Nav- møter fordi de var så engstelig å dra alene og ikke få ivaretatt sine rettigheter. Men ikke alle kan få med seg en overlege i psykiatri til Nav- møtene sine. Det betyr sannsynligvis at det er et underforbruk av ytelser blant de som har få ressurser. Hva må da til for å rette opp tilliten denne gangen?

Jeg skrev for mer enn tjue år siden en artikkel i Dagbladet (1997) som het «Rike og friske klager mest» om den forsøksvise ordningen med Pasientombud som viste at det var de friskeste og rikeste som klaget og fikk mest gjennomslag for sine virkelighetsbeskrivelser i Velferdsstaten. Denne virkelighetsbeskrivelsen går som en rød tråd gjennom Velferdsstaten siden Folketrygdloven den ble innført i 1967. Sjokket for Norge kom i 1997. En forskningsartikkel i The Lancet hadde sammenliknet helsesituasjonen i europeiske land.

Her kom det frem at ulikhetene i helse var større i Norge enn i England. Fortsatt er det sånn at rike og friske får skatteletter fra Oljeformuen inn på sin konto slik at det faktisk er den fattige NAV -klienten, som nå har vært buret inne for trygdesvindel, som har betalt for rødvinen til rikingene på hytta på Hafjell og Ustaoset. Fortsatt er det slik at det er en sosial ulikhet i hvem som får den beste kreftbehandlingen i Norge. De fattige må leve med stemplet om at de er sytete og at de lurer felleskapet til å gi dem trygd i stedet for arbeid.

Arbeidsministeren har vært en av fanebærere for en slik diskurs. Det er også en andre store aktører i feltet, som Friskgårdene og Grønn omsorg, som ernærer seg på denne nye underklassen «Arbeid for trygd». I flere kronikker har aktører innen bransjen inntil de siste årene lansert slagordet, «Sammen om å friskmelde Norge», i en rekke norske aviser. Her ble det skrevet freidig om at det behøves en holdningsendring blant norske arbeidstakere.

Slike fortellinger om Norge har en hake ved seg. Den har ikke dekning i empirien. Vi har ingen uføretrygd og sykmeldingsbølge i Norge uten dekning i lovverket, altså som ikke skyldes at klienten de facto er syk og ufør. Det er snaut atten prosent av befolkningen som mottar ytelser i form av sykepenger, arbeidsavklaringspenger, eller hel eller delvis uførepensjon. Dessuten er det er ikke det samme som at de går permanent på helserelaterte ytelser. En stor andel av de som går på midlertidige ytelser behøver en viss grad av sosial beskyttelse i kortere eller lenger tid, inntil de på ny trer inn i arbeidsliv eller utdannelse igjen. Men nei, her skal en rekke «konsulenter» ernære seg på dem mens de ligger nede for telling. «(…)Det er lett å ta avstand fra slavehandel. Dette handler om en over og en under. Når mønster og kombinasjoner blir mer kompliserte og uoversiktlige, er det ikke like enkelt å få øye på alle sammenhengene(…)», skrev siviløkonom Merete Haugland så treffende i Stavanger Aftenblad om den nye føydalismen som har bygget seg opp i verdens rikeste land (Aftenbladet.no 22.11.2017). Systemer er som Haugland skriver bygget opp med slaveriet som mal.

De som på feil vis blir tatt fra sine trygdeytelser av NAV og puttet i kasjotten er gjerne de fattigste og mest utsatte av oss, og de er kanskje glad for det. Ute har de ikke noe å leve av og for. Inne i fengsle får de i alle fall mat og husly. Men slik skal det ikke være i Verdens lykkeligste land selv om brevene de fikk fra NAV var så uklanderlige i sin form at de tar en maskinmessig form. Det som først og sist faller meg i pennen i disse dager da det ropes skandale fra hver node på sosiale medier: Hvorfor oppdaget ingen dette før? Hvorfor forsto ikke de som tok på seg grovt betalte forsvareroppdrag at noe måtte være endret siden vi kom med i EØS i 1995? Hvorfor forsto ikke Sigrun Vågeng det? Hvortfor forsto ikke statsråden det? Det finnes bare et svar på det: De er ikke kompetente for den jobben de tar betalt for å utføre på vegne av Velferdsstaten. De burde gå på AMO-kurs.