Kommentar:
«Pasienter må ikke være kasteballer i systemet»
Ansvarlig redaktør i ANB
LO Media
I fjor var det 1.500 ambulanseturer med eldre som ble fraktet fra sykehus og til hjemkommunen midt om natten.
Ole Palmstrøm
Sykehusene og kommunene må samarbeide bedre på helsefronten.
kjell.werner@anb.no
Det er beskjeden fra regjeringen og kommunenes interesseorganisasjon, KS. Nå er det inngått en avtale som skal sørge for at pasientene ikke blir kasteballer i systemet. Bakgrunnen er den såkalte samhandlingsreformen som ble innført 1. januar 2012. Dette var en god idé, men reformen har visse svakheter som både den forrige og dagens regjering har slitt med å rette opp. Derfor er det positivt at helseminister Bent Høie (H) endelig har fått på plass en ny avtale.
Det var daværende helseminister Bjarne Håkon Hanssen (Ap) som lanserte samhandlingsreformen. Det store grepet den gang var å gi kommunene noe mer penger for å ta bedre hånd om «sine» pasienter framfor å sende dem på sykehus. På den annen side ble det innført et system der kommunene må betale en «bot» dersom de ikke tar imot utskrivningsklare pasienter fra sykehusene. Problemet har vært at sykehusene her har hatt for stor definisjonsmakt overfor kommunene. Og pasientene har ofte havnet mellom to stoler.
Men nå gis kommunene mulighet til å få en mer aktiv og forpliktende rolle i utviklingen av helsetjenestene. Stikkordet er at det skal utvikles 19 helsefellesskap mellom sykehus og kommuner. Representanter fra sykehus, kommuner, fastleger, pasienter og brukere skal jevnlig møtes for å planlegge og utvikle tjenestene sammen. De mest sårbare pasientene skal prioriteres. Det betyr i klartekst barn og unge, personer med alvorlige psykiske lidelser og rusavhengige, skrøpelige eldre og personer med flere kroniske lidelser.
Riksrevisjonen har flere ganger kommet med klar kritikk av regjeringen for svak oppfølging av samhandlingsreformen. Det er dessverre altfor mange tilfeller der pasienter blir skrevet ut fra sykehuset og sendt tilbake til kommunen uten at det lokalt er etablert et tilbud som kan ta dem imot. Og vi har skrekkeksempler der syke pasienter flyttes om natten. Etableringen av kommunale helsehus er et godt skritt på veien, men den lokale koordineringen er ofte ikke god nok. Det kommunale selvstyret innebærer også prioriteringer som ikke passer inn i den trange rikspolitiske malen. Derfor må det gis rom for lokale tilpasninger.
Sykehusene og kommunene må slutte å krangle om jus og penger. I dag brukes det for mye krefter på å finne ut hvor pasientene skal plasseres og hvem som skal ta regningen i grensetilfellene. Nå skal det i stedet samarbeides bedre for å sette pasientenes behov i høysetet. Nyordet er «helsefellesskap». Ideen er god, men dette må ikke bli et nytt byråkratisk system med teoretisk planlegging hevet over enkeltpasienters hverdag. Fine ord må gjøres til lokal realitet.
