Merete Holtan Gartè

Merete.holtan.garte@lomedia.no

I februar ble Tove Rønning valgt inn som hovedverneombud i Veidekke Anlegg og tok på seg ansvaret for sikkerheten til flere tusen anleggsarbeidere. Det var en utfordring hun på forhånd ikke helt kunne se for seg hvordan hun skulle klare, som hun likevel hadde sånn lyst på.

Noe av det samme tenkte hun den gangen hun skulle kjøre tankbil for første gang, og den gangen hun sto i en vindmøllepark i isende vind og skulle bytte kjetting på en dumper.

Og så har vi den gangen hun sa ja til å være daglig leder i en håndballklubb, den gangen hun flyttet til Svalbard for å jobbe på flyplass, i reisebyrå og i gruve, og den gangen hun satte i gang å bygge sitt eget hus.

«Dette skal jeg klare» tenkte hun.

– Men du – ikke fremstill meg som en som klarer alt, da, ikke glorifiser meg, sier Tove Rønning – hun lener seg på en tjukk l og en tung r i «glorifiser» og unnskylder seg med det samme for å velge enkle ord på sin trøndersk.

– Det er nok mer sånn at jeg tør å innrømme at jeg ikke kan ting, og ber om hjelp, sier hun, men retter raskt på seg selv:

– Jeg er jo positiv da. Jeg ser ikke noe problem i noe.

(Saken fortsetter under bildet)

KOORDINERE: Nå får Tove Rønning nok å gjøre med å samordne aktiviteten til verneombudene i Veidekke Anlegg.

Glen Musk

Tråbil, ski og håndball

Slik skal Tove Rønning diskutere med seg selv gjennom intervjuet. Vi snakker med henne på telefonen, sånn er det blitt under koronaen, og hun sitter i huset hun har bygget på tomta til et småbruk på Hell utenfor Trondheim. Fra vinduet ser hun opp på Strætasfjell og skogen hun elsker. Der er tre mil med turstier, en bekk, gapahuker og alt som gir ro i sjela, men 59–åringen går gjerne så hun blir svett.

Hun liker å ta i og sitter ikke så altfor mye stille.

Sånn hadde hun det også som barn, den gangen farmoren og farfaren eide småbruket og hun bodde med foreldrene og den fire år yngre søsteren like ved. Hver dag når hun så de eldre guttene i nabolaget komme hjem fra skolen, spente hun på seg støvlene og gikk ut.

– Jeg ville leke med dem og maste meg med, selv om jeg bare var fem år og de sju, åtte, ni og ti.

Tove og gutta sto på ski til lenge etter det var mørkt, de bygde hytter i skogen og rente med Toves tråbil nedover bakkene – den var rød og femåringen sørget for at den stadig ble vasket og polert.

Moren var husmor og faren jobbet med å reparere jernbanespor landet over, men når han var hjemme, tok han med eldstedatteren på all slags idrett. Det var ski og skiskyting, håndball, fotball og terrengløp, for å nevne noe. Da Tove skulle begynne på skolen, flyttet familien til Stjørdal, og Stjørdalshallen ble Toves andre hjem.

– Etter skolen dro jeg til hallen og ble der til det var kveldsmat. Da syklet jeg hjem, forteller hun.

(Saken fortsetter under bildene)

TOVES RIKE: Her, på Strætasfjell, har Tove gått siden hun var barn, og blant annet merket og ryddet stier med foreldrene sine. Trondheimsfjorden skimtes i bakgrunnen.

Glen Musk

ARV: Slik ser småbruket på Hell utenfor Trondheim ut. Det var opprinnelig besteforeldrene sitt, men Tove har restaurert det.

Glen Musk

NESTE PROSJEKT: Den røde låven er Toves neste restaureringsprosjekt. Den vil hun gjøre om til selskapslokale og hobbyverksted.

Glen Musk

Gravid som 18-åring

På skolen var hun godt fornøyd med karakteren G, som ligger midt på treet – skolen var artig, den, men idretten artigere.

Etter videregående søkte hun seg til Handel og Kontor, men rakk bare ett år av studiene før hun ble gravid med sitt første av fem barn. Tove ser nærmest med forundring på at hun skulle bli fembarnsmor.

– Tenk at jeg har klart det også, sier hun, som om det slett ikke var noen del av noen livsplan.

Hun fikk døtrene Nina, Tonje og Tina med ungdomskjæresten, og Kristian og Ronja med en senere kjæreste. Nå er ungene i alderen 24 til 41 år og Tove har fem barnebarn. Hun lever alene, men er så glad for flokken sin.

– Jeg ser jo nå, hvilket rikt liv de gir meg.

Hun var hjemme det første drøye babyåret med alle fem, men var aldri noen curlingforelder – av den typen som feier foran hvert eneste skritt barna tar.

– De fikk tidlig mye frihet under ansvar, og ble nok ganske sjølhjulpne. Dukker det opp et problem, klarer de å løse det.

– Omtrent som deg?

Tover ler og nevner at to av «jentungan» har vært i militæret. Så forteller hun om en av de gangene hun ikke fikk til det hun hadde satt seg fore.

(Saken fortsetter under bildet)

FAMILIEVEGGEN: Familien er viktig og pryder den ene stueveggen. Tove har fem barn, og barnebarn.

Glen Musk

– Fikk sjelden nei

Drømmen var nemlig å bli frisør, og etter at Nina var født, begynte Tove å vaske i en salong. Der fikk hun klippe på dukker og hjelpe til med å ta permanent, åttitallets signaturfrisyre. Av og til fikk hun også klippe egne kunder, som søsteren.

– Det gikk ikke så bra, sier Tove, som rakk å skamklippe en hel del slektninger før hun ga frisørfaget opp og tok jobb på en bensinstasjon. Deretter fikk hun jobb som langtransportsjåfør, som kjæresten.

Det ble noen år bak rattet i både lastebil og tankbil før idretten igjen grep fatt i henne. Eldstedatteren begynte med håndball som åtteåring, og mamma Tove ble trener, deretter formann i den lokale håndballgruppa, styremedlem i Nord-Trøndelag Håndballkrets og til slutt daglig leder i Levanger Håndballklubb – på heltid.

– Da fikk jeg prøvd meg litt! sier hun.

– Trenere skulle betales og det var jeg om måtte finne ut hvor vi skulle hente pengene. Jeg for rundt fra bedrift til bedrift, og det som var litt artig, var at jeg sjelden fikk nei.

– Hva var Toves metode?

– Nei, jeg har i grunnen bare vært meg sjøl. Jeg har vært åpen og ærlig, og sagt hva jeg har ment hele veien. Og så har jeg funnet ut av ting underveis. Jeg har spurt om hjelp, og vært glad for ærlige tilbakemeldinger.

Hun blir en anelse strengere i stemmen.

– Jeg har alltid sagt dette: Kom heller til meg og si «Tove, nå må du gjøre det sånn, ikke sånn» enn å snakke bakom ryggen min. Det er på den måten jeg lærer ting.

På vidda med gevær

Det skulle bli flere store yrkesskift. I noen år vasket hun fly i Braathen, som ble kjøpt opp av SAS, hvor hun satt i innsjekk og kontrollerte passasjerer.

– Så dro jeg til Svalbard og ble der i ti år, sier hun plutselig, og det var omtrent slik det gikk for seg.

Hennes daværende kjæreste jobbet som flymekaniker på Værnes og ble kalt opp til Svalbard for å reparere en motor. Tove ble med, og så var det gjort. Kjæresten fikk tilbud om fast jobb på flyplassen i Longyearbyen og Tove pushet på for at han skulle svare ja.

– Svalbard var noe helt annet, og jeg tenkte at også jeg kunne få meg en jobb der.

Det fikk hun. Først på i innsjekken på flyplassen, deretter i Spitsbergen Travel, det største reisebyrået på Svalbard. Da sønnen Kristian skulle begynne i tiende klasse, ville han tilbake til Stjørdal, og datteren Ronja og Tove ble med. Tove jobbet som transportkoordinator en periode, før det igjen bar til Longyearbyen fordi Ronja ville tilbake.

Denne gangen fikk Tove seg jobb i gruvebedriften Store Norske og gikk 14-14-skift i Svea Nord, mens hun sto i resepsjonen på et hotell i helgene. I Svea Nord var hun prosessoperatør – hun kunne sitte bak datamaskinen og styre maskiner, hun kunne gå runder inne i fabrikken og sjekke at alle maskiner gikk som de skulle, hun kunne trå til med sveising eller vinkelsliper og hun kunne sette seg i hjullasteren og rydde unna kull under transportbåndene.

På kvelder og i helger dro hun, samboeren og av og til barna ut på skuterturer og overnattet på leide hytter ute i den ville naturen. Tove jaktet på rein, sel og hvitrev – sistnevnte er ikke fredet på Svalbard – og hadde i alltid med seg et gevær eller en signalpistol hvis hun skulle utenfor bykjernen.

Hun kom aldri i nærkontakt med isbjørn, men har sett flere på 50 meters avstand.

– Jeg har respekt for isbjørnen, men var aldri redd, sier hun.

(Saken fortsetter under bildet)

SELVSKUTT: PÅ Svalbard drev Tove Rønning med revefangst, og to av eksemplarene henger på ei gardinstang på rommet til yngstedatteren Ronja. Legg også merke til bildene bak: Bildet av isbjørnen har Tove tatt selv, og over senga har hun plassert et motiv av Longyearbyen.

Glen Musk

– Blitt akseptert, men ikke fått fordeler

Ti gode år ble det i Longyearbyen før Svea Nord stengte ned og Tove og familien flyttet til fastlandet igjen. Der fikk hun jobb i Veidekke Industri, deretter Anlegg, og har de siste årene kjørt både dumper, hjullaster og vals på flere steder – på E6 i Brumunddal, E6 i Sokndal og på vindkraftverk på Storheia og Øyfjellet.

På Storheia ble Tove møtt av isende kulde, snø og vind. I det miljøet, i bratte bakker og dype grøfter, skulle hun for første gang manøvrere en dumper – og skifte kjetting på hjul omtrent så store som hennes selv.

Nå nevner Tove Rønning at hun i snart 30 år nesten utelukkende har jobbet sammen med mannfolk. Eller «karra», som hun sier.

– Jeg har vært nødt til å ta imot litt grovsnakk, ja, begynner hun, det er latter i stemmen.

– Men jeg er ikke hårsår, og jeg tør å svare også. Humoren har nok mye vært på bekostning av meg, men alt er godt ment.

Hun snakker ekstra varmt om kollegaene i Veidekke, bedriften som i dag er hennes annet hjem, og forteller om den gangen hun skulle på nattskift på tampen av morsdagen og ble møtt med bløtkake og tvist fra to av gutta fra dagskiftet – det var Dagfinn og Tore. Hun har også feiret bursdagen sin med 20 menn og kake på jobb.

– Jeg har aldri hatt så mange «karra» på bursdagen min, jeg, sier Tove – hun synes hun har vært heldig.

– Jeg har alltid vært på så gode skift, jeg har alltid fått hjelp med jeg har skullet gjøre. Men altså: Det har også hendt at det er jeg som har hjulpet mannfolka med å sette på kjetting, sier Tove, og konstaterer:

– Som jente er jeg blitt akseptert, men heller ikke fått noen fordeler.

– Er det en bra ting eller en dårlig?

– Det er en bra ting! Som jente gjør du en like god jobb som en kar.

(Saken fortsetter under bildene)

– Jeg var så redd

Hun begynte å kjøre dumper da hun var over 55 år. Når Tove Rønning i en alder av snart seksti igjen går løs på noe nytt, har hun måttet tåle noen kommentarer.

– «Herregud, Tove, du er ikke helt rett!» var det noen som sa da jeg påtok meg jobben som hovedverneombud. Men jeg higer alltid etter noe nytt, og blir så glad og tilfreds når jeg ser at jeg klarer det jeg har satt meg fore.

Hun har vært både tillitsvalgt og verneombud lokalt i Veidekke, men nå skal hun oppsøke de regionale verneombudene over hele landet – for øvrig alle menn – og sørge for at de har det de trenger for å gjøre jobben sin.

Det får henne til å tenke på den gangen hun jobbet i SAS og ble plukket ut blant hundrevis av søkere til å reise rundt og holde kurset «I care».

– Jeg var så redd. Men da jeg hadde kommet gjennom den første presentasjonen, foran 100 mennesker…. Den følelsen har jeg aldri glemt.

Nå har hun den samme spenningen i kroppen – det er tross alt et stort ansvar hun har påtatt seg. Hun forteller om den eneste gangen i yrkeskarrieren hun har vitne til en alvorlig ulykke – det var i Svea hvor en kollega trosset sperrebåndene for å fjerne is fra et transportbånd og fikk armen kuttet av fra albuen og ned.

Det vil hun helst ikke oppleve igjen.

– Jeg har alltid vært opptatt av HMS. Jeg vil sørge for at folk kommer trygt og uskadet hjem fra jobb.

Hjemmekontor og 100 mål skog

På grunn av koronarestriksjonene er det så langt blitt mange møter foran pc-en eller over telefonen for Tove Rønning, som under dette intervjuet. Hun forteller om hvordan sola står inn på hjemmekontoret og småbruket, på 40 mål dyrka mark og 100 mål skog, alt forpaktet bort.

(Saken fortsetter under bildet)

HJEMMEKONTOR: Kontor i koronaens tid. Tove jobber på kjøkkenet.

Glen Musk

På fritida dyrker hun gjerne interessen for ishockey – Tove har vært på ni ishockey-VM rundt omkring i Europa og også fått med seg en kamp med Mats Zuccarello i Madison Square Garden – eller hun jakter elg, står slalåm eller hjelper en kamerat i gartneriet han eier. Hun har også bygd huset hun nå bor i – med kyndig hjelp, understreker hun – men har satt opp både grunnmur og isolasjon, malt og fikset selv.

(Saken fortsetter under bildene)

Nå er det jobben som hovedverneombud som skal få det meste av 59-åringens tid. Hun tror hun skal klare det også.

– Hvorfor blir du et bra hovedverneombud?

– Jeg har en god og sunn tenkning og jeg har arbeidserfaring – jeg har kjørt de fleste maskiner, vært med og gravd grøftene og kjenner den daglige rutinen. Og så bryr jeg meg om arbeidskollegaene mine og er jeg positiv og blid – jeg tror at mye løser seg med et godt humør!

Hun skryter med det samme av all hjelpen hun har fått fra HMS– teamet i Veidekke – fra Inge, Eirik, Hege-Ann og Neal. – De vet hvem de er, sier hun, og slår fast:

– Så får det andre bare komme etter hvert. Jeg lærer hele tida.

SER FRAMOVER: I august blir Tove Rønning 60 år. Hun vil stadig lære noe nytt.

Glen Musk