JavaScript is disabled in your web browser or browser is too old to support JavaScript. Today almost all web pages contain JavaScript, a scripting programming language that runs on visitor's web browser. It makes web pages functional for specific purposes and if disabled for some reason, the content or the functionality of the web page can be limited or unavailable.

Anita Johansen er ny leder i Norsk Arbeidsmandsforbund:

Anita har opplevd isbjørnangrep, gruveulykker og kappløp med purke. Nå er hun klar for å lede Arbeidsmandsforbundet

Hun kjørte traktor da hun var 12 år, har fått knust inn ei rute av en isbjørn og skutt løs stein i gruveganger på 70 centimeters høyde. Nå starter et nytt eventyr for Anita Johansen.
HJEMME: Anita Johansen pendler mellom Oslo og Leirfjord, men det er Leirfjord som er hjemme. Denne traktoren er fremdeles i bruk på gården hun kjøpte for noen år siden.

HJEMME: Anita Johansen pendler mellom Oslo og Leirfjord, men det er Leirfjord som er hjemme. Denne traktoren er fremdeles i bruk på gården hun kjøpte for noen år siden.

Hans Petter Sørensen

09.07.2019
09:06
11.07.2019 11:39

merete.holtan.garte@lomedia.no

Hun var knapt blitt tenåring da hun fikk beskjed av bonden på nabogården om å få purka ut av fjøset ved å kaste en kjetting over nakken på dyret. Hun bodde selv på en gård knappe hundre meter unna, i vakre Leirfjord på Helgelandskysten.

Anita Johansen, nyvalgt leder i Norsk Arbeidsmandsforbund, tar oss imot på de vårgrønne åkrene, nå eier hun gården hvor hun som 13-åring var avløser om sommeren. Hun hadde ansvar for hele fjøset og den nevnte purka, og trodde på bonden da han ga henne instrukser.

– «Husk å få ut purka! Det henger noe kjetting over fjøsdøra, den kan du tre over nakken på ho» var det siste han sa før han dro på ferie. Og så satt jeg der da, med gården alene – fanken, så jeg sleit! Purka var sterk – en kjetting i nakken hjalp ingenting. Ho for oppover slettene her, jeg etter. Heldigvis hadde ho dårlig kondis, så jeg fikk ho inn til slutt. Det var først etterpå at jeg forsto at gårdeieren bare hadde sagt det på pur faenskap.

Anita Johansen kruser munnen i latter.

– Det ble en vandrehistorie av meg og den purka, og jeg fikk etter en tid en gave fra en annen nabo: En glassjente og en glassgris med et tau imellom!

Saken fortsetter under bildet.

OM Å KOMME I MÅL: Anita Johansen skal gjøre arbeidslivet til et bedre sted for arbeidere i bransjer som vakt og bergverk, anlegg og renhold. – Det er umulig å komme i mål med alt, men jeg er opptatt av å stoppe opp og feire de seirene vi får. Som de sier her i Leirfjord: «Man får skyt av seg sjøl, man har ikkje bygda å lit på.»

OM Å KOMME I MÅL: Anita Johansen skal gjøre arbeidslivet til et bedre sted for arbeidere i bransjer som vakt og bergverk, anlegg og renhold. – Det er umulig å komme i mål med alt, men jeg er opptatt av å stoppe opp og feire de seirene vi får. Som de sier her i Leirfjord: «Man får skyt av seg sjøl, man har ikkje bygda å lit på.»

Hans Petter Sørensen

Har snakket og snakket om hjertebudskapet

Det er gått førti år, Anita Paula Johansen er 53 og ble i mai valgt til leder for Norsk Arbeidsmandsforbund. Hun er langtfra laget av glass, oppveksten på gård og 26 års ansettelse i gruvene på Svalbard har herdet henne for lederoppgaven – likevel er hun overveldet over tilliten fra sine egne.

Da hun ble klappet fram som ny leder i Folkets Hus i Oslo, var det noe som sprengte på i ansiktet, som om det ikke kunne romme alt hun følte.

– Jeg blir lett rørt. Skulle jeg en gang ikke ha noe annet å finne på, kan jeg ta jobb som gråtekone, sier hun, igjen trekker hun munnen opp i latter.

Hun var enstemmig innstilt til oppgaven, alt pekte i hennes retning, men likevel: Hun vet at hun bare har fire års erfaring fra forbundsledelsen, med èn periode bak seg som forbundssekretær og nestleder. Fra før har hun studier i administrative fag og mange år som hovedtillitsvalgt i Store Norske på Svalbard, før hun ble leder for forbundets avdeling i Longyearbyen og representant i landsstyret. I øysamfunnet var hun også politisk aktiv, og lærte seg å trykke på de rette knappene for å få noe gjort.

Som forbundssekretær har hun trykket på alle knapper for å få hjertebudskapet sitt fram: Folk flest trenger mineralene bergverk leverer, og næringa er viktig for det grønne skiftet. Nå skal hun snakke like engasjert om interessene til grupper som anleggsarbeidere, renholdere og vektere – spennet er stort. Hun har et halvt år bak seg som fungerende forbundsleder, likevel:

– Jeg har en slags skrekkblanda fryd i meg.

– Er du redd for ikke å innfri? Å skuffe noen av gruppene?

– Ja.

Hun tar en slurk av kaffen, har satt fram en hel termos til oss i stua i gårdshuset på hjemstedet.

– Jeg har en fantastisk gjeng med meg i forbundsledelsen, med masse flinke ansatte. Det skal nok gå bra.

Saken fortsetter under bildet.

NY JOBB: Anita Johansen får klem av avtroppende forbundsleder Erna Hagensen på Arbeidsmandsforbundets landsmøte i mai.

NY JOBB: Anita Johansen får klem av avtroppende forbundsleder Erna Hagensen på Arbeidsmandsforbundets landsmøte i mai.

Hans Arne Paulsen

I hælene på bestefar

Stua er fylt med skinnmøbler, en gammel rokk, en svær tv-benk snekret av samboeren gjennom det siste halvannet året, radioen pusler i bakgrunnen. Hunden Baltos uoppredde seng er det første vi møter i stua – inne som ute er det en røff idyll.

– Det passer til meg, sier Anita, på veggen henger et ordtak på en plate: «To be old and wise, first you must be young and stupid».

– Det passer også perfekt til meg!

Et par timers prat senere har vi lært at Anita Johansen lever etter innfallsmetoden og har tatt noen tøffe valg på veien. Hva fikk henne til å flytte hjemmefra som 15-åring og til Mosjøen på hybel, selv om hun hadde karakterer gode nok til å komme inn på videregående her hjemme? Og hva fikk henne til å søke gruvejobb på Svalbard som 21-åring, et sted hun ikke engang visste hvor lå på kartet?

På sett og vis startet det i hælene på bestefaren hjemme på gården.

– Han var ute og han var i fjøset hos dyrene – jeg trivdes godt med ham, sier Anita.

– Vi overbeskytter barna

«De her hælvetes ungan – de skulle vært spikra opp på låven så e veit kor dem e’ hen!» kunne bestefaren si om Anita og de tre søsknene hennes, som ofte sto opp før foreldrene på morgenen for å snike seg over i huset til bestefar og bestemor.

– Jeg husker en studievenninne som fortalte meg at hun aldri hadde hørt noen banne i barndommen, forteller Anita – hun ble sittende og måpe. I dag ser hun med bekymring på at mange barn oppdras uten motstand.

– Jeg tror en av de største feilene vi gjør med ungene i dag, er at vi overbeskytter dem mentalt. Altså, skikkelig mobbing må stoppes av de voksne, men barn må også tåle å stå i ting. Det er forferdelig trasig at så mange unge blir utbrent, de tåler ikke hverdagen. Men når de aldri har fått prøve seg på noe, hvordan kan vi forvente at de skal greie seg selv når de blir atten?

Selv hadde hun en mor som hadde fått fire unger da hun var 22 år, og det skulle være «bra dårlig vær» for at de fikk være inne og leke. Anita kjørte traktor og hadde melkefjøset alene da hun var 12 år, deltok i slåttonna hver sommer og jobbet som avløser på gårdene rundt. Der fikk hun ikke bare beskjed om å dra purka med kjetting, hun skulle også passe på at galten kom til på purka så det ble avkom – den dag i dag vet hun ikke om også det var et pek for å se hvor mye tenåringen kunne ta.

Anita smiler av det hele, men er glad hun fikk ansvar tidlig.

– Jeg fikk lære at du ikke alltid får til alt du prøver på.

– Hjelper det deg som leder?

– Ja, det tror jeg. Jeg har aldri vært redd for å hoppe – min erfaring er at man alltid kommer seg på land. Ikke alltid med god stil – ingen av oss er perfekte – men man kommer seg på land!

Saken fortsetter under bildet.

TÅLER MOTVIND: Hun elsker å gå tur i fjellene på hjemstedet. Men på fritida kan Anita Johansen også koble av med et seriemaraton med «Game of Thrones».

TÅLER MOTVIND: Hun elsker å gå tur i fjellene på hjemstedet. Men på fritida kan Anita Johansen også koble av med et seriemaraton med «Game of Thrones».

Hans Petter Sørensen

Vil ikke leve «et dørganes kjedelig liv»

Det gjorde hun også da hun som 15-åring flyttet på hybel i Mosjøen, og forlot en barndoms- og ungdomstid omgitt av søsken og foreldre, besteforeldre og naboer.

– Det var egentlig vanskeligere å komme inn på videregående i Sandnessjøen nær hjemme, og jeg hadde gode nok karakterer, men de fleste vennene mine skulle til Mosjøen. Og jeg ville ut! Jeg har nok aldri vært så voksen i egne øyne som den gangen jeg var femten-seksten.

– Var det er godt valg?

– Nei!

Helgelandsdialekten legger seg godt til rette i stua, men melodien brytes ofte opp av latter, som nå, og et og annet kraftuttrykk.

– Jeg trivdes, men at en 15-åring skal flytte alene og strukturere studier og hverdag… ? Det var ikke rammer for noe som helst, og det ble mye volleyball, turer og festing. Jeg hadde nok fått bedre utbytte av studiene hvis jeg hadde bodd hjemme, men jeg angrer ikke.

I et tidligere portrettintervju med Arbeidsmanden har Anita sagt dette: «Jeg vil sitte der som 80-åring med et halvt glass rødvin så det ikke skvulper over, og angre på de tinga jeg har gjort, ikke de tinga jeg ikke har gjort.» De ordene står hun ved – hun vil ikke leve et «dørganes kjedelig liv».

Foreldrene, gårdbrukeren Alf og hjelpepleieren Hedvig, kunne nok se det allerede i barneskolens karakterbok. «Anita er en snill og pliktoppfyllende pike. Hun formulerer seg godt muntlig, dessverre også mye utenfor taletiden» sto det.

– Jeg var nok den mest opprørske av søsknene mine. Du kan ikke legge for stramme rammer rundt meg. Blir det for stramt, da bryter jeg løs – etter innfallsmetoden. Det var sånn jeg havna på Svalbard.

– Jeg var nok et prøveprosjekt

Hun hadde tatt kortere jobber på sykehjem, vært assistent for psykisk utviklingshemmede og jobbet som brannsikrer da hun så en annonse i lokalavisa. «Vil du bli gruvearbeider på Svalbard?»

Anita fikk denne følelsen i hele kroppen – nå skjedde det noe. Hun var 21 år gammel.

– Jeg søkte og fikk jobben. Store Norske ansatte gjerne bønder og fiskere på den tida, som de visste var vant til å jobbe hardt.

– Var det vanlig at de ansatte jenter?

– Nei, jeg var nok et prøveprosjekt.

Prøveprosjektet varte i 26 år, så lang ble Anitas ansettelse i Store Norske. De første årene jobbet hun i Gruve 3 med det som kalles oppfaring. Oppgaven hennes var å lage ganger, på fagspråk «stuller», inne i fjellet.

– Kullet ligger som fyllet i ei bløtkake inne i fjellet, det var bare å jobbe seg oppover, forklarer Anita, som kunne ligge og skyte og bore under en høyde på 70 centimeter, prisgitt naturen.

– Var du ikke redd?

– Nei, kanskje jeg var for ung. Jeg skvatt jo av og til, fjellet «prata» jo. Og av og til snakka det alvor.

«Du må bare gå hjem og dø»

Etter at gangene var hugd ut, gikk det gjerne ras inne fjellet – de fleste kontrollerte, men av og til skjedde det ulykker. Flere menn mistet livet i Anitas tid i Store Norske, en av dem var hennes nære venn og kollega Geir. Han døde etter å ha fått en steinblokk over seg, noenogtjue år gammel.

Anita glemmer ikke da hun besøkte familien hans like etterpå.

– De hadde tre gutter, faren jobba selv i gruva, men den yngste sønnen lova foreldrene at han aldri skulle begynne å jobbe der. Noen år senere begynte han i Gruve 7. Det kan ikke ha vært lett for ham å ta den avgjørelsen.

Anita er siden blitt opptatt av at Norge må ta ansvar og ha gruvedrift her hjemme.

– Sikkerheten er mye større i gruvene i Norge i dag, her er det nulltoleranse for ulykker og nestenulykker. Men i Sør-Amerika, Afrika, India og Kina får jeg inntrykk av at et menneskeliv ikke er mye verdt. Jeg leste i en avis i Johannesburg om en gruvearbeider som hadde fått støvlunger, men måtte skjule det for arbeidsgiver for ikke å miste jobben. Da det kom fram, lød beskjeden: «Vi kan ikke hjelpe deg, du må bare gå hjem og dø.»

Saken fortsetter under bildet.

NÅR FJELLET «PRATA ALVOR»: I Anita Johansens tid i gruveselskapet Store Norsk mistet flere arbeidere livet. Selv var hun aldri redd, men kunne skvette litt av lyder inne i fjellet.

NÅR FJELLET «PRATA ALVOR»: I Anita Johansens tid i gruveselskapet Store Norsk mistet flere arbeidere livet. Selv var hun aldri redd, men kunne skvette litt av lyder inne i fjellet.

Hans Petter Sørensen

Om å høre på stillheten

På veggen i stua henger det et bilde av en isbjørn. Etter åttetimersskiftene i gruva på Svalbard satte Anita seg gjerne på scooteren og kjørte ut på vidda. Frihetsfølelsen var enorm, synene gjorde inntrykk – en gang av en isbjørnbinne som lot det lille barnet sitt slite i seg en sel så blodet sto rundt kjeften.

En annen opplevelse med isbjørn var av det mindre gode slaget. Anita sov over på ei hytte på vidda sammen med venner, og våknet klokka seks om morgenen av at et vindu ble slått inn så det singlet i glass.

– Vi var ute av soveposen i løpet av et sekund. Et våpen sto på siden av hodeputa, og vi måtte skyte. Ikke på bjørnen, men et skremmeskudd.

Noen år senere ble ei jente drept av en isbjørn på Svalbard.

– Med oss gikk det bra. Bjørnen labbet av gårde, forteller Anita, som ikke sluttet å nyte naturen på øya.

Hun har sønnen Snorre med en kjæreste fra Svalbard-tida. Snorre er nå blitt 24 år, men Anita kaller ham fremdeles for «mammas lille snutthane».

– Han var vel bare guttungen da jeg tok han med ut på vidda på scooter, og ba ham legge seg ned på sleden og se opp på nordlyset. Der er det ikke et sus i ei trekrone, det er helt stille. «Hør på stillheten», sa jeg til Snorre.

Finner roa i Leirfjord

Det er en av grunnene til at Anita for fem-seks år siden kjøpte gården hvor hun var avløser som tenåring. Hun eier også barndomshjemmet, det leies ut til en tanteunge, og en yngre bror bor like ved – selv om hun pendler til Oslo og leilighet på Teisen øst for sentrum, er Leirfjord hjemme.

– Her finner jeg roa, sier hun.

Etter 12 år inne i gruvene på Svalbard flyttet Anita inn på kontor som tillitsvalgt for arbeiderne i Store Norske. Etter nye åtte år flyttet hun til Oslo for å studere økonomi og kom tilbake til Store Norske og administrasjonsjobb før hun brått fikk en følelse av at nå, , måtte noe forandre seg igjen.

– Det ble store omveltninger i Store Norske og miljøet på hele øya, det var ikke mitt Svalbard lenger.

Hun søkte permisjon, kjøpte gården i Leirfjord og visste rett og slett ikke hva hun skulle ta seg til. Så ble hun foreslått til forbundssekretærjobben, og ble valgt.

– Jeg som trodde jeg bare skulle «sparke noen på leggen» ved å stille! sier hun, mens latteren når øynene.

– Solid plantet på jorda

Ute på tunet høres et jevnt «ko-ko» fra en gjøk, ellers er det forunderlig stille. Foran huset vokser hagen vilt og malingen flekker av her og der – det passer godt til Anitas livsholdning om ikke å være perfekt. Inne på låven står tilhengere med skrammel, en samling stiger og høygafler, en sementblander, et par sykler og en 4600 Ford, traktoren Anita inntil i forfjor sommer brukte til å pakke høy.

Ute står en annen traktor, den er jevnlig i bruk og Anita trår inn i førerhuset. Under allværsjakka vises skjortekraver med glitter, et glimt av hennes andre liv, hun hadde på den skjorta da hun ble klappet fram som leder i Arbeidsmandsforbundet i mai.

Avtroppende leder Erna Hagensen sier om Anita at hun foruten å være ekstremt arbeidsom og godt forberedt til enhver tid, har mot til å stå ved meningene sine, er real og har et humør det er vanskelig å bryte ned. Hagensen sier også at Anita Johansen har beina solid plantet på jorda.

Det synes når 53-åringen setter nøkkelen i tenningen på traktoren så gjøken knebles og tunet fylles med motordur. En smal kjellertrapp ned fra låven ligger et sauefjøs den forrige eieren brukte – det skal vaskes, desinfiseres og rives. Om Anita noen sinne vil starte gårdsdrift her igjen, vet hun ikke – innfallsmetoden fungerer ikke sånn. Men vil hun bli rastløs av fire nye år på et kontor i Oslo sentrum?

Saken fortsetter under bildet.

LÅVEN: Ned en lem og en pinesmal trapp ligger et sauefjøs som ikke lenger er i bruk - det skal vaskes ned og ryddes bort. Anita Johansen har mye å ta seg til på gården, men tar en ting av gangen.

LÅVEN: Ned en lem og en pinesmal trapp ligger et sauefjøs som ikke lenger er i bruk - det skal vaskes ned og ryddes bort. Anita Johansen har mye å ta seg til på gården, men tar en ting av gangen.

Hans Petter Sørensen

– Perfekt jobb for oss som er rastløse

– Nei, dette er en sånn type jobb hvor ingen dager er like, hvor det eneste som er sikkert, er at hvis du har lagt en plan, så må du forandre på den – en perfekt jobb for oss som er rastløse. Du aner ikke hvor privilegert jeg synes jeg er!

Hun smiler, snakker i økende takt om hvordan hun skal favne alle grupper i forbundet, påvirke politisk og diskutere heftig, men realt med kollegene – hun kan ikke fordra smisk og «skitsnakk» om folk som ikke er til stede. Men mest snakker den nye forbundslederen om tillitsvalgtsrollen.

– De tillitsvalgte ivaretar de ansatte i den enkelte bedrift – alt starter med dem. Vi kan ikke styre alt fra Oslo, men vi kan sørge for at de får støtte og hjelp.

Hun vil bruke fire år på dette, minst.

– Jeg håper jeg klarer jobben bra så jeg blir valgt for fire nye år, sier Anita Johansen.

Før hun setter seg inn i gårdsbilen, den med et armlene fullt av maling etter at hun en gang glemte å skifte fra arbeidsskjorte.

Var dette interessant? Vil du dele den med noen andre?
09.07.2019
09:06
11.07.2019 11:39