ALF INGE MOLDE (tekst) JAN INGE HAGA (foto)

Livet er faktisk litt som en boks med sjokolade. Alle har mulighet til å gjøre noe spennende. Det gjelder bare å ikke si nei til ting som er litt ukomfortabelt. Får du ikke litt vondt i magen, er det ikke verdt å gjøre. Det kan bare bli bedre enn det verste du har forestilt deg, sier Jarle Undheim.

Utenfor høljer det ned fra det som virker som en eviggrå sommerhimmel i Stavanger. Inne i kaffelukta er det imidlertid lunt og tørt. Undheim, asfaltør og tillitsvalgt i Veidekke Industri Asfalt, rister litt på hodet. Han er vant til å jobbe utendørs i all slags vær, og har sett nok av verden til å vite at man ikke skal klage for mye over trivielle ting som regn. Men selv han må erkjenne at det røyner på.

– Det er fint å legge asfalt når det er fint vær. Men det regner ofte. Veldig ofte. Når jeg tar imot nye polakker på jobb, pleier jeg å presentere regnjakken som den ekte vestlandsbunaden.

Ikke langt fra perfekt

Han gliser bredt. Undheim begynte i Skanska i år 2000, og jobber nå i Veidekke på sjuende året. Før det var han innom flere ulike bransjer, blant annet hotell. Han trives godt i jobben, som innebærer vedlikehold, reasfaltering og ferdigstilling av veiprosjekter i Sør-Rogaland.

På mange måter er de heldige også, han og de tolv kollegaene han er tillitsvalgt for. Bedriften er opptatt av faste ansettelser og å holde på folk, selv om asfaltering er sesongbetont. De tar arbeidsmiljøet og HMS på alvor, og er lydhøre overfor de ansatte.

– Ingen bedrifter er perfekte, men her er det ikke så langt ifra, skryter Undheim.

Jan Inge Haga

Tillitsvalgtvervet overtok han for tre år siden etter en kollega som gikk av med pensjon. Han beskriver det som å bli kastet rett ut i havet, og erkjenner at han sliter en del med dårlig samvittighet. Ting tar fryktelig mye lenger tid enn han hadde tenkt, blant annet det å få inn en kiropraktor som skulle vise gode arbeidsstillinger. Og det er et visst press. Ikke så mye fra ledelsen, men fra medlemmene.

– Jeg har lært meg et godt triks, og det er å be folk som kommer til meg med klager og ting de er misfornøyde med om å skrive det ned på en lapp. Ofte blir det ikke noe mer med det. Folk får roet seg ned og ser at det kanskje ikke var så mye å hisse seg opp over.

– Men de lappene jeg får inn, tar jeg med til ledelsen. Og så skriver jeg ned mine egne ting og blander det inn. Det fungerer godt, sier han.

Et annet tips har han tatt med seg fra hotellbransjen. Der sier man aldri at man ikke vet. Man sier heller «det skal jeg finne ut av». Et tredje er å slå hånda hardt i bordet et halvt minutt før man virkelig blir sint. Det har ofte god effekt.

Avspasering i Sør-Afrika

Det som gjør jobben som asfaltør midt i blinken for Undheim, er imidlertid det sesongbetonte arbeidet og muligheten for å spare opp avspasering til vinteren. Da reiser han ut i den store verden, helst til én plass hvor han kan bo lenge. Målet er å bli kjent med nye mennesker og gjøre nytte for seg, lære om kulturen og utvide horisonten.

I vinter jobbet han som frivillig på barnehjemmet i Mfuleni township ved Cape Town, Sør-Afrika, i to måneder. Han ble invitert av en britisk pensjonist, mama Sue, som har vært frivillig der i mange år. Sue traff han for fire år siden da han deltok i et prosjekt med å merke elefanter og neshorn i regi av WWF i samme land. Siden har de besøkt hverandre og holdt kontakt.

– En slik reise vil jeg forresten anbefale på det varmeste. Vær heller med WWF på merking enn å dra på safari. Jeg så de fem store på tre dager, og hadde det vanvittig mye mer spennende. Og man lærer mye. Jeg kan dessverre forstå at mange jakter på neshornene. Prisen på hornene er på rundt én million rand, mener jeg å huske, sier Undheim.

Barnehjemmet han jobbet på, får lite statlig støtte. De er derfor avhengig av privat sponsing. Sør-Afrika sliter med omfattende korrupsjon og det er mange utfordringer i hverdagen. Undheim har sansen for prosjekter der han ser at pengene går direkte til dem som trenger dem. En ting som gjorde inntrykk, er at barnehjemmet helst ikke vil ta imot babyer. Bleier blir rett og slett for dyre.

Vil være blåøyd

Gnisten til å reise ble tent i 1998, da han dro til Australia i ni måneder på utveksling for jordbruksstudenter. Siden har han reist verden over, og besøker gjerne likesinnede han har blitt kjent med underveis. Slik endte han opp i Kina, hvor han besøkte en eventyrer han ble kjent med i Australia og som nå hadde fått seg jobb som engelsklærer i Shanghai.

Han har også vært i Brasil, flere ganger i USA og reist til Dubai uten å ha bestilt hotell på forhånd. Det gjør han ikke igjen. Men det ble en god historie av det.

– Jeg vil være blåøyd, og har en filosofi om at så lenge man er høflig og omgjengelig, prøver seg litt på språk og tar en femårings perspektiv i møte med andre, går det godt, sier Undheim.

Man blir sosialt handikappet av å bo i Norge, og tror at alle vil deg vel, erkjenner han. Det vil de nok ikke.

– Jeg har fått kjeft mange ganger når jeg vil ut og gjøre ting eller besøke plasser som ikke er trygge. Men jeg har en god magefølelse som jeg har stor tiltro til. Jeg har reist meg og gått mange ganger når jeg har kjent på meg at jeg burde komme meg bort, sier han.

– Er det ikke fryktelig dyrt å reise så mye og så lenge?

– Nei, det trenger ikke bli det. Som frivillig på barnehjemmet betalte jeg 21 kroner natten for seng og strøm. Og mat er rimelig. Et triks når man reiser i Europa, er også å si at man er fra land som Russland og Sverige. Mange har en tendens til å tro at nordmenn er vandrende minibanker, sier Undheim

Til vinteren sysler han med tanken om å lage en pakketur til Johannesburg sammen med en guide han traff der i vinter. Målet er å besøke en kar som samler på gamle Volvo-er. Selv har han er gammel Amazon, og er med i Volvo-klubb. Det kunne vært noe det.

– Men jeg har alltid en plan b og plan c. Vi får se hva det blir til, sier han.

Fram til den tid er det imidlertid asfaltlegging som gjelder. I regnhyre.

Jan Inge Haga