JavaScript is disabled in your web browser or browser is too old to support JavaScript. Today almost all web pages contain JavaScript, a scripting programming language that runs on visitor's web browser. It makes web pages functional for specific purposes and if disabled for some reason, the content or the functionality of the web page can be limited or unavailable.

Da Inge ble sittende alene i krana på 180 meters høyde i full orkan i 16 timer, sa han «aldri mer»

Inge Ramsdal har blitt værende på bakken. Nå har han vært hovedtillitsvalgt for anleggsarbeiderne i Veidekke i 20 år.

Ole Palmstrøm

18.10.2019
12:03
21.10.2019 13:46

merete.holtan.garte@lomedia.no

Norges vakreste bro, Helgelandsbrua, ble bygget på sent åttitall og tidlig nittitall. Den slanke brobanen forbinder Alstahaug med Leirfjord, og skråkablene strekker seg fra tårnene som strengene i en harpe.

Tårnene rager høyt over fjordens overflate – så høyt at Inge Ramsdal, den gangen kranfører for Aker Entreprenør, av og til kjørte maskinen på 180 meter. Det gjorde han også den dagen det trakk opp til orkan på Helgeland.

Kollegene ble evakuert fra området, men det var for risikabelt å hente ned kranføreren, vinden kom for raskt. Så ble han sittende der da, og høre konstruksjonene knake i sammenføyningene. Intet helikopter får lette i en slik vindstyrke, det var null hjelp å få. Det eneste 28-åringen kunne gjøre, var å vente.

– Jeg røyka en tjuepakning på èn time, da var jeg tom. Så ble jeg ble sittende i 15 timer til, og tenkte: «Aldri mer kran».

Anleggsfolkets mann

Inge Ramsdal sitter i et bakeri i Oslo sentrum og forteller om sitt nest siste oppdrag som kranfører. Etter hvert skulle han nemlig bli frikjøpt som tillitsvalgt i Aker Entreprenør, firmaet som siden ble kjøpt opp av giganten Veidekke.

Nå er han 57 år og har vært hovedtillitsvalgt i Veidekke i de 20 siste av dem – i dag med ansvar for 800 ansatte. I tillegg er han godt synlig i ulike posisjoner i Arbeidsmandsforbundet. Han er leder for avdeling 7 Sør-Vest, er med både i forbundsstyre, landsstyre og tariffråd for anlegg, og er kjent som en lojal forkjemper for sin egen gruppe.

I forkant av landsmøtet i mai stilte han seg åpen for et kandidatur som forbundssekretær, hvis valgkomiteen ville ha ham. På forhånd hadde han snakket mye om verdien av å få en større vekting på anlegg i forbundets øverste ledelsesgruppe.

Men han kom aldri på valgkomiteens liste. For å ta det med èn gang:

– Var du skuffet?

– Nei, jeg kan ikke si det. Jeg tenkte nok mer på alle de tillitsvalgte som ville ha meg inn.

Ingrid og Olav er blant Norges hyggeligste lærlinger

Løpegutt på Smelteverket

Født sosialist, sier han om oppveksten i Odda. Hardanger-kommunen er kjent for sine fjorder, fosser og frodige daler, men også for sin industri og arbeiderkultur, vokst ut av Odda Smelteverk.

Faren jobbet på fabrikken, moren var renholder og Inge vokste opp i en søskenflokk på fem. Skoledag og teori synes han var helt ok, men ikke mer enn det, han ville inn på bygdas tømrerlinje. Men den var populær – de unge strømmet fra Hardanger og andre plasser for å begynne der, og Inge kom ikke inn. Andrevalget maskin og mekanikk var ikke like spennende, og som 17-åring hoppet han av skolen og begynte på Smelteverket, som faren.

Det passet ham bedre, Inge hadde allerede tidlig lært seg å jobbe – da han var 12 år gammel gikk han med avisene både før og etter skolen oppe i fjellsida i Freim, øvre rute.

I fabrikken startet han som løpegutt, avanserte til lagerarbeider og fikk etter hvert begynne i pakkhuset. Da han var 25 år, fikk han en dag et tilbud om å være med den eldre broren, som var kranfører, å demontere en kran, og slik startet eventyret i høyden.

Inge fikk jobb i Astrup Høyer, et firma som etter hvert skiftet navn til Aker Entreprenør. Det var slik han blant annet havnet på 180 meters høyde, svaiende over Leirfjorden.

Saken fortsetter under bildet.

BAKKEKONTAKT: Nå er Inge Ramsdal hovedtillitsvalgt for anleggsarbeiderne i Veidekke. Her i arbeidstøy, klar for besøk ute på et av entreprenørselskapets anlegg.

BAKKEKONTAKT: Nå er Inge Ramsdal hovedtillitsvalgt for anleggsarbeiderne i Veidekke. Her i arbeidstøy, klar for besøk ute på et av entreprenørselskapets anlegg.

Ole Palmstrøm

Var nysgjerrig på allmøtene

Maskinkarrieren kunne endt der. Men like etter fikk Inge en telefon fra personalsjefen, som lurte på om han ville jobbe på Gardermoen-utbyggingen – denne gangen «bare» på 110 meter.

«Jo da, det er greit», svarte Inge – det var tross alt 70 meter lavere.

Han trivdes på Gardermoen, men følte stadig at han gikk glipp av noe, der oppe i førerhuset. Han var tidlig opptatt av politikk – hadde flørtet med AKP (m-l) i 18-19-årsalderen, men fant seg til rette i Arbeiderpartiet. Også tillitsvalgtrollen hadde han fått inn med morsmelka.

– Derfor spurte jeg alltid om hva som hadde skjedd på allmøtene, og fikk til svar: «ingenting». Så, en dag, fikk jeg muligheten til å være med.

På allmøtet opplevde kranføreren langt mer enn «ingenting».

– Jeg var jo litt frampå da, og spurte masse, og plutselig var det èn som pekte på meg og sa: «Du!» Det viste seg at gjengen var i beit for en tillitsvalgt.

Allerede før Gardermoen-prosjektet var fullført, i 1999, var den taletrengte kranføreren blitt hovedtillitsvalgt for anleggsarbeiderne i hele Veidekke. Den posisjonen har han vært i siden.

– Jeg liker å jobbe med mennesker, sier han.

Veiarbeidere var nær å miste AFP-millionen. Nå kan de puste lettet ut

Da tvillingbroren døde

«En menneskekjenner», «redelig» og «åpen» er styrker Inge Ramsdal trekker fram når vi spør. Det siste fikk kolleger oppleve allerede da han jobbet på Smelteverket hjemme i Odda.

Det var sommeren -82, det året fotball-VM gikk i Spania, Israel invaderte Arafats Libanon og Survivors «Eye of the Tiger» lå høyt på hitlistene. Inge og tvillingbroren Leif var 20 år, og var begge bedt på en fest hos kompiser.

Inge var den villeste av de to, Leif var mer rolig, ellers var de prikk like og var bestevenner. Det hendte de byttet kjærester, det hendte også at Inge utsatte broren for et av sine pek: En gang, etter å ha kastet en snøball på en lærerinne i skolegården og løpt inn i klasserommet, ba ham broren bytte pult med ham. Da inspektøren kom og tok Leif i øret, ropte broren: «Hva har du gjort nå da, Inge?»

Denne kvelden var Inge på fotballtrening og kom litt senere innom festen de begge var bedt på. Leif likte å gjøre et stunt på den tida – han vippet seg ut over verandakanten så han bare hang igjen ytterst på føttene. Men denne gangen gikk det galt. Da Inge kom til festen, fikk han vite at tvillingbroren var kjørt til sykehuset. Han hadde mistet grepet og falt, og ødelagt både milt og nyre.

En måned senere døde broren på Haukeland sykehus.

– Jeg sto klar til å gi bort en nyre. Vi hadde et håp, forteller Inge.

Det ble en tøff tid. Sjefen på Smelteverket – den kjente industrilederen «Røde Robert» Hermansen, som senere skulle bli en god kamerat for Inge – sa at unggutten kunne ta fri så lenge han ville. Men Inge ville jobbe – det døyvet sorgen.

– Problemet var at ingen ville prate med meg på jobb. Det var en helt ny opplevelse. Folk så ned i gulvet da de møtte meg. Det samme skjedde ute på byen – folk bare snudde seg etter meg.

– Kanskje visste de ikke hva de skulle si?

– Det var nok sånn. Men jeg ville jo prate, jeg.

Derfor så den 20 år gamle Inge folk inn i øynene og fortalte om det som hadde skjedd.

Ukependling og saltofravær

I dag har han de fleste arbeidsdagene på Skøyen i Oslo, i Veidekkes hovedkontor. Der har han firedagersuke, så han kan komme hjem til kone og barn i Sandnes i langhelgene.

Barna er kommet i to kull, de eldste er 30 og 28 år, de yngste 17 og 12, og Inge synes det er sårt ikke å kunne følge opp guttungen på 12 som er ivrig som turner, i saltogruppa, hjemme i Sandnes.

– Du forsaker noe med all pendlingen, sier han, og skryter av kona Jorunn Merete som holder fortet i hverdagen.

– Jeg er en sånn type som ikke er så flink til å si nei, og som er fra sju om morgenen til tolv om kvelden.

– Hva sier kona?

– Vi har vært sammen i 20 år. Og hun traff meg da jeg pendla – hun visste jo om det.

Han sprekker opp i et raskt smil. Legger til at Jorunn Merete var vekter i Securitas på den tida, og smiler igjen:

– Jeg kunne jo ikke blitt sammen med en som ikke var medlem i forbundet!

Anders har byggeplassens høyeste stilling

Seks år med bøylehest

Det er noe kortfattet, effektivt og konstaterende ved alt Inge Ramsdal sier, som om alle tanker er ferdig formulert og det ikke er noe å innvende eller tilføye. Konklusjonene blir fulgt opp med et hastig blikk på samtalepartneren, bare en sjelden gang bryter han ut i dette smilet, så hele den konstaterende framtoningen blir vennlig.

Han trommer rett som det er fingrene mot bordet, drikker kaffen i raske slurker, som om han skal rekke noe. Rastløsheten tar han ut på trening.

– Jeg er jo en gammel konkurranseturner, sier han.

I seks gode barne- og ungdomsår gikk det i bøylehest og svingstang, håndstående og stift i gymsalen på Odda barneskole. Det er øvelser som krever stor kraft og presis koordinasjon, og Inge hadde det i seg. Men for å ta steget videre som 16-åring, måtte han flytte til Bergen eller Stord – vesle Odda hadde ikke nok utstyr til å løfte bygdas turnere videre. Dermed fortsatte Inge med andre aktiviteter, som fotball og slalåm.

57 år gammel kan han fremdeles gå ned i det som nesten er en spagat, men lidenskapen er sykling. Han sykler og sykler, på sin Wipera terrengsykkel, helst langs landeveiene hjemme i Sandnes – på et år kan han legge bak seg 300 mil.

Målet er hvert år å delta i Nordsjørittet, sammen med kompisen Terje. Det går fra Egersund til Sandnes, en distanse på ni mil, og det var i dette rittet at Inges kropp i 2015 sa bråstopp.

Saken fortsetter under bildet.

KONKURRANSEMANN: Inge Ramsdal liker å sette seg mål.

KONKURRANSEMANN: Inge Ramsdal liker å sette seg mål.

Privat

Selfie til kona: «På vei til sjukehus»

De to treningskameratene var tre mil fra mål da Terje så at alt ikke var som det skulle med Inge. «Jeg sykler ikke ifra deg nå,» sa Terje. «Jo, bare tråkk på. Sprett sjampanjen, jeg kommer etter!» svarte Inge, selv om han ikke helt kjente seg som seg selv.

Pusten gikk tungt og det var ikke noe futt i beina. Ikke helt uvanlig etter seks mil på sykkelen, men han hadde kjent det allerede da han sto opp den morgenen: Kroppen lugget.

Noen minutter senere greide han ikke sykle mer. Terje fikk hentet hjelp fra Røde Kors, som ringte ambulanse. Derfra sendte Inge en selfie til kona med følgende tekst: «På vei til sjukehus.»

Der ble han sendt rett ned i operasjonssalen.

– Når sju mann tar imot deg, river av deg klærne og legger deg rett på operasjonsbordet - ja, først da forsto jeg alvoret, forteller Inge, og legger til: – En skal være glad en betaler skatt her i landet.

Han lå fire-fem dager på sjukehuset. Det første han gjorde da han kom hjem, var å finne fram sykkelen igjen.

– «Er du helt stein idiot?» sa kona. Men jeg måtte jo opp på hesten igjen.

Inges far døde av hjerteinfarkt da han var 52 år.

– I tida etter mitt eget infarkt synes jeg det var litt ubehagelig å bo alene på hotell. Men jeg hadde god støtte i jobb og ledelse, og har etter hvert greid å skyve det ifra meg. Dessuten lytter jeg mer til kroppen. Før kunne jeg bestemme meg for at jeg dagen etter skulle sykle ti mil, og så gjorde jeg det uansett. Men nå dropper jeg turen hvis jeg våkner om morgenen og ikke føler meg pigg.

– Og i jobben?

– Jeg stresser mindre. Men jeg sier fremdeles lett ja til ting – sånn har det alltid vært.

Thorbjørn Berntsen: – Jeg har for lengst mistet trua på det derre «økonomisk-vekst-samfunnet». Vi har drekki og eti nok!

Saken fortsetter under bildet.

GIR ALT: Han har sluttet både som kranfører og røyker, og holder seg sprek. Fra hovedkontoret til Veidekke på Skøyen i Oslo tar Inge Ramsdal gjerne en løpetur ut mot Bygdøy.

GIR ALT: Han har sluttet både som kranfører og røyker, og holder seg sprek. Fra hovedkontoret til Veidekke på Skøyen i Oslo tar Inge Ramsdal gjerne en løpetur ut mot Bygdøy.

Ole Palmstrøm

– En fantastisk reise

Fire år etter hjerteinfarktet bruker han fremdeles trening som avkobling. I ukedagene bor han gjerne på hotell nær Veidekkes hovedkontor på Skøyen, og det er ikke all verdens å finne på i fri­tida. Kanskje tar han og tillitsvalgtkollegaen Odd Andrè en tur inn til Oslo sentrum for å spise italiensk, men enda oftere tar han på seg treningstøyet.

Sykkelen står i Sandnes – isteden kan det bli en økt i Veidekkes eget treningsrom i kjelleren eller en løpetur ut mot Bygdøy. Der er det vakkert. Der kjenner han en viss ro i den rastløse kroppen.

– Hender det at du savner jobben i felten – der oppe i krana?

– Ja, av og til gjør jeg det. Jeg savner ordninga med 12 dager fri etter en arbeidsperiode, men også håndverket – jeg var jo både forskalingssnekker og jernbinder, jeg holdt på med alt.

Han har bygget alt fra bro på Helgeland og plattformer i Stavanger til kjøpesenter i Berlin, før det ble Oslo-kontor og møtevirksomhet landet over.

– Det må jeg si: Det har vært en fantastisk reise. Jeg har opplevd så mye, jeg har hatt så bra kolleger. Og jeg har vært i en og samme bedrift i over 30 år.

Inge Ramsdals ansikt røper ikke mye. Men tonen i stemmen til Veidekkes hovedtillitsvalgte gjennom to tiår, forteller om stolthet: – Folk vil jo ha meg der.

EN GANG TURNER: I ungdomsårene drev han aktivt med turn hjemme i Odda. Her: Nesten-spagat på Bygdøy.

EN GANG TURNER: I ungdomsårene drev han aktivt med turn hjemme i Odda. Her: Nesten-spagat på Bygdøy.

Ole Palmstrøm

Var dette interessant? Vil du dele den med noen andre?
18.10.2019
12:03
21.10.2019 13:46