Finske Peter Barkar levde med dobbel boliggjeld og trusler mot seg og familien. Så kom han til norsk anleggsbransje

Merete Holtan Garté (tekst)

merete.holtan.garte@lomedia.no

Sissel M. Rasmussen (foto)

sissel.rasmussen@lomedia.no

Det har vært ganger hvor han har tvilt på valget. Øyeblikk hvor han har tenkt – på tross av en mental styrke som er tatovert inn på venstre overarm, en tiger – på at han har vært på rett plass.

– Jeg har jo levd på brakke i mange år. Og av og til, når jeg har måttet gå inn på brakkedoen med gummistøvler på, langt vekk fra kona og jentene mine, har jeg tenkt: «Hva har jeg gjort?»

Peter Barkar smiler innenfra. På t-skjorta er det bilde av Skipper’n, og han er ikke helt ulik, selv om kraftkaren for to år siden fikk revet av en sene i skuldra på arbeid og nå er glad for å sitte på kontor som hovedtillitsvalgt i Implenia.

– Alt har ikke vært «paradise». Men i 2006 – da endret alt seg.

Skjønnheten i en motor

Han er 55 år, snakker finsk-svensk ispedd noen engelske ord, hamrende melodiøst, og er full av historier. Fra politijobben på finske gater, fra piratangrep i asiatiske farvann, fra den gangen han møtte kona, servitrisen som ville danse.

Nå sitter Peter Barkar på et kontor på Lysaker i Oslo, med glattraket skalle og brunbarkede muskler. Som anleggsarbeider har han gjort alt fra å sveise på skip til å montere den ruvende tigeren på Jernbanetorget i Oslo. Det er som om han ikke passer helt inn blant designermøblene – hvordan havnet han her?

SKIPPER'N PÅ KONTOR: Kroppsarbeideren Peter Barkar jobber nå på kontor på Lysaker i Oslo.

Sissel M. Rasmussen

La oss begynne med starten. Med faren Nils-Erik, som hjemme i Jakobstad i Österbotten – på finsk Pietarsaari – lærte Peter å bruke nevene.

– Pappa var en hardtarbeidende mann. Han var byggmester og lærer på yrkesskolen, og jeg fikk være med å bygge grunnmurer allerede da jeg var 13 år.

Siden har han bygget, fikset og formet. Han henter fram telefonen og viser fram bilder. Av terrassen han bygger hjemme i Jakobstad, av en kompassrose i mahogni og bjørk, slipt til et kunstverk, av en traktormotor han ikke bare har skrudd i stand, men også gjort rent og malt.

Skjønnhet kan åpenbare seg i så mye.

– Det er bra å lære seg å bruke hendene allerede fra man er barn av, og lære å ta ansvar. Mange i dag kan ingenting. De må få hjelp bare de skal bytte pære i kjøleskapet.

Peters mor Inge-Britt rullet sigarer og sigaretter på Strengbergs tobaksfabrik.

– Arbeidsmoral og yrkesstolthet, begynner finnen. – Det er viktig.

• Overkonduktør Sainabou Cham (44) fant lykken i NSB

Fra lærvest til politiuniform

Likevel tok det en stund før han fant yrket han følte seg ordentlig hjemme i.

Den 15 år gamle Peter spilte ishockey med kompisene og visste ikke hva han skulle bli i livet, derfor hang han på da en kamerat begynte på handelsskole. Etter to år med merkantil utdanning begynte han i isteden i et byggefirma, med å «dra ut spiker og rense forskaling». Så kom militærtjenesten, elleve måneder i Dragsvik nær Helsingfors. 19-åringen ble militærpoliti og korporal, han var kaptein på hockeylaget og hadde alltid likt å ta ansvar.

KAPTEIN: Peter Barkar og laget hans, i hockeytida i Finland.

Privat

– Og å hjelpe, skyter 55-åringen inn, for etter endt tjeneste var det dét Peters pappa trakk fram da sønnen lurte på om han skulle søke Polishögskolan.

– Egentlig tenkte jeg at jeg ikke var en sånn type.

– Hva mener du?

– En sånn polistype. Jeg gikk med lærvest og boots, kjørte Jänkare (klassisk amerikansk bil, red. anm.) og var vel ikke akkurat 100 prosent lovlydig. Men altså – jeg holdt meg stort sett på den beste siden av loven, og så sa pappa: «Du skal søke, Peter. Du har alltid villet hjelpe mennesker.»

Til det kunne Peter, lagkapteinen og korporalen, bare nikke. Og søke. Sammen med rundt 1000 andre, hvorav 35 kom inn.

– Det var fysiske opptaksprøver, og jeg var sterk. Klarte mange dips og pull-ups, forteller Barkar.

Han var glad, av flere grunner.

– Jeg var ikke fra en rik familie. Vi hadde måttet jobbe hardt for alt. Nå fikk jeg gratis utdanning og gratis mat på skolen.

UNG: Og stadig på reise.

Privat

Lånerente på 14,75

Han ble politi i 1984, og ble i jobben i 17 år. Først i Mariehamn, etter hvert hjemme i Jakobstad, der han bygde sitt eget hus på 135 kvadratmeter og etablerte seg med sine fire kvinner, kona Aila og døtrene Emmi (nå 28), Anni (24) og Ella (21).

– Jobben hadde fine sider og dårlige sider. Det finnes fine mennesker og dårlige mennesker, slår Barkar fast. Han ble patruljesjef og fikk ofte skylden for alt som hadde gått galt i de kriminelles liv.

– Jeg så død, jeg så grov mishandling og jeg fikk trusler mot meg og familien, også mot barna. «Huset ditt brenner snart», fikk jeg høre.

Han følte seg utilstrekkelig, kriminalitet er jo ikke noe man blir kvitt. Det kom mer død, mer mishandling, flere trusler, og så var det økonomien. I 1993 opererte finske banker med 14,75 prosent i lånerente, og Barkar slet med gjeld på huset. I tillegg hadde han kausjonert for brorens leilighet, og fikk også den i fanget.

– Jeg brant lyset i begge ender den gangen. Jobbet dobbelt, men pengene strakk ikke til.

Han tok tilleggsskift som vakt på passasjerbåtene til Silja Line. I 1995 søkte han om permisjon fra politijobben og reiste ut som Security Offiser på båter i Singapore og Thailand. Der var her, i asiatiske farvann, at han opplevde en episode som kan skrives inn som en scene i en amerikansk actionfilm. Finnen lener seg framover når han forteller.

• – Anleggsarbeider Svein Ove Døsen tvinges til å bli kjærlighetsflyktning

Licence to kill

Singaporstredet, 1995: Skipet med 3500 passasjerer og to kasinoer, ett for fattigmenn og ett for de rike, brøyter seg fram gjennom havet. Peter Barkar er én av fire vaktmenn om bord, to på styrbord side og to på babord.

– Plutselig blir vi kommandert til bryggen der kapteinen er. Han har sett fire nødraketter og sier han tror det er pirater, «vi er på et sånn type hav nå». Så kommer to nye nødraketter, og kapteinen mener det helt sikkert er pirater, men han er ikke villig til å senke farten, «I don't slow down this ship».

Barkar forteller som om det er her og nå, i korthugde setninger.

– Vi blir utstyrt med skuddsikker vest og haglgevær. Vi blir sendt ut på postene våre igjen, to på styrbord side og to på babord. Kapteinen kjører i nærmere 20 knop. Jeg får en lyskaster rett mot meg. Jeg har «licence to kill» hvis noen prøver å ta seg om bord. Det kommer en gummibåt mot meg. Jeg hører «njanjanja» på et språk jeg ikke forstår. Så ser de oss, piratene, og padler videre. Jeg ser et stort, svart fartøy uten gjenkjenningstegn forsvinne, midt i natten.

Det sitrer i finnens øyne. Eventyreren i ham fryder seg over å ha sett pirater.

– Og det gikk jo bra. Men min vei har ikke alltid vært like enkel.

Tøffere enn piratangrep var det å være borte fra familien.

– Jeg liker ikke å være alene, sier 55-åringen.

LA FAMILIA: Peter Barkar sammen med kona og deres tre døtre.

Privat

Norske skip, og troll

Likevel ble det nye eventyr. På Silja Line møtte han en kollega som snakket så entusiastisk om Norge, om høye fjell og lønninger. «Blir du med?» spurte kollegaen. Året var 1998 og svaret ja, familien trengte pengene.

Barkar tok ut ny permisjon fra politiet og gikk løs på to seksmånedersperioder på Fosen Mekaniske Verksted. Finnen jobbet med skipenes innredning, han sveiset, fikset og trivdes.

– Norge er et magisk land. Jeg kunne nesten se trollet som så på oss fra fjellene, og jeg liker menneskene her. Dere er så åpne.

Men pendlingen tok på. Eldstejenta Emmi var ti år på den tiden, og hun tok det hardt da pappa dro, nok en gang. Og så var det alle timene i bil.

– Jeg var fire uker på og én uke av. I friuka reiste jeg ti timer med bil, fire timer med ferje mellom Umeå og Wasa, og nye 80 kilometer til Jakobstad.

– Hva sa kona?

– Hun tok det fint. «Når vi ikke har penger, har vi det dårlig. Får vi penger, blir vi gladere,» sa hun.

• – Av hele mitt hjerte vil jeg jobbe. Men romkvinnen Camilia Preta vet at det kan bli med drømmen

Vendepunktet: Turnus på 12-9

Peter og Aila møttes i 1983 på Stadshotellet i Jakobstad: Den da 21 år gamle Peter var med og renoverte hotellet, og la merke til en servitrise i restauranten. Hun hadde lyst hår og uniform i svart og hvitt, og Peter «tyckte hon var vacker».

Han spurte om hun ville komme ut på puben samme kveld. «Vi får se», sa servitrisen, men jammen dukket hun opp, sammen med venninnene sine.

– Vi danset én dans, forteller Barkar. Smiler lyst:

– Ock sen blev det flere.

De to forlovet seg i -84, giftet seg i -86 og fikk sitt første barn i -88. I dag har de vært gift i 31 år, men har bodd mye fra hverandre.

Etter året i Fosen fikk Barkar nemlig jobb i Verdal Aker på plattformen Oseberg Delta, igjen med innredning. I 2001 bestemte han seg for å gi opp jobben som politi hjemme i Finland.

– «Nå gidder jeg ikke mer», tenkte jeg. «Takk for meg, nå reiser jeg til Norge.»

Han fikk fast jobb på Fosen Mek. Verksted og jobbet på ulike oppdrag for Manpower i Oslo da Fosen gikk konkurs to år senere. I 2006 ble han ansatt i entreprenørfirmaet Skanska. Det ble det store vendepunktet.

– Da fikk jeg 12 dager på jobb og ni dager fri. Og jeg kunne fly hjem i friperioden, ikke noe mer bil. Ojojoj, det var som en drøm!

MONTERTE TIGEREN: Som utegående arbeider var Peter Barkar med på å få på plass tigeren på Jernbanetorget i Oslo.

Sissel M. Rasmussen

«Jeg er jo en lagspiller»

To år senere begynte finnen i Betonmast, som i dag er kjøpt opp av Implenia. Det er derfor han nå sitter i et arkitektbelyst kontor med utsikt over E18 inn mot Oslo, og egentlig ikke kan ha det bedre.

I flere år har han fått jobbe med det faren lærte ham, med betong og sveising. Så spurte noen av gutta om han ikke ville bli tillitsvalgt. «Jo jo, jeg er jo en lagspiller, og hvis de stoler på meg, er det fint, jeg skal gjøre mitt beste», tenkte kroppsarbeideren.

Nå har han vært hovedtillitsvalgt i Implenia Norge i fem år. Før det satt han to år som vara.

– Jeg må si det: Jeg er stolt over å ha fått denne muligheten. Over å få tillit og bli hørt, og jeg skal gjøre mitt beste for at alle skal ha det bra.

- Ikke rasist, men realist

Peter Barkar deltar også som representant for Implenia i forhandlinger med Byggenæringens Landsforening (BNL), foruten å sitte i bransjerådet i samferdselsgruppa, i styret i avdeling 2 Oslo/Akershus i Norsk Arbeidsmansforbund og i tariffrådet for private anlegg, som hovedtillitsvalgt for yrkesarbeiderne.

På agendaen både internt og eksternt står temaer som lønn og ferie, arbeidstid og arbeidstidsordninger.

– Det er viktig med et godt forhold mellom medarbeiderne og personalavdelingen i en bedrift. Implenia er et bra sted, de ser på stillingen som tillitsvalgt som en verdifull ressurs istedenfor en utgift, sier han.

BINDELEDD: Som hovedtillitsvalgt i Implenia vil Peter Barkar både jobbe for de ansattes og bedriftens beste.

Sissel M. Rasmussen

Det er fagforeningsmannen som snakker nå. Lederen for fellesskapet, for gutta på gølvet, men også bindeleddet til bedriftsledelsen.

– Vi må tenke på helheten, skal vi ha jobber i framtida.

Finnen ser med kritisk blikk på at utenlandske entreprenører kommer til Norge med skrinne arbeidsavtaler og uorganiserte arbeidere, som i tillegg kan dårlig norsk.

– De sier «ja ja ja», og så blir ingenting gjort. Jeg er ikke rasist, men realist. For all del: De som er seriøse, er hjertelig velkomne til Norge for å jobbe. Men de må betale skatt og følge arbeidsmiljøloven.

Glemme det dårlige, huske det gode

Det er bare tre måneder siden han flyttet inn på kontor, 100 prosent.

– Jeg som har bodd på brakker i alle år. Nå bor jeg på hybel! Det blir mye spagetti og makaroni. Og pizza. Men her om dagen var jeg på Ikea. Jeg kjøpte teppe til gulvet og levende lys, sier 55-åringen. Latteren bobler i øynene.

Han har beholdt turnusen på 12-9. I friperiodene er han hjemme i Jakobstad og mekker på hus og hytte, båt og kompassrose, eller går tur med den franske bulldogen Lily. Hver søndag ringer han Emmi som bor i Stockholm, som for å ta igjen det tapte. Og mimrer tilbake til da hun og søstrene var små og fikk være med pappa ut i 30-foteren «Fino», på norsk «Fina».

– Lever du ved havet, lever du lengre. Du stresser mindre, sier Barkar.

HAV ER HELSE: Hjemme i Finland bor Peter Barkar ved havet, og er ofte ute med båten.

Privat

Det er nå han kommer inn på brakkelivet. Han forteller om gummistøvlene på do, og om den gangen en stor og full og sint kollega kom inn på TV-rommet og kastet stoler og bord rundt, før han forsøkte å presse finnen for deler av lønnen.

Peter Barkar plusser på piratangrep og trusler mot familien, doble skift og dobbel husgjeld, og vender det andre kinnet til.

– Heldigvis er jeg et positivt menneske. Jeg vil glemme det dårlige og huske det gode. Man skal ha kul i livet.

{"326030":{"type":"m","url":"/image-3.326030.3758ab1aac","cap":"KAPTEIN: Peter Barkar og laget hans, i hockeytida i Finland. ","s":"","sb":"","stype":"","sbg":"","sco":""},"326040":{"type":"m","url":"/image-3.326040.e6eab20039","cap":"BINDELEDD: Som hovedtillitsvalgt i Implenia vil Peter Barkar både jobbe for de ansattes og bedriftens beste.","s":"","sb":"","stype":"","sbg":"","sco":""},"326063":{"type":"m","url":"/image-3.326063.322e8b3b0a","cap":"LA FAMILIA: Peter Barkar sammen med kona og deres tre døtre.","s":"","sb":"","stype":"","sbg":"","sco":""},"326064":{"type":"m","url":"/image-3.326064.45557.4de5be6676","cap":"UNG: Og stadig på reise.","s":"","sb":"","stype":"","sbg":"","sco":""},"326066":{"type":"m","url":"/image-3.326066.4ef946b354","cap":"HAV ER HELSE: Hjemme i Finland bor Peter Barkar ved havet, og er ofte ute med båten.","s":"","sb":"","stype":"","sbg":"","sco":""},"326067":{"type":"m","url":"/image-3.326067.708b07a4b2","cap":"SKIPPER'N PÅ KONTOR: Kroppsarbeideren Peter Barkar jobber nå på kontor på Lysaker i Oslo.","s":"","sb":"","stype":"","sbg":"","sco":""},"326077":{"type":"m","url":"/image-3.326077.c3a9ef9e18","cap":"MONTERTE TIGEREN: Som utegående arbeider var Peter Barkar med på å få på plass tigeren på Jernbanetorget i Oslo.","s":"","sb":"","stype":"","sbg":"","sco":""},"tittel":{"color":"#ffffff","fontsize":"63","bgc":"#ffffff","bgo":"1","bgh":"100%","shadow":true},"fb":[{"type":"f2","title":"Peter Barkar","closed":false,"place":"Peter Barkar smiler innenfra. På t-skjor"},{"type":"f1","title":"","closed":false,"place":""},{"type":"f1","title":"","closed":false,"place":""},{"type":"f1","title":"","closed":false,"place":""},{"type":"f1","title":"","closed":false,"place":""},{"type":"f1","title":"","closed":false,"place":""},{"type":"f1","title":"","closed":false,"place":""},{"type":"f1","title":"","closed":false,"place":""},{"type":"f1","title":"","closed":false,"place":""},{"type":"f1","title":"","closed":false,"place":""}],"si":[{"title":"","place":""},{"title":"","place":""},{"title":"","place":""},{"title":"","place":""},{"title":"","place":""},{"title":"","place":""},{"title":"","place":""},{"title":"","place":""},{"title":"","place":""},{"title":"","place":""}],"us":[{"type":"f1","title":"","closed":false,"place":""},{"type":"f1","title":"","closed":false,"place":""},{"type":"f1","title":"","closed":false,"place":""},{"type":"f1","title":"","closed":false,"place":""},{"type":"f1","title":"","closed":false,"place":""},{"type":"f1","title":"","closed":false,"place":""},{"type":"f1","title":"","closed":false,"place":""},{"type":"f1","title":"","closed":false,"place":""},{"type":"f1","title":"","closed":false,"place":""},{"type":"f1","title":"","closed":false,"place":""}],"lpage":{"exist":false,"color":"#000000"},"cpage":{"iscpage":false,"mpage":""}}