MERETE HOLTAN GARTÈ (tekst)

merete.holtan.garte@lomedia.no

OLE PALMSTRØM (foto)

«Det må bare ikke gå til helvete.»

Det er tanken som maler i hodet til Anita Johansen når hun møter gruvearbeidere truet av oppsigelse. Som representant for Norsk Arbeidsmandsforbund skal hun jo beskytte dem. Sørge for at de beholder jobben.

Det var i mai tidligere i år at hun ble klappet inn som forbundssekretær med ansvar for bergverk. Allerede da visste hun hva som ventet henne: En bransje i krise. Prisene på malm og mineraler stuper, og både i Store Norske på Svalbard, i Sydvaranger Gruve i Kirkenes og på Titania i Sokndal diskuteres det hvor mange som må gå.

– Det er jo ikke bare tall på et stykke papir. Hele familier - ja, hele samfunn - blir ramma når folk mister jobben.

– Har du møtt dem ansikt til ansikt?

– Ja.

– Hva sier du da?

– Ja, hva skal man si? Jeg blir fattig på ord.

Lytte for å lære

Det skjer slett ikke ofte. Da Anita en gang ble personlighetstestet, sprengte hun nærmest skalaen for utadvendthet. Hun synes papirarbeid er «dørganes kjedelig» og så i sin tid på skolen som en «bigeskjeft».

Arbeidsmandsforbundets nye forbundssekretær liker heller å få ting gjort, helst i samarbeid med andre.

– Jeg er veldig glad i folk og blir fort engasjert. Men jeg har en intensjon om å begynne å lytte mer enn jeg prater. Piet Hein sa noe sånt: «Hvis du prater, sier du ting du allerede vet. Hvis du lytter, lærer du noe nytt.»

Anita ler, over dagens første kaffe. Den drikkes på Kulturhuset på Youngstorget i Oslo, et par gater fra forbundskontoret. Men det er ikke ofte hun har mulighet til å sitte på kafé i arbeidstida.

Det er for mye som presser på.

– Kjenner du at mye hviler på dine skuldre nå – at du er den som skal redde bergverksnæringa?

– Nei, så mye makt har jeg ikke. Men jeg har et sterkt forbund i ryggen, og har et inderlig ønske om at alt skal gå bra. Bergverk er en så viktig næring, og så lita. Vi må finne en måte å bevare den på.

Flere døde på jobb

Hun synger på dialekt fra Helgeland i nord, i en engasjert melodi med ett argument i hver verselinje. Forbundssekretæren vet da også hva hun snakker om.

Anita Johansen har selv ligget på ryggen og sprengt løs kull fra fjellet Svalbard. Hun har krøpet gjennom gruveganger med en gjennomsnittshøyde på 70 centimeter og hørt hvordan fjellet knitrer og spraker.

– I gruve 3 på Svalbard sa vi at «fjellet prata». Og jeg lærte meg raskt å høre forskjell på godlyder og grovere røst.

Anita tror så mange som sju eller åtte menn mistet livet på jobb i hennes tid i gruve 3, 7 og Sveagruva på Svalbard. Gruve 3 var blant de siste som ble drevet på gamlemåten, og maskinelt støy som overdøvet fjellets egne lyder skulle komme siden. Anita skvatt ofte da hun hørte fjellet sukke, men var aldri direkte redd. Hun smiler:

– Det hørtes det omtrent ut som når mora mi brukte mitt fulle navn da jeg var lita: «Anita Paula!». Da var det alvor.

– Hvor er Svalbard?

Hun vokste opp i tøff idyll i Leirfjorden på Helgelandskysten. Moren Hedvig jobbet som hjelpepleier og faren Alf jobba fulltids på gården. Under slåttonna måtte Anita og de tre andre jevngamle søsknene trå til, og allerede som 12-åring kunne Anita få ansvar for melkefjøset alene.

Oppveksten gjorde henne hardfør, og rastløs var hun av natur. Etter videregående skole flyttet hun på hybel i Mosjøen, deretter på idrettsskole i Numedal for å spille mer volleyball, siden til Trondheim og Bodø.

– Jeg var en «rekandes fant» – alltid eventyrlysten, forteller Anita, som om det aldri er gått over.

21 år gammel hadde hun jobbet både som avløser på gården hjemme, som hjelper på sykehjem, som assistent for en psykisk utviklingshemmet gutt og som brannsikrer. Men hva skulle hun bli? En annonse i lokalavisa ga henne en ny retning.

– Det sto utlyst en jobb som gruvearbeider i Longyearbyen. Jeg visste knapt hvor Svalbard lå på kartet, men ringte gruvesjefen og spurte: «Er det noen vits i at jeg søker?»

Gruvesjefen sa at hun alltids kunne prøve, men at hun ikke kunne forvente å bli ekstra tilgodesett fordi hun var jente.

– Det hadde jeg jo heller ikke forventa. I gruve 3 pleide de å ansette bønder og fiskere fordi de var vant til hardt arbeid og ikke brydde seg så mye om omgivelsene.

Om kjerringer i gruva

Etter 12 år i gruvene flyttet Anita inn på kontor som hovedtillitsvalgt for arbeiderne i Store Norske Spitsbergen Kullkompani. Hun hadde allerede fra start vist at hun kunne snakke for seg.

Som eneste jente blant en busslast med mannfolk i gruve 3 hadde hun et klart svar da en kollega under ei runde vennligsinnet «kjeftriving» proklamerte at han ikke skjønte hvorfor Store Norske ansatte kjerringer.

«Det skjønner fa’n ikke jeg heller. Det er pinadø nok kjerringer her fra før!» svarte 21 år gamle Anita.

Siden fikk hun brukt talegavene i politikken i Longyearbyen, der hun satt i lokalstyret for Arbeiderpartiet. Hjemme på gården var det Senterpartiet som gjaldt.

Anita smiler igjen:

– Når Anne Enger Lahnstein snakka på TV, var det «drype stilt» i stua.

Svalbard-Oslo-Svalbard-Oslo

Jobben som tillitsvalgt vekket behovet for mer kunnskap, og etter 20 år på Svalbard flyttet Anita til Oslo for å studere økonomi og administrasjon. Tre år senere var hun tilbake i Store Norske, med mer forståelse for bedriftsstyring.

Nå har stillingen som forbundssekretær i Norsk Arbeidsmandsforbund nok en gang brakt henne til Oslo. I en borettslagsleilighet på Helsfyr tømmer hun hodet for jobb ved å strikke, se serier som «The Big Bang Theory» eller gå lange turer. Av og til treffer hun sønnen Snorre, som er blitt 21 år og går på Politihøgskolen.

– Mammas lille snutthane er blitt stor, sier Anita, og forteller historien om sitt livs vanskeligste valg.

Det tøffeste valget

Hun var 28 år, ble forelsket i en gutt på Svalbard og fikk en sønn med ham. I barselpermisjonen ble Anita med kjæresten til hans hjemby Hamar. Men for første gang i sitt liv opplevde hun å mistrives på et sted.

– Der jeg er vokst opp, er jeg vant til at folk går ut og inn hos hverandre, og setter over kaffen med én gang det banker på, sier Anita, og forteller om en tid uten et miljø rundt seg, med usikre jobbutsikter.

– Og det var helt uaktuelt for meg å gjøre meg avhengig av en samboer økonomisk.

Da permisjonstiden var over, reiste hun tilbake på Svalbard og lot sønnen bo hos faren. Snorre fikk etter hvert barnehageplass både i Longyearbyen og på Hamar, og var hos moren i perioder.

Anita nøler når hun forteller. Sier:

– Det er det vanskeligste valget jeg har tatt noe gang.

– Har du angra?

– Hun sprekker opp i et smil. Anita er blitt «49 år ung» og har ingen illusjon om at livet skal være lett.

– Hadde jeg sett tilbake nå og ikke angra på noe jeg har gjort, ville jeg hatt et dørganes kjedelig liv. Nei – jeg vil sitte der som 80-åring, med et halvt glass rødvin så det ikke skvulper over, og angre på de tinga jeg har gjort, ikke de tinga jeg ikke har gjort.

Kortreist malm

Derfor må gårdsdrift hjemme i Leirfjorden vente, hvor Anita har kjøpt både familiegården og nabogården. Hun har en del annet å utrette.

Først og fremst for næringa hun ble bergtatt av som 21-åring.

– Vi må få opp allmennkunnskapen om bergverk. Mange ser på gruvedrift som et inngrep i naturen, men vet ikke at alt fra kaffekruset vi sitter her og drikker av til mormors nye hofte er laget av produkter fra gruvene.

Arbeidsplasser, kunnskapsmiljøer og distriktspolitikk – Anita snakker i utropstegn når hun forklarer hvorfor vi fortsatt bør ha gruvedrift i Norge.

– Det kan sammenlignes med begeistringa rundt kortreist mat. Vi har naturgitte forutsetninger for å ta ut malm og mineraler her i landet, så hvorfor skal vi importere det? Skal vi hente det fra Ukraina, Russland, Colombia eller Afrika, hvor det er barnearbeid og ulykker og totalt fraværende lønns- og arbeidsvilkår? Vi har en mangel på forståelse for produksjon her i landet, vi vil se ferdige produkter over alt og tenker ikke på hvor de kommer fra – ungene tror jo at kjøttet kommer fra kjøttdisken!

Takknemlig for sjansen

Hun har fire år som forbundssekretær på å overbevise folket og myndighetene. På de årene vil hun også ha en ny regjering.

– Som jobber for bedre arbeidsvilkår og et samfunn som tar ansvar for dem som står utenfor. Jeg er for kollektive løsninger, prediker hun.

– Du snakker som en politiker. Er Stortinget neste?

Anita Johansen lener seg framover.

– Jeg er jo politiker allerede. Alt er politikk! Og jeg er utrolig takknemlig for å få jobbe med det jeg brenner for.