JavaScript is disabled in your web browser or browser is too old to support JavaScript. Today almost all web pages contain JavaScript, a scripting programming language that runs on visitor's web browser. It makes web pages functional for specific purposes and if disabled for some reason, the content or the functionality of the web page can be limited or unavailable.
MÅL OG MENING: Joakim Neresen har klare planer for alle aktiviteter i livet sitt, også basketballen.

MÅL OG MENING: Joakim Neresen har klare planer for alle aktiviteter i livet sitt, også basketballen.

Jan Inge Haga

Joakim (17) er skoleelev og ekstravakt i en trampolinepark. Der har han vervet over femti medlemmer i løpet av noen måneder

– Sammen er vi sterkere. Det er vel primært det slagordet som driver meg, det de allerede hadde i etterkrigstida, sier Joakim Neresen.
2018102610465720181026104657

merete.holtan.garte@lomedia.no

Han tar basketballen under armen og slentrer ut på banen. Øker tempoet, glir sidelengs mot kurven mens han «dabber» ballen, den smeller mot asfalten. Lyden gir ekstra gjenklang på plassen bak de Tre Tårn i Sandnes, boligblokkene som strekker seg som trær mot himmelen, der leilighetene utgjør kronen og sokkelen er stammen, ideen er å sette et minimalt fotavtrykk på uteområdet.

Det er Joakim Neresen glad for.

Han har lekt seg med ballen her siden han var guttunge. Nå er han 17 år og både trener og spiller i basket, dessuten skoleelev, lokalpolitiker og ekstravakt i en trampolinepark i nabobyen. Der har han i løpet av en drøy sommer sørget for at Norsk Arbeidsmandsforbund har fått over femti nye medlemmer – man kan lure på hvorfor, og hvordan.

Han treffer kurven med ballen, forteller at han ikke akkurat har høyden for å være basketballspiller, men at det er lagspillet som er hans styrke, det er sånn han sanker poeng.

(Saken fortsetter under bildet.)

LEK: Joakim Neresen på hans barndoms asfaltbane.

LEK: Joakim Neresen på hans barndoms asfaltbane.

Jan Inge Haga

– Bor i verdens navle

– Sammen er vi sterkere. Det er vel primært det slagordet som driver meg, det de allerede hadde i etterkrigstida, sier Joakim Neresen.

Han sitter i skinnsofaen i foreldrenes hus på Lura i Sandnes, der han bor sammen med mamma, pappa og storebroren Andrè. Søsteren Cathrine har flyttet for seg selv, hun skal bli ergoterapeut og Joakim har planer om å følge i hennes fotspor, han vil bli kiropraktor. Men foreløpig går han på skolen.

– Dessverre har jeg et par år igjen, sier 17-åringen. Han sitter som en spent fjær i sofaen, utålmodig etter å komme seg ut i yrkeslivet.

Bak det hvite huset med hellelagt innkjørsel og båt i opplag ligger det to hus tett på. I det ene bor Joakims grandtante og -onkel, i det andre farfaren og farmoren. Selv vil han ut i verden, deretter hjem igjen, han peker mot en gresstomt nedenfor huset der han vil bygge sitt eget når han får familie. – Lura er jo verdens navle! sier han, som en fanfare, han vil gjerne fortsette å være nær familien sin.

Det er fra den, fra en politisk engasjert farfar og morfar pluss søskenbarn som er aktive i fagbevegelsen, at Joakim har fått innprentet slagordet han har gjort til sitt.

TIl TJENESTE: Joakim Neresen vil gjerne gjøre det som er bra for mange.

TIl TJENESTE: Joakim Neresen vil gjerne gjøre det som er bra for mange.

Jan Inge Haga

Det startet med sommerpatruljen

Sommeren i år, Joakim får spørsmål av søskenbarna sine om å bli med på LOs sommerpatrulje. Han sier ja – klart han vil være en av dem som besøker bedrifter og sjekker om unge ansatte hadde det bra på jobb.

Han har på den tiden jobbet et halvt år i Trampolineparken Rush i Stavanger, for å tjene litt penger på si. Oppgavene hans er å ta telefonen, sette på adgangsbånd, sjekke egenerklæringer og av og til være bursdagsvert, og med en kontrakt som ekstravakt skulle man tro at 17-åringen ikke vil engasjere seg i noe særlig utover akkurat det.

Men sommerpatruljen blir en aha-opplevelse.

Joakim går tilbake på jobb og sjekker hva slags fagforbund de ansatte i Trampolineparken hører innunder. Det er Norsk Arbeidsmandsforbund. Så begynner han å verve. Og synes det er lett som en plett.

– Mange ansatte er skoleelever og trenger ikke å betale noe for medlemskapet. Og så har ikke gjort det helt alene. Vi er flere som har spredd det glade budskap, understreker Joakim.

– Hva er det som motiverer deg? Er det noe galt på arbeidsplassen?

– Nei da, vi er bare føre var. Trenger vi å få noe igjennom, er det lettere hvis mange av oss er medlemmer.

(Saken fortsetter under bildet.)

HJEMME: Det er ikke så ofte Joakim sitter i ro i sofaen. Her forteller han om den travle hverdagen som tenåring.

HJEMME: Det er ikke så ofte Joakim sitter i ro i sofaen. Her forteller han om den travle hverdagen som tenåring.

Jan Inge Haga

Leser ikke, men lytter

17-åringen kaster et blikk på klokka. Egentlig skulle han vært på skolen i dag, akkurat nå i en tysktime på idrettslinja på Sandnes videregående skole.

– Men jeg er elevrådsleder, og kan ta meg fri, sier han, og forteller om en samfunnsfagslærer som har sett verdien i å sende elever ut i det virkelige liv framfor å sitte med hodet i bøkene. Akkurat det har Joakim benyttet seg av.

Allerede i fjerdeklasse på barneskolen ble han tillitsvalgt, deretter trivselsleder, og så ramlet det på: Han ble representant i samarbeidsutvalget på ungdomsskolen, ble med Sandnes unge bystyre og formannskap, var representant i skolemiljøutvalget og er nå ungdomsrepresentant i bydelsutvalget på Lura og leder av Sandnes og Gjesdal AUF.

– Du er god til å snakke for deg?

– Retorikken har nok kommet litt over tid, sier han, og forteller at han slett ikke er så glad i norskfaget – det er et mengdefag og blir fort kjedelig. – I grunnen leser jeg lite i skolebøkene, men klarer meg forholdsvis bra på skolen.

– Hvordan lærer du hvis du ikke leser?

– Jeg spilte en gang sjakk, og var med i en satsningsgruppe der læreren viste oss videoer av tidligere partier og forklarte hva som fungerte og ikke. Vi lærte en teknikk for å huske, og den utvidet hukommelsesspekteret mitt.

For noen år siden representerte Joakim Rogaland i NRKs klassequiz for skoleelever – kunnskapen sitter. Han smiler lurt:

– For å svare mer presist på spørsmålet ditt: Jeg lærer fordi jeg i motsetning til mange andre idrettselever har evnen til å sitte stille og lytte til det læreren sier.

– Du rekker kanskje opp hånden også?

– Ja, jeg diskuterer. Læreren får ikke fred fra meg!

Har bomring i stua

Sosialt engasjert, likevel idrettsstudent, kombinasjonen er ikke blant de vanligste. Joakim viser oss rundt i huset. I stua ser vi TV-en som familien samles rundt til TV2-nyhetene hver kveld, i bokhyllene står morens mange kokebøker, hun er kokk. I kjelleren finner vi farens samling miniatyrbiler, han er opprinnelig bilmekaniker men jobber nå offshore, over inngangen til kjøkkenet: en solid, tversgående stang Joakim bruker hver gang han går gjennom døra.

– Dette er min lokale bomring, sier han kry, kanskje tenker han på debatten rundt bomringen på Jæren. Han griper rundt stanga og hever kroppen så haka hviler på den - det ser lett ut.

Idretten hans er basketball, etter at fotball, karate, svømming og sjakk ble forkastet. Joakim gikk i niendeklasse da han «ble med i gamet»:

– Da jeg begynte, ble jeg rundspilt av alle på laget. Nå, etter litt øvelse, henger jeg bedre med i spillet og har en rolle i laget. Jeg er point guard, eller det man i andre idretter kaller play maker – kall det gjerne lagspilleren.

LYKKERINGEN: Den er på, over alt.

LYKKERINGEN: Den er på, over alt.

Jan Inge Haga

Politikk og «Cougar town»

Han spiller på U18 i Sandnes Basketball og er trener for U13-laget. I tillegg går han på en hel masse politiske møter og tar vakter i Trampolineparken – hvordan ser egentlig en helt vanlig hverdag ut for 17-åringen?

Programmet er såpass tett at moren og faren har uttrykt bekymring.

– Mor og far mener at jeg tar meg vann over hodet, at jeg engasjerer meg i litt for mye.

– Har de rett?

– Nei, jeg synes ikke det.

En vanlig dag starter klokka halv sju, etter opp mot ti timers søvn, men ikke på mandager, da svømmer han før skolen. Første time er gjerne gym, deretter følger «tørre, skriftlige teorifag» og mer fysisk aktivitet – ofte går Joakim fra skolen før undervisningen er ferdig for å gå på politisk møte. I firetida er han hjemom for å kaste i seg en skive eller smelle opp en pasta bolognese fra glass, før det bærer på U13-trening, deretter hjem til middag med familien før trening med U18 klokka halv sju, og så: slappe av?

– Ja, jeg presser inn litt avslapning innimellom.

– Hva gjør du da?

Han peker på skinnstolen foran TV-en.

– Hva ser du på? Politiske debatter?

– Nei, heller et dyreprogram, eller alt som går på TVNorge. Favorittprogrammene er serier som «How I met your mother», «Friends» og «Cougar town».

(Saken fortsetter under bildet.)

UTSIKT: Fra barndomshjemmet i Sandnes ser Joakim utover Luravika. Han ser også ned på den tomta han selv vil bygge hus på, når han blir voksen og får familie.

UTSIKT: Fra barndomshjemmet i Sandnes ser Joakim utover Luravika. Han ser også ned på den tomta han selv vil bygge hus på, når han blir voksen og får familie.

Jan Inge Haga

Å «drøse» med farfar

Det glimter til i 17-åringens øyne, han synes TVNorge-seriene er topp avkobling. Det samme er lek med basketballen på betongplattingen utenfor huset, han tar oss med ut for å se.

I et hjørne på plattingen ligger til et par slunkne baller, og nettingen på kurven har sett bedre dager, men utsikten: Fra plattingen kan Joakim se utover Luravika og Dalsnuten, en av fjelltoppene på andre siden av vannet. Og han kan se ned på innkjørselen som gjennom barndommens vintre har vært fylt med snø. – Her hoppet vi rett ut, sier han begeistret.

Så kommer farfar Sverre Neresen ruslende ned stien fra huset sitt, ved stikkelsbærbusken blir de to stående og slå av en prat. Eller «å drøse», som de sier på rogalandsdialekt, det er blitt mye av det opp gjennom.

– Farfar har inspirert meg til å bli samfunnsengasjert. Når jeg mottar kommuneplaner eller andre sakspapirer, tar jeg dem ofte med til drøfting hos ham, sier Joakim, og ser på farfar.

Farfar smiler tilbake.

– Ja da, døra er åpen hos oss, det passer alltid at Joakim kommer – han ligger frampå, den gutten.

(Saken fortsetter under bildet.)

FARFAR-PRAT: Joakim og farfaren Sverre Neresen diskuterer gjerne politikk foran stikkelsesbærbusken i hagen.

FARFAR-PRAT: Joakim og farfaren Sverre Neresen diskuterer gjerne politikk foran stikkelsesbærbusken i hagen.

Jan Inge Haga

Driver med filosofisk oppførsel

Barnebarnet spenster videre opp stien og hilser på farmor, før han tar med en sprekere basketball gjennom et boligfelt og opp en trapp, til de Tre Tårn.

Boligblokkene står der som kunstinstallasjoner i sola, de representerte noe helt nytt for Sandnes' befolkning da de reiste seg for noen år tilbake, the sky is the limit. Bare et par hundre meter unna bor brødrene Ingebrigtsen, de tre guttene som drives til gull på friidrettsbanen av faren sin, historien er oppsiktsvekkende.

Joakim snurrer basketballen på fingeren så lykkeringen av sølv blir godt synlig på hånden hans, den skal ta ham dit han vil. Ikke nødvendigvis til gull i basket, men til kiropraktorstudier i Bournemouth, han vil bli en som hjelper folk med nakke og rygg og gjør livet deres mer behagelig. På fritida, sier han plutselig, driver han og lager skisser til en hemmelig oppfinnelse som har samme formål: å gjøre verden til et bedre sted.

– Og så er jeg en konspiratør.

– Hva mener du?

– Jeg driver med litt filosofisk oppførsel, tenker på hva som er meningen med livet.

– Og det er?

– Det vet jeg ikke, det er jo det jeg skal finne ut av, svarer Joakim Neresen, rak i blikket.

Før han tar bagen og springer videre til siste halvdel av tysktimen på skolen.

OPP OG FRAM: Boligene Tre Tårn i Sandnes rager særegent i terrenget.

OPP OG FRAM: Boligene Tre Tårn i Sandnes rager særegent i terrenget.

Jan Inge Haga

{"419797":{"type":"m","url":"/image-3.419797.c6005ba955","cap":"HJEMME: Det er ikke så ofte Joakim sitter i ro i sofaen. Her forteller han om den travle hverdagen som tenåring.","s":"","sb":"","stype":"","sbg":"","sco":""},"419802":{"type":"m","url":"/image-3.419802.c679f8973a","cap":"LEK: Joakim Neresen på hans barndoms asfaltbane.","s":"","sb":"","stype":"","sbg":"","sco":""},"419803":{"type":"s","url":"/image-3.419803.58197.63fc87f400","cap":"TIl TJENESTE: Joakim Neresen vil gjerne gjøre det som er bra for mange. ","s":"","sb":"","stype":"","sbg":"","sco":""},"419804":{"type":"m","url":"/image-3.419804.d4a25d2ad5","cap":"Landemerke: Boligene Tre Tårn i Sandnes er særegne. Foran dem ligger en basketballbane.","s":"","sb":"","stype":"","sbg":"","sco":""},"419805":{"type":"m","url":"/image-3.419805.137c3080ca","cap":"UTSIKT: Fra barndomshjemmet i Sandnes ser Joakim utover Luravika. Han ser også ned på den tomta han selv vil bygge hus på, når han blir voksen og får familie.","s":"","sb":"","stype":"","sbg":"","sco":""},"419808":{"type":"m","url":"/image-3.419808.2c6e48ae71","cap":"FARFAR-PRAT: Joakim og farfaren Sverre Neresen diskuterer gjerne politikk foran stikkelsesbærbusken i hagen.","s":"","sb":"","stype":"","sbg":"","sco":""},"419809":{"type":"s","url":"/image-3.419809.6501ac0764","cap":"

LYKKERINGEN: Den er på, over alt.","s":"","sb":"","stype":"","sbg":"","sco":""},"tittel":{"color":"#ffffff","fontsize":"62","bgc":"#ffffff","bgo":"1","bgh":"100%","pos":"1"},"extrafiles":{"js":"","css":""},"fb":[{"type":"f1","title":"","closed":false,"place":""},{"type":"f1","title":"","closed":false,"place":""},{"type":"f1","title":"","closed":false,"place":""},{"type":"f1","title":"","closed":false,"place":""},{"type":"f1","title":"","closed":false,"place":""},{"type":"f1","title":"","closed":false,"place":""},{"type":"f1","title":"","closed":false,"place":""},{"type":"f1","title":"","closed":false,"place":""},{"type":"f1","title":"","closed":false,"place":""},{"type":"f1","title":"","closed":false,"place":""}],"si":[{"title":"","place":""},{"title":"","place":""},{"title":"","place":""},{"title":"","place":""},{"title":"","place":""},{"title":"","place":""},{"title":"","place":""},{"title":"","place":""},{"title":"","place":""},{"title":"","place":""}],"us":[{"type":"f1","title":"","closed":false,"place":""},{"type":"f1","title":"","closed":false,"place":""},{"type":"f1","title":"","closed":false,"place":""},{"type":"f1","title":"","closed":false,"place":""},{"type":"f1","title":"","closed":false,"place":""},{"type":"f1","title":"","closed":false,"place":""},{"type":"f1","title":"","closed":false,"place":""},{"type":"f1","title":"","closed":false,"place":""},{"type":"f1","title":"","closed":false,"place":""},{"type":"f1","title":"","closed":false,"place":""}],"lpage":{"exist":false,"color":"#000000"},"cpage":{"iscpage":false,"mpage":""}}

{"419797":{"type":"m","url":"/image-3.419797.c6005ba955","cap":"HJEMME: Det er ikke så ofte Joakim sitter i ro i sofaen. Her forteller han om den travle hverdagen som tenåring.","s":"","sb":"","stype":"","sbg":"","sco":""},"419802":{"type":"m","url":"/image-3.419802.c679f8973a","cap":"LEK: Joakim Neresen på hans barndoms asfaltbane.","s":"","sb":"","stype":"","sbg":"","sco":""},"419803":{"type":"s","url":"/image-3.419803.58197.63fc87f400","cap":"TIl TJENESTE: Joakim Neresen vil gjerne gjøre det som er bra for mange. ","s":"","sb":"","stype":"","sbg":"","sco":""},"419804":{"type":"m","url":"/image-3.419804.d4a25d2ad5","cap":"Landemerke: Boligene Tre Tårn i Sandnes er særegne. Foran dem ligger en basketballbane.","s":"","sb":"","stype":"","sbg":"","sco":""},"419805":{"type":"m","url":"/image-3.419805.137c3080ca","cap":"UTSIKT: Fra barndomshjemmet i Sandnes ser Joakim utover Luravika. Han ser også ned på den tomta han selv vil bygge hus på, når han blir voksen og får familie.","s":"","sb":"","stype":"","sbg":"","sco":""},"419808":{"type":"m","url":"/image-3.419808.2c6e48ae71","cap":"FARFAR-PRAT: Joakim og farfaren Sverre Neresen diskuterer gjerne politikk foran stikkelsesbærbusken i hagen.","s":"","sb":"","stype":"","sbg":"","sco":""},"419809":{"type":"s","url":"/image-3.419809.6501ac0764","cap":"

LYKKERINGEN: Den er på, over alt.","s":"","sb":"","stype":"","sbg":"","sco":""},"tittel":{"color":"#ffffff","fontsize":"62","bgc":"#ffffff","bgo":"1","bgh":"100%","pos":"1"},"extrafiles":{"js":"","css":""},"fb":[{"type":"f1","title":"","closed":false,"place":""},{"type":"f1","title":"","closed":false,"place":""},{"type":"f1","title":"","closed":false,"place":""},{"type":"f1","title":"","closed":false,"place":""},{"type":"f1","title":"","closed":false,"place":""},{"type":"f1","title":"","closed":false,"place":""},{"type":"f1","title":"","closed":false,"place":""},{"type":"f1","title":"","closed":false,"place":""},{"type":"f1","title":"","closed":false,"place":""},{"type":"f1","title":"","closed":false,"place":""}],"si":[{"title":"","place":""},{"title":"","place":""},{"title":"","place":""},{"title":"","place":""},{"title":"","place":""},{"title":"","place":""},{"title":"","place":""},{"title":"","place":""},{"title":"","place":""},{"title":"","place":""}],"us":[{"type":"f1","title":"","closed":false,"place":""},{"type":"f1","title":"","closed":false,"place":""},{"type":"f1","title":"","closed":false,"place":""},{"type":"f1","title":"","closed":false,"place":""},{"type":"f1","title":"","closed":false,"place":""},{"type":"f1","title":"","closed":false,"place":""},{"type":"f1","title":"","closed":false,"place":""},{"type":"f1","title":"","closed":false,"place":""},{"type":"f1","title":"","closed":false,"place":""},{"type":"f1","title":"","closed":false,"place":""}],"lpage":{"exist":false,"color":"#000000"},"cpage":{"iscpage":false,"mpage":""}}