Merete Holtan Garté

merete.holtan@lomedia.no

1. april 1981 jubles det i Norsk Arbeidsmandsforbund. Helt siden Lov om arbeidervern og arbeidsmiljø kom i 1977, har det vært meningen at en ny ordning med regionale verneombud (RVO) skal sørge for at norske bygge- og anleggsplasser blir et mer sikkert sted å være. Og Norsk Arbeidsmandsforbund (anlegg) og Norsk Bygningsindustriarbeiderforbund (bygg) har ligget i selen for å få RVO – ordningen realisert.

Denne aprildagen skjer det, og Oddvar Guttormsen, anleggsarbeider gjennom mange år, kan titulere seg som regionalt verneombud fra Arbeidsmandsforbundet i Agder, et av de tolv distriktene Arbeidstilsynet er delt inn i. I alt setter tolv RVO – er innenfor anlegg og tolv innenfor bygg ut på veiene denne dagen.

Og de skal bli møtt med røff skepsis ute på anleggsplassene.

Hvorfor i bygg og anlegg?

Kanskje er det ikke så rart, med tanke på at det måtte tre år med dragkamp og en halvtimes streik til for å få på plass ordningen med regionale verneombud i 1981. Hvorfor tok det egentlig så lang tid?

I utgangspunktet var Kommunal – og arbeidsdepartementet klare på at bygge – og anleggsbransjen hadde særegne utfordringer knyttet til verneombudsordningen. Dette skriver forfatter Kim Helsvig i et nytt historieverk om Arbeidsmandsforbundet som kommer ut i 2021, og Arbeidsmanden har fått ta en sniktitt på kapittelet om hvordan RVO – ordningen kom til.

Helsvig beskriver en bransje med store og svært foranderlige arbeidsplasser, hvor arbeidere ofte flyttet ofte fra bygg til bygg og fra anlegg til anlegg. I tillegg var bygge – og anleggsbransjen spesielt utsatt for ulykker, skader og dødsfall.

Fra arkivet: Fortsatt behov for regionale verneombud

Steile fronter

Arbeidsmandsforbundet fikk derfor tidlig gjennomslag i departementet for at det i bygge – og anleggsbransjen skulle opprettes verneombud som ikke var knyttet til den enkelte arbeidsplass og bedrift, men som hadde det regionale ansvaret for at å påse at arbeidsmiljøloven ble fulgt opp. Så startet dragkampen.

Arbeidsmandsforbundet, Bygningsindustriarbeiderforbundet (i dag en del av Fellesforbundet) og LO ville at RVO – ene skulle fungere på lik linje med ordinære verneombud, med myndighet til å stoppe arbeid de mente var tilstrekkelig farlig, og de mente at ordningen skulle finansieres av arbeidsgiver.

Norsk Arbeidsgiverforening ville begrense RVO – enes kompetanseområde og tilgang til bygge – og anleggsplasser, og de mente at ordningen måtte finansieres av forbundene selv.

En tredje part, Arbeidstilsynet, ville at RVO – ene skulle legges inn under tilsynet selv, så her måtte det utredes opp og i mente.

Fart med Harriet Andreassen

Kommunal – og arbeidsdepartementet satte ned en arbeidsgruppe som leverte to omfangsrike innstillinger, og saken var gjentatte ganger oppe i Stortinget. I desember 1979 toppet konflikten seg med at 5.000 arbeidere fra Arbeidsmandsforbundet og Bygningsindustriarbeiderforbundet gikk ut i en halvtimes streik i Trøndelag. Det var et varsku om hva som ville komme om RVO – ordningen ikke straks kom på plass.

Departementet lovet at de ville framskynde saken, men det ble først fart på sakene da en tidligere forbundssekretær for renholdere og vektere i Arbeidsmandsforbundet ble kommunal – og arbeidsminister høsten 1980. Harriet Andreassen fikk finansielle beregninger på bordet, og i april 1981 ble ordningen en realitet.

Den årlige kostnaden ble på den tiden regnet til 6 millioner kroner, og den skulle dekkes ved at alle arbeidsgivere innenfor bygg og anlegg betalte en avgift til et fond.

«Stort sett møtt uten hagle»

Underveis i konflikten skrev Aftenposten at forslaget om regionale verneombud var et uttrykk for stor mistillit overfor arbeidsgivere i bygge- og anleggsbransjen. De var «sikkert like opptatt – som alle andre – av trygge arbeidsforhold og arbeidsplasser» argumenterte avisen på lederplass.

Det var noe av dette RVO-ene kjente på da de begynte å reise rundt. Etter ti år på veiene kunne de i en artikkel i Arbeidsmanden spøkefullt fortelle at de nå, etter en ganske tøff innkjøringsfase, i hvert fall «stort sett ble møtt uten hagle på bedriftene».

Forvekslet med Arbeidstilsynet

Oddvar Guttormsen forteller at mange arbeidsgivere i starten forvekslet RVO-ene med representanter fra Arbeidstilsynet.

– Og det var ikke nødvendigvis noe positivt. Entreprenørene likte ikke at det kom folk som satt bak skrivepulter og fortalte dem hva de skulle gjøre, forteller 76-åringen.

– Så dere ble møtt med hagle?

Guttormsen ler.

– Nei, ikke akkurat hagle, men du kan tenke deg entreprenører som hadde holdt på i mange, mange år og gravd grøfta si på sin måte og sprengt på sin måte. De var litt skeptiske.

Ingen skrivebordsmann

Oddvar Guttormsen hadde selv nesten femten års erfaring fra bygg og anlegg da han ble regionalt verneombud. Som arbeidstaker hos entreprenørene F. Selmer, T. Furuholmen og Høyer Ellefsen hadde han blant annet vært med på å bygge Nord-Europas største fyllingsdam. Han hadde også sprengt under vann og jobbet i loddsjakter inne i fjell.

Det var med andre ord ingen skrivebordsmann som kom på inspeksjon i Agder-området fra Norsk Arbeidsmandsforbund. Tvert imot: Guttormsens utfordring var å lære seg de ulike forskriftene så han kunne vise til paragrafer når han satte krav ute på anleggene.

«Det du har der er enda verre!»

Heldigvis merket arbeidere og entreprenører ganske raskt at en inspeksjon fra et regionalt verneombud ikke var det samme som fra Arbeidstilsynet, forteller Oddvar Guttormsen. Han husker godt den gangen han kom til et veianlegg i Flekkefjord og gjorde seg til kjenne for en arbeidskar.

– Litt lenger ned på plassen kom det en pickup med fem-seks arbeidsfolk som ropte til karen oppe hos meg at de skulle ta seg lunsj – om han ville være med? «Nei, vi har besøk av Arbeidstilsynet!» svarte karen, men kollegaene i pickupen visste bedre og hoiet tilbake: «Nei, det du har der er enda verre!»

Guttormsen ler fornøyd.

– At jeg som RVO var noe «enda verre» enn Arbeidstilsynet, var et godt skussmål å få. Vi RVO-er ble raskt kjent som grundige og nøye – vi visste hva vi snakket om. Og etter hvert ble vi godt tatt imot. Folk skjønte at ordningen var kommet for å bli.

Jobbet i «sjette distrikt»

Han hadde ansvaret for det som den gangen het sjette distrikt i Arbeidstilsynet. Det tilsvarte Vest-Agder og Aust-Agder.

– Jobben min var å sette meg i bilen om «morran» og kjøre rundt for å lete opp anleggsbedrifter i alle kriker og kroker. De store entreprenørene kjente vi jo til, men det var mange mindre foretak – noen bare med én mann – som ikke var å finne i noe kartotek, forteller Guttormsen.

Selve poenget var jo at også de små foretakene måtte forholde seg til lover og regler for helse, miljø og sikkerhet. Og de måtte registreres, blant annet så de kunne bidra til å finansiere RVO-ordningen.

– Hovedoppgaven vår var likevel å sørge for at den enkelte arbeidsplass fikk opprettet egen vernetjeneste i henhold til arbeidsmiljølovens bestemmelser. Og så informerte vi om lover og regler, og pekte på de tingene som ble gjort feil. Der vi ikke fikk gjennomslag for våre merknader, kunne vi kontakte Arbeidstilsynet.

25 år i samme jobb

Han ble RVO i 1981 og holdt på til 2006. Etter 25 år var det på tide å pensjonere seg.

– Du vet – vi var jo slitne vi som en gang jobba med luftdrevne bore- og meiselmaskiner. Det var en annen tid den gangen jeg var på anlegg, sier 76-åringen.

Han er glad for tida som regionalt verneombud for Arbeidsmandsforbundet.

– Hvert år var det så mange som 12–13 dødsulykker innenfor bygg og anlegg. Siden vi jobba forebyggende, kunne vi aldri dokumentere hvor mange liv vi sparte. Men det var en givende jobb i en bransje hvor det var bruk for oss, sier Oddvar Guttormsen.