Olav Johan fra «Brøyt i vei» mener TV-serien har endret holdninger: – Vi får mindre kjeft

MERETE HOLTAN GARTÈ

merete.holtan.garte@lomedia.no

– Det er kjekt å se på episodene, jeg har fått mange positive tilbakemeldinger, begynner Olav Johan Dale.

Han er en av tre brøytebilsjåfører som følges i den tredje sesongen av TV-dokumentaren «Brøyt i vei». Eller skal vi si portretteres. For produsentene fra NRK har ikke nøyd seg med å filme snø og plog.

– Det har nok hendt jeg har angret litt. Nei da. Jo da, sier 27-åringen og diskuterer med seg selv.

– Det har vært litt småkleint.

• Varsler streik i renhold og bergverk: – Vil bli møkkete

Er hjemmekjær

Han ble født i oktober 1990 på Lofthus i Hardanger, og har blitt der siden. Mens den første sesongen av «Brøyt i vei» ble filmet i storslagne Finnmark og den andre i barske Troms, valgte NRK denne gangen å spre seg geografisk.

TV-seerne møter Margrete i Trofors og Fiplingdalen i Nordland, Terje i Tromsø og Olav Johan på Haukelifjell og hjemme på Lofthus.

Det stedet har 27-åringen ingen planer om å flytte fra.

– Det er en liten plass, men jeg hadde aldri taklet å bo i en by. Der er det altfor mye folk, sier han, og beskriver de små forholdene:

– Vet du ikke selv hva du har gjort en dag, kan du være sikker på at naboene vet det.

• Mannskapet på fylkesvei 888 Bekkarfjord-Hopseide får folk trygt over fjellet

Henge med gutta

I det første møtet med Olav Johan på TV, ser vi hvordan robotstøvsugeren jobber på det nakne gulvet i barndomshjemmet, som er blitt en ungkarsbolig med planter som så vidt overlevde turnusordningen med én uke på og én uke av.

På fritiden samler brøytesjåføren gutta til en kjøpepizza og en klunk fra dunken med gjæret eplesaft, eller mekker på Gråtassen han impulskjøpte for «ha noe å drive med». Arbeidsuka tilbringes i brøytebilen på det værharde fjellet og på et brakkerom som stort sett bare har plass til ei seng, et skap, et nattbord og et nettbrett.

Olav Johan trenger ikke mer.

– Der skal jeg jo bare sove, sier han, rastløsheten hans har en annen karakter:

– Når jeg er hjemme, har jeg lyst til å reise til fjells. Men når jeg har vært på fjellet ei ukes tid, lengter jeg hjem.

• Bussjåføren opplevde sitt livs mareritt da han møtte en bil uten veigrep. Han vil ha mer brøyting, salt og sand

Brøyting sett fra innsiden

Åpningsscenen i «Brøyt i vei» sesong 3 er fra Tromsø sentrum. Det er natt, det er vinter, snøen skal ryddes og hele brøytestyrken er satt inn; Kjøretøyene sees fra oven og troner inn i byens kjerne til majestetisk musikk, som om det skulle være en invasjon i en krigsfilm.

To tidligere sesonger med brøyte-TV har etterlatt seerne sultne, og sesong 3 bekrefter interessen: Den første episoden ble sett av 630.000, og den første halvdelen av dokumentarserien har hatt markedsandeler på mellom 40 og 50 prosent. Det vil si at nær halvparten av alle som har sett på TV i sendetida, har valgt «Brøyt i vei».

Olav Johan har ikke noe svar på hvorfor.

– Men det er vel en spennende serie. Og det er fint at folk får se det fra vår side, sier han, og bruker åpningsscenen som et eksempel.

– Folk tar det som en selvfølge å kunne stå opp til en ryddig by. Men her får de som bor i Tromsø se alle de som står på og rydder nattestid.

(Artikkelen fortsetter under bildet.)

UTVALGT: Blant hele arbeidsstokken av brøytebilsjåfører på Haukelifjell ble Olav Johan Dale fra Lofthus plukket ut til å være med i den tredje sesongen av TV-dokumentaren «Brøyt i vei». Produsentene mente han «hadde en historie». Blant annet ble 27-åringens singelstatus et tema.

Sylvi Inez Liljegren, NRK

– Jeg er ingen helt

Kanskje var dette den viktigste grunnen til at Olav Johan sa ja til å stille på TV. Han synes det er bra at den blir sett – den jobben brøytemannskaper landet over stort sett mottar bøtter av kjeft for.

Olav Johan kan styre seg for majoriteten av kjeftesmellene.

– Spesielt alle de idiotene som skal på hytta. Mange av dem har rett og slett ikke noe på fjellet å gjøre. Men opp skal de, uansett vær, selv om de verken er forberedt eller kan kjøre bil. Også så mye syting og klaging. Kjører vi kolonne, er dét galt. Kjører vi ikke kolonne, er det galt det også.

Olav Johan mener «Brøyt i vei» har endret noen holdninger.

– Vi får mindre kjeft nå, konstaterer han.

I TV-serien sørger 27-åringen for at folk kommer trygt over det som er hovedfartsåren mellom Østlandet og Vestlandet. Men han føler seg ikke spesielt viktig.

– Det er mange som har spurt om jeg føler meg som en helt, men jeg gjør ikke det, jeg er jo bare på arbeid som alle andre. Men jobben vi gjør, er viktig. Hadde det ikke vært for oss som brøyter, hadde det stoppet opp.

• De brøyter så snøen sprøyter. Sludd og skare, dag og natt. Alltid klare, alltid på vakt.

Arven fra pappa

I dokumentaren møter vi også faren Olav, lastebilsjåføren som tidlig tok med seg sønnen bak rattet og ga ham mer enn navnet sitt i arv. Olav Johan ville nemlig også bli sjåfør.

Han tok anleggsfag og ble lærling i firmaet E. Opedal & Sønner rett før han ble 18 år.

– Der ble jeg en potet. På sommeren jobbet jeg i anleggsdelen, om vinteren i drift, og det var der det ble brøyting.

Det likte Olav Johan godt.

– Jeg har alltid vært glad i snø, helt siden jeg var liten gutt. Og jeg stoppet aldri å leke med den.

• Arbeidsmandsforbundet vil at LO i fellesskap skal sikre en bedre pensjon

Fikk tusen spørsmål

Brøytejobben er på ingen måte en lek, der sjåførene navigerer på snøsleipe veier med en plog som konstant vil dra kjøretøyet ut av sporet. «Du er ikke brøytebilsjåfør før du har kjørt av veien», sier Margrete i TV-serien.

Olav Johan er ikke helt enig. Han har aldri havnet i grøfta og mener plogen er håndterbar. Verre var det med alle TV-kameraene som konstant var vendt mot ham under innspillingen.

– Det var noen ganger du kunne tenkt deg å slappe av og ikke ha et kamera opp i trynet, forteller han.

Vanligvis sitter Olav Johan alene i førerhuset. Det er han og veien og fjellet og snøen, og gjerne en låt fra norske Rotlaus eller Byting på øret.

– Nå var det folk i bilen og mye mas, jeg fikk tusen spørsmål mens jeg prøvde å konsentrere meg, dessuten ble jeg blendet av lyskasterne.

(Artikkelen fortsetter under bildet.)

Sylvi Inez Liljegren, NRK

Kjøkkenpikene på veggen

Ingenting gikk på sikkerheten løs, understreker Olav Johan, til tider gikk det nok mer ut over selvfølelsen. Det er nå 27-åringen bruker ordet «småkleint».

– Du snakker om alt damepratet?

– Ja, det ble altfor mye fokus på det.

I dokumentaren ser vi hvordan Olav Johans kolleger fleiper om jentene på Haukeliseter Fjellstue, og hvordan kameraene stadig zoomer inn på kalenderpikene som henger på kjøkkenet hans hjemme på Lofthus.

– Hadde jeg visst at serien skulle handle så mye om det, hadde jeg sagt nei.

– Men ble det noen kjæreste på deg?

– Det får dere se.

• Følg Arbeidsmanden på Facebook

Ny hverdag

Siste episode av «Brøyt i vei» er nå sendt, men serien kan fremdeles sees på NRKs nettsider. Der får seerne svaret: Finner Olav Johan kjærligheten, sånn at han ifølge faren «roer seg ned» og er mer hjemme i helgene?

I dag har 27-åringen i hvert fall kuttet pendlingen til Haukeli. Han var usikker på om han fikk fornyet helårskontrakten og tok ny jobb hos entreprenøren Contexo som lastebil- og maskinsjåfør. Nå har han fem minutter å kjøre til jobben og kommer hjem til middag hver dag.

Det er fint, men han trekkes mot Haukelifjell. Han savner fellesskapet med kollegene, rundt grytene på brakkekjøkkenet, og han savner de lange strekningene i brøytebilen, over 1000 meter over havet, i lys av snøblåsten.

– Det var en kjekk jobb, sier Olav Johan enkelt.

• Få nyhetsbrev fra Arbeidsmanden

Om fem år

Selv mener han ikke at livet har forandret seg stort etter «Brøyt i vei».

– Jeg kan ikke påstå det. Det kanskje er litt mer pågang i sosiale medier, men jeg er meg selv.

– Pågang fra jenter også?

– Ja, det har vært noe, men jeg er fornøyd med sånn jeg har det nå, sier han med et lite smil.

– Hvor er du om fem år, tror du?

– Det er jeg spent på selv. Jeg vet ikke, jeg. Men jeg håper jeg er på Fjellet, sier Olav Johan Dale.

• Les flere saker om fagbevegelsen, arbeidsliv og politikk på vår forside

{"396646":{"type":"m","url":"/image-3.396646.51431.73fb386c41","cap":"","s":"","sb":"","stype":"","sbg":"","sco":""},"396648":{"type":"m","url":"/image-3.396648.51431.cc09277b1e","cap":"","s":"","sb":"","stype":"","sbg":"","sco":""},"tittel":{"color":"#ffffff","fontsize":"84","bgc":"#ffffff","bgo":"1","bgh":"100%","pos":"1","shadow":true},"fb":[{"type":"f1","title":"","closed":false,"place":""},{"type":"f1","title":"","closed":false,"place":""},{"type":"f1","title":"","closed":false,"place":""},{"type":"f1","title":"","closed":false,"place":""},{"type":"f1","title":"","closed":false,"place":""},{"type":"f1","title":"","closed":false,"place":""},{"type":"f1","title":"","closed":false,"place":""},{"type":"f1","title":"","closed":false,"place":""},{"type":"f1","title":"","closed":false,"place":""},{"type":"f1","title":"","closed":false,"place":""}],"si":[{"title":"","place":""},{"title":"","place":""},{"title":"","place":""},{"title":"","place":""},{"title":"","place":""},{"title":"","place":""},{"title":"","place":""},{"title":"","place":""},{"title":"","place":""},{"title":"","place":""}],"us":[{"type":"f1","title":"","closed":false,"place":""},{"type":"f1","title":"","closed":false,"place":""},{"type":"f1","title":"","closed":false,"place":""},{"type":"f1","title":"","closed":false,"place":""},{"type":"f1","title":"","closed":false,"place":""},{"type":"f1","title":"","closed":false,"place":""},{"type":"f1","title":"","closed":false,"place":""},{"type":"f1","title":"","closed":false,"place":""},{"type":"f1","title":"","closed":false,"place":""},{"type":"f1","title":"","closed":false,"place":""}],"lpage":{"exist":false,"color":"#000000"},"cpage":{"iscpage":false,"mpage":""}}