JavaScript is disabled in your web browser or browser is too old to support JavaScript. Today almost all web pages contain JavaScript, a scripting programming language that runs on visitor's web browser. It makes web pages functional for specific purposes and if disabled for some reason, the content or the functionality of the web page can be limited or unavailable.

Gruvearbeider i Svea-gruva på Svalbard:

Ronald trodde at han skulle dø i gruva på Svalbard: – Jeg ble ikke redd. Jeg konstaterte bare at det var slutt

To ganger trodde Ronald Jacobsen at han skulle dø i gruva på Svalbard Likevel kjenner bergverksarbeideren fremdeles suget etter Svea.
KAMERATSKAP: Ronald Jacobsen minnes den dramatiske tida i Svea-gruva på Svalbard med glede. Dette bildet er fra 2005, og du ser Ronald nærmest, med snusboksen.

KAMERATSKAP: Ronald Jacobsen minnes den dramatiske tida i Svea-gruva på Svalbard med glede. Dette bildet er fra 2005, og du ser Ronald nærmest, med snusboksen.

Ole Magnus Rapp

Merete.holtan.garte@lomedia.no

Ronald Jacobsens steinknuser­kropp er nesten to meter lang, skjegget når ham til brystet. På jobb for Brønnøy Kalk borer han seg gjennom kalkstein, i Svea-gruva på Svalbard kuttet han seg gjennom kull og på fritida tar han gjerne med seg bikkja Loke og går på jakt.

Røsten hans bærer godt når han tar ordet som hovedtillitsvalgt i Brønnøy Kalk, som den gjorde den gangen han hadde samme rolle for kollegene i Store Norske på Svalbard. Men nå, når vi treffer ham på telefonen hjemme på Sømna i Brønnøysund, er stemmen overraskende spak, nærmest sprukken.

Han har fortalt om tida som bergverksarbeider i Svea, om de gylne årene hvor han og mannskapet kunne ta ut så mye som 35.000 tonn kull om dagen, men også måtte operere som røykdykkere etter en massiv brann. Han har fortalt om da han trodde det var slutt for godt, to ganger, og da han ble kastet som hovedtillitsvalgt av kollegene.

Men det er først når han snakker om opprydningen i Svea – at myndighetene har bestemt at alt skal bort – at stemmen blir tjukk av følelser.

– Det er galskap. Det er galskap. Det er helt vanvittig! På Svalbard er det skapt industrihistorie så det synger etter, og så fjerner de alle spor. De raserer alt, og de bruker 1,9 milliarder kroner på det! Har det ikke noen verdi lenger, alt det vi holdt på med der oppe?

Ronald Jacobsen er rett og slett lei seg.

– Nei, det der… Det der er helt gærenskap.

Svea-gruva på Svalbard stengt etter 100 år

– Ligger ikke i skyttergravene

Han ble nylig 50 år og kjører borerigg for Brønnøy Kalk, hvor han også er hovedtillitsvalgt for de rundt femti ansatte. Kalksteinen fra dagbruddet i Brønnøysund leveres til Hustad Marmor i Molde, som for tiden etterspør mindre råstoff på grunn av koronapandemien.

Det førte til at ledelsen i mai måtte permittere samtlige ansatte, før de snudde seg rundt og plasserte alle i arbeid på en vei som skal bygges fra knuseranlegget til utskipning. En smart løsning, synes Ronald Jacobsen, som liker å tenke sammen med ledelsen, ikke i opposisjon.

– I dag ligger vi ikke i skyttergravene som før, og skal ikke på død og liv sette ned foten og gå i streik. Jeg tror mer på samarbeid og dialog, hvor både ledelse og ansatte skal bli bedre.

Han vet det høres ut som floskler sagt på et jobbintervju, og det var også det han gjorde da han for tre år siden stilte til intervju i Brønnøy Kalk, bedriften han sier han er ment å være i. Det var der han startet som lærling i ung alder, og dit han vendte tilbake etter årene på Svalbard.

Men egentlig startet arbeidslivet i fjøset for Ronald Jacobsen fra Sømna.

Norge har styrt Svalbard i 100 år, øygruppa der ingen fødes eller begraves

– Nesten bølle

Han vokste opp i en av Nordlands største jordbrukskommuner med en mor som var helsesøster og en far som drev butikk med utsalg av landsbruksutstyr. Han var elleve år da faren falt om av et hjerteinfarkt – det kom brått på og Ronald kan bare huske at det var «veldig rart», og at moren plutselig ble alene med ham og fire søsken.

Han følte likevel aldri han manglet noe – moren fortsatte å jobbe, de hadde hushjelp hjemme og slektninger i kretsen rundt, ofte var Ronald på ferie hos tanter og onkler i Namsos. Men på skolen ble han litt tøffere enn han trengte å være.

– Jeg var stor og bråkjekk – nesten litt sånn bølle, forteller han. 50-åringen leter etter de rette ordene, vil forklare at det ikke lå noen ond vilje bak.

Så kom idretten, med volleyball, fri­idrett, selvsagt fotball og etter hvert håndball, som ble hans greie. På videregående ble han klassekontakt og brukte bråkjekkheten sin til å snakke for rettferdighet.

– Jeg har aldri hatt sansen for urettferdighet. Og jeg har aldri vært redd for å ta ordet og prate.

TV-helt og gruvearbeider: – Å sitte og se på at det bygges ned, det du har vært med på å bygge opp, det er ikke så artig

Sa opp fjøsjobben

Da han var ferdig med niende klasse, begynte han på handel og kontor, men oppdaget raskt at det ikke var noe for ham. Han fortsatte på maskin og mekanikk, tok anleggsmaskinførerlinje på Fauske og «småjobba litt» hos en lokal entreprenør, før han tok jobber som avløser for et knippe bønder i hjemkommunen.

Han la i silo, han melket kyr og gjorde våronn og slåttonn, samtidig som en ny side våknet i ham. En av bøndene mente nemlig at han hadde et såpass lettvint fjøs at avløseren skulle jobbe flere timer enn avtalt, noe Ronald ikke fant seg i. Han sa opp, gikk på arbeidskontoret og fikk mulighet til å ta førerkort for å kjøre lastebil for nok en lokal entreprenør. Deretter tok han fagbrevkurs hos Brønnøy Kalk, og ble blant de tre-fire av ti som fikk lærlingplass der.

Han var 28 år og hadde funnet sitt yrke som bergverksmann. Det førte ham helt til Svalbard og Store Norskes toppgruve i Svea.

– En kollega hadde jobba på Svalbard og anbefalte det. Jeg dro på intervju i Bodø og fikk jobb på stedet, jeg hadde gode referanser.

Én er tidligere gruvearbeider og én er pilot. Bli kjent med LO-toppenes yrkesvalg

Så kom lyset

I bakgrunnen høres ivrige bjeff, det er jakthunden Loke som har fått ferten av en nabo utenfor den lysegrå familieboligen på Sømna. Her bor Ronald med kona og de to sønnene på 12 og 20 – storesøstrene på 24 og 25 har flyttet ut.

50-åringen husker krystallklart den gangen han og kona tok med de to eldste, den gangen tre og fire år, til Longyearbyen. Det var desember i 1999 og Svea Nord-gruva sto foran sitt beste tiår, Ronald ved foten av sitt livs eventyr.

Det ble en spesiell tur opp. Det var mye snøvær, flyet ble forsinket og Ronald og kona måtte overnatte i Tromsø med to utålmodige småjenter. Dagen derpå kom de til Longyearbyen, til et helmørkt landskap og en leilighet uten møbler, så familien på fire ble installert på et hotell. Ungene ble syke og kona ble sittende på hotellrommet og trøste mens Ronald var i Gruve 7 på introduksjon.

Så kom lyset.

– Da mørketida var over i februar, så vi det vakre med Svalbard. Lyset var nærmest blått – det var magisk. Helt fantastisk!

(Saken fortsetter under bildet)

ROLIGERE LIV: Ronald Jacobsen bor nå på Sømna i Brønnøysund med kona og de to yngste barna, pluss hunden Loke. De to liker å gå på jakt.

ROLIGERE LIV: Ronald Jacobsen bor nå på Sømna i Brønnøysund med kona og de to yngste barna, pluss hunden Loke. De to liker å gå på jakt.

Bente Milde, Brønnøysunds Avis

«Da var det gjort»

«Fantastisk» er et ord som ofte går igjen når gruvearbeideren forteller om de kommende årene på den arktiske øygruppa. Andre ord er vanskeligere å forstå for oss som ikke har jobbet under jord og inne i fjell – Ronald forteller hvordan han monterte såkalte Svalbard-rør i gruveinngangen, at han var med på befaring og monterte strosser i fjellet, hvor kullet – for øvrig uttalt «kålet» med lang å – ligger som fyllet i ei bløtkake. Han forklarer at kullet er bløtt, at man kutter og ikke sprenger, at gruvegangene heter stuller og at det er hydrauliske stempler som holder fjellet oppe.

I hvert fall skal holde fjellet oppe.

En gang Ronald kuttet seg innover i fjellet, så han at hele henget foran ham løsnet og et helt lag stein bare slapp. Han snudde seg og begynte å springe, kjente trykket i ryggen og tenkte: «Da var det gjort».

Så forsto han at trykket kom fra noe annet. Steinen hadde truffet vann, som kom som en bølge i ryggen på ham og sto som fokk rundt øynene.

I Ronalds tid i Svea mistet tre kolleger livet. Med ham selv gikk det heldigvis bra.

– Det var helt merkelig – jeg ble ikke redd. Jeg konstaterte bare at det var slutt.

Mye lest: Dette er snittlønna i over 350 yrker

– Skremt denne gangen

Neste gang gruvearbeideren kjente på livsfare, var han betraktelig mer skjelven etterpå. Det var i månedene etter den dramatiske brannen i Svea Nord i 2005. Undersøkelser etter brannen viser at det hele utspant seg omtrent slik:

Et flere hundre meter langt plastrør tok fyr under sveising. Plastmaterialet var uhyre brennbart og røret fungerte som ei lunte som antente kullet, og kull brenner godt. Alle arbeiderne ble sendt ut av gruva, inn kom et utenlandsk firma som brukte en motor fra et jetfly til å sende oksygenfri damp inn i gruva. Langsomt kvalte dampen flammene, det hele tok to måneder. Men enkelte glør ble vekket til live da gruva ble åpnet og oksygenet slapp til – sammen med arbeiderne.

Ronald Jacobsen var en av dem.

– I et halvt år opererte vi gruvearbeidere som røykdykkere. Vi bygde murer der inne så vi kunne fylle områder med vann for å slukke branner som dukket opp. Det var en stor jobb og det var spennende – helt fantastisk, forteller 50-åringen.

Men det var også farlig. En dag Ronald skulle måle temperaturen på en av murene på den faste sjekkrunden, var tunnelen han skulle inn i fylt av damp. Han så ingenting, bare følte seg fram, før han hørte et vanvittig rabalder.

Han kjente småstein smatre mot hodet, spurtet ut av tunnelen og møtte på en kollega som så ut som han hadde sett fanden selv. Så viste det seg at Ronald hadde kommet borti ei plate med bølgeblikk over seg – den buldret som døden, men slapp bare mindre steinmasser fra seg.

Og Ronald kom ut, like hel.

– Kollegaen min skvatt sånn da han så meg, han trodde jeg var tatt av raset. Vi ble skremt denne gangen, begge to.

Stemte imot egen klubb

Han fikk seg også en trøkk som hovedtillitsvalgt for gruvearbeiderne i Store Norske. Bedriften hadde en kultur for at de ansatte organiserte seg, og Ronald – som hadde savnet en klubb å lene seg på den gangen han jobbet i fjøset – ble raskt engasjert i fagforeninga da han kom til Longyearbyen. Han gikk gradene og ble nestleder for Anita Johansen, i dag leder for hele Arbeidsmandsforbundet. I 2015 ble han selv hovedtillitsvalgt, men ble vraket av kollegene etter et halvår i posisjonen.

Ronald Jacobsen famler med ordene og avbryter seg selv flere ganger når han forklarer hva som skjedde:

I noen år hadde arbeiderne i Store Norske fått jobbe 14 dager på og 14 dager av så flere kunne pendle fra fastlandet – Ronald var selv en av dem. I 2009 så han at et nydelig hus i Sømna var til salgs, nøyaktig 142 meter fra moren og barndomshjemmet, og det passet å ta med unger og kone hjem. Han fikk jobb på Brønnøy Kalk og ble i ni måneder før Svalbard kalte på ham igjen, denne gangen pendlet han fra Sømna til jobben i renseverket i Svea.

Så, i 2015 begynte suksessen Svea Nord å krakelere. Kullprisene sank til bunns, Store Norske sto overfor driftshvile og permitteringer og den hovedtillitsvalgte stemte for bedriftsledelsens forslag om å avvikle 14-14-ordningen – kanskje ville det føre til en naturlig avgang istedenfor oppsigelser, tenkte Ronald Jacobsen.

Men kollegene så det ikke på samme måte, og vraket sin øverste tillitsvalgte.

– Det var en helhetsvurdering, sier Ronald om det som skjedde - han leter etter ord igjen, men lar det bli med det.

Får litt følelsen igjen

Ei gruve i driftshvile trenger også å tas vare på, og Ronald Jacobsen jobbet en tid i vaktstyrken i Svea. Men i 2017 ble det ledig jobb i Brønnøy Kalk igjen, og Ronald ryddet seg ut av brakka i Svea for godt.

Ikke èn dag de siste tre årene har han gruet seg til å gå på jobb, så godt trives han bak riggen i dagbruddet i Brønnøysund. Men årene i Svea, de sitter i.

– Jeg tror alle som har jobbet der, føler på det samme: Det var en fantastisk arbeidsplass. Det var et sånt samhold blant arbeidsfolka der, vi gjorde mye manuelt arbeid og var et team – alltid flere i lag, også på fritida. Miljøet var helt unikt.

Nå jobber han av og til på en transporttunnel i Brønnøysund, og «får litt følelsen igjen». Gjennom det såre bryter en strime av stolthet:

– Jeg er glad jeg har fått oppleve den – storhetstida i Svea. Det var fantastisk å være med på.

Fikk du med deg denne? Det stikker i hjertet på gamle gruvearbeidere – hele Svea-samfunnet skal vekk

Dette er en sak fra

Vi skriver om og for arbeidsfolk i blant annet anlegg, vakt, renhold, asfalt og bergverk.

Les mer fra oss

Annonse
Annonse