Tekst og foto: Ane Børrud

På forrige landsmøte fikk Jens Tveit Aga hedersstatuetten Arbeidsmanden for sine mange år som tillitsvalgt i Arbeidsmandsforbundet og Statens vegvesen.

– Hans navn er ensbetydende med «veibyggeren». Få kan vise til en historikk og historie som han. Agas engasjement over flere tiår kunne fylt bøker om livet som veibygger og tillitsvalgt i Norsk Arbeidsmandsforbund. Når hans navn nevnes vet alle at vi snakker om tillitsmannen i bokstavelig forstand, sa forbundets leder, Erna Hagensen, i sin hilsningstale.

Selv ble han litt irritert over at ingen hadde tipsa ham på forhånd.

– Jeg sto der og hørte talen, og etter hvert tenkte jeg: Fanken, det er meg no. Men de kunne jo ha tipsa meg på forhånd, for jeg skulle jo si noe vettugt etterpå, ler Aga.

Nybegynner i tunnel

Etter yrkesskolen på Odda, begynte Aga å jobbe på en ullvarefabrikk i bygda.

– Men det var nå sånn at det var anlegg som var tingen den gangen, slår han fast.

Etter kort tid ble han lokket over til Ingeniørbygg, som reparatør på at anlegg i Hemsedal.

– Jeg ble satt rett på nattskift i tunnel. En oppsynsmann ga meg de nødvendigste instruksjonene, sa god natt og gikk.

Men det gikk bra. Skiftet tok godt imot ham, og hjalp nybegynneren inn i anleggslivet. Så sto militæret for tur.

Solidaritet

Sin første opplevelse av betydningen av ordet solidaritet opplevde Aga i Hemsedal. Mannskapet fikk utlevert lønna i en konvolutt.

– En av oss fikk utlevert oppsigelsen i samme konvolutten. Ikke noen forklaring, ikke noen drøftelser, ingen ting. Vi skulle starte nattskiftet søndag kl. 22. Han kom ikke tilbake etter helga. Vi fikk en telefon fra ham, om at han hadde fått oppsigelse.

Brakkesjefen innkalte til brakkemøte. Karene sa at ingen gikk på jobb før arbeidskameraten var tilbake. Søndag kveld kom han. Med taxi.

– Det var min første opplevelse av solidaritet i arbeidslivet, konkluderer Aga.

Haukeli

Etter halvannet år i militæret, fikk Aga jobb med å sveise trillebårer. En forespørsel om å kjøre en lastebil til Haukeli, førte til at han fikk jobb i Statens vegvesen.

– De som var på Haukeli var mange av de samme som jeg hadde jobbet sammen med i Hemsedal. De hadde begynt å jobbe for Statens vegvesen, og det gjorde det enkelt for meg å si ja til stillingen, forteller Aga.

På Haukeli startet han på Seljestad- og Røldalstunnelene. Anleggslivet var tøft. For å komme til anlegget til Seljestadtunnelen om vinteren, måtte de gå fire – fem km på ski. Det var store snømengder, og etter en juleferie måtte de bruke skistavene som peileinstrument for å finne igjen brakkene.

– En gang var det så stor snøskredfare at vi nektet å være på jobb. Da sa Vegvesenet at vi ikke skulle få lønn, fordi vi hadde reist hjem. Men vi fikk da lønn når det kom til stykket.

Et liv som tillitsvalgt

Det var først etter at han var ferdig på Haukeli og ble overflyttet til Bergen at han ble aktiv tillitsvalgt, både i forbundet og i Vegvesenet. Først ble han tillitsvalgt for anlegget han jobba på. Så kom han med i styret i Hordaland Arbeiderforening, og i 1969 ble han formann i avdelingen. Et verv han hadde i 15 år. Tre år senere ble han heltidsansatt som tillitsvalgt i Statens vegvesen, og han var hovedtillitsvalgt fram til han gikk av med pensjon 30 år senere. I tillegg satt han fire perioder på fylkestinget i Hordaland for Arbeiderpartiet.

– Det blir en livsstil, sier han.

– Du føler at du får til no. Men det er selvfølgelig avhengig av at noen bakker deg opp. At du hadde goodwill og respekt. Jeg vil spesielt nevne Arne Eide og Konrad Ulvatn, som også var hovedverneombud. Vi jobbet veldig godt sammen.

Bygging

Anleggsarbeidere bygger. Det gjorde også de tillitsvalgte i Statens vegvesen – i samarbeid med administrasjonen.

– Vi bygde opp et fantastisk godt bedriftshelsevesen i Vegvesenet. Hordaland var det første fylket som fikk bedriftslege.

Å få alle anleggsarbeidere inn til legekontoret var ingen enkel operasjon. Derfor kjøpte de inn en egen buss til legen og sykepleieren, så de kunne kjøre ut til arbeiderne på anleggene og vedlikeholdsområdene. Og de hadde eget attføringsverksted.

– Dersom noen ikke kunne gjøre jobben sin lenger, så prøvde vi å finne andre jobber til dem. Vi tok vare på våre egne folk, slår Aga fast.

Også AKAN-arbeidet var aktivt.

– Det var en periode der bilkjøring og øl var en utfordring. Mange hadde en slampe-øl på brakka. De som hadde problemer med alkohol ble sykmeldte og sendt på kur – og så kom de tilbake igjen. Ledelsen sparka dem ikke, forteller Aga.

I Statens vegvesen jobbet de også mye med å få ned sykefraværet.

– Vi jobbet aktivt med å få ned sykefraværet, og det lyktes vi godt med, sier Aga.

Riving

Ifølge Aga forsvant alt de hadde bygget opp under omleggingene av Vegvesenet.

– Nå blir de ansatte bare hivd over til NAV. Fellesskapet betaler. Det er ingen som tar med i regnskapet til Vegvesenet hvor mye vi sparte samfunnet ved å ta vare på våre egne, mener han.

Han er ikke noe særlig entusiastisk over det nye veibyggregimet.

– Nå er det et anbudssystem der alle skal tjene penger, og vi ser en ansvarsfraskrivelse i forhold til HMS (helse, miljø og sikkerhet). Antall arbeids-ulykker øker. Og man kan alltid skylde på entreprenøren, slår Aga fast.

Omleggingen skulle føre til mer effektivitet.

– Det har ikke blitt noe enklere å fikse en vei i dag enn det var den gang. Og det har aldri vært så mye administrasjon som i dag. Hvor mye penger de sparte på omleggingen, det har vi aldri fått noe svar på.

Før omleggingene var det ifølge Aga mye ansvar på enkeltpersoner.

– Det var jo utrolig mye møtevirksomhet. Men jeg var jo med ut mange ganger, og da så jeg at det ble jobbet effektivt.

Nå er veivokterrollen og etatsfølelsen borte. Og det har med ansvar å gjøre, mener Aga.

Den tidligere hovedtilltsvalgte mener at ansvaret for veivedlikeholdet bør føres tilbake til Statens vegvesen.

– Veivedlikeholdet bør være et politisk ansvar. At veiene våre er godt vedlikeholdt er både viktig av beredskapsmessige årsaker, og for trafikksikkerheten.

Historieprosjekter

Det er flere historieprosjekter i gang nå, der veibyggernes rolle kan fremheves. Norsk Arbeidsmandsforbund jobber med en historiebok som skal være ferdig til landsmøtet neste år. Statens vegvesen har en historiebok på gang, og i år er det 150 år siden Statens vegvesen ble etablert. I tillegg pågår et intervjuprosjekt der Pål Brandtzæg intervjuer ansatte i vegvesenet, for å sikre at disse historiene blir samlet inn og tatt vare på.

– Brandtzæg tar intervjuer, som blir tatt opp på video og lydbånd. Det blir arkivert på vegmuseet på Lillehammer, og det er åpent både for Arbeidsmandsforbundet og Vegdirektoratet å bruke det senere, forteller Aga.

I utgangspunktet var planen å rekke å få med noen av disse historiene i historieboka til Vegvesenet. Men den prosessen var kommet for langt. Nå er Aga opptatt av at veiarbeiderne også skal bli løftet fram når Vegvesenets 150 år skal feries.

– Vi har vært 9. – 10.000 veiarbeidere på det meste, som har bygget veiene her i landet. Jeg håper vi får en plass under 150-årsjubileet, og at det ikke bare blir øvrigheta, avslutter Aga.