TV-helt og gruvearbeider: «Å sitte og se på at det bygges ned, det du har vært med på å bygge opp, det er ikke så artig»

MERETE HOLTAN GARTÈ (tekst)

merete.holtan.garte@lomedia.no

– At jeg ble med i serien, var en ren tilfeldighet, som alt annet i livet, sier Dan André Danielsen.

Fra slutten av februar ble «Kompani Spitsbergen» sendt på TV 2 Zebra, og dokumentaren kan fremdeles sees på nett. Filmteamet har fulgt sju arbeidere både på privaten og inne i fjellet i Gruve 7 på Svalbard, den eneste norske kullgruven som fortsatt er i drift.

«En av Norges tøffeste arbeidsplasser» skriver TV 2 om Gruve 7, og det var nettopp dét som lokket Dan inn i fjellet. At han havnet i eksotiske Longyearbyen, var ikke tilfeldig.

– Gruva ligger i arktiske strøk, på en plass hvor det er kaldt og brutalt å bo. Jeg ville se om jeg kunne være en av de tøffe gutta, oppe i det tøffe nord, på den tøffe plassen, sier 25-åringen.

• Olav Johan fra «Brøyt i vei» mener TV-serien har endret holdninger: – Vi får mindre kjeft

Lærling i Store Norske

Dan var fylt 18 år og studerte fjell- og bergverksteknikk da han for første gang fikk høre snakk om Svalbard og gruvene der. Han begynte å lese seg opp på det arktiske øysamfunnet, og ble trigget: Moren hans jobbet som renholder og faren som snekker, men Dan visste tidlig at han ikke ha noen vanlig, trygg jobb.

GIKK FOR EVENTYRET: Dan André Danielsen var fascinert av hardt arbeid i arktiske strøk, og søkte seg til Longyearbyen og gruveselskapet Store Norske. Men nå har regjeringen bestemt seg for å bygge ned det meste av gruvedrifta på Svalbard.

TV 2/Eva Grøndal

Han ville gjøre noe som ingen andre i familien hadde gjort – som ikke noen hadde gjort – i den vesle hjembygda hans Hegra utenfor Stjørdal:

Han ville oppsøke Eventyret Svalbard.

Dermed bar det fra Nord-Trøndelag til Longyearbyen i lærlingtida. Der fikk han jobbe i to år, før arbeidsgiveren Store Norske Spitsbergen Kulkompani ble rammet av masseoppsigelser. Dan var da mellom 20 og 21 år, og måtte finne seg en ny vei.

– Jeg brukte tida godt, sier han med et smil.

– Kan ikke planlegge livet

Gruvearbeideren reiste først hjem til Hegra og kjøpte seg en leilighet der – så langt med fornuften. Han ville nemlig ut i verden, og la ut på en flere måneders reise gjennom Amerika og Karibien. Som han sier:

– Jeg var «over Dammen». Men ikke for det typiske strandlivet eller den typiske pakkereisen, jeg drar alltid et sted med enveisbillett, jeg vil ikke vite hva neste dag bringer.

Etter reisen tok han noen småjobber hjemme på Hegra før Svalbard ropte på ham på nytt. Dan fikk denne gangen tilbud om en ettårskontrakt i gruvene Lunckefjell og Svea for Store Norske. Men kullselskapet, som i hele sin over hundreårige levetid har vært sårbare for svingende råvarepriser, måtte igjen gå til oppsigelser. Dan gikk så vidt klar av kuttet, og ble i Svea i over et år. Det er han takknemlig for.

Samtidig er det vondt å svelge at regjeringen har besluttet å stenge alt av drift i Svea og Lunckefjell. Nå skal det ryddes og slukkes for godt.

– Det er bare tragisk. Der er fremdeles masse god kull i fjellene der, og infrastrukturen er også på plass. Men så er det jo dette grønne skiftet, da.

Dan sukker.

– Jeg har vært en del av arbeidskrafta i Lunckefjell og Svea. Å sitte og se på at det bygges ned, det du har med på å bygge opp, det er ikke så artig. Det var jo arbeidsplassen min.

• Han vil ha arbeiderbevegelsens historie og den norske modellen på pensum

Store Norske ringte igjen

Enn så lenge skal Gruve 7 bevares på Svalbard, gruva som forsyner Longyearbyen med kraft. Det er her Dan jobber nå, etter et nytt mellomstopp på fastlandet.

Etter Svea-året gjorde han en ny reise, før han bestemte seg for å ta lokomotivførerutdanning for å få seg en sikker jobb i Oslo. Det var sommeren 2016, han var 23 år gammel og gikk plystrende på Karl Johan, rett etter å ha tatt opptaksprøven hos Norsk jernbaneskole. Da ringte telefonen.

Det var Store Norske – igjen.

– De lurte på om jeg ville ha jobb i gruve 7, de trengte to skift der. Og for meg var veien tilbake til Svalbard kort, forteller Dan.

Siden har han vært fast ansatt som en av rundt 40 arbeidere i Norges siste gjenlevende kullgruve. Og det har kvalifisert ham til å komme på TV.

– Men dèt var en tilfeldighet, presiserer 25-åringen.

• Bli med inn i Folkets Hus

En «Mr. Bean» privat

Sommeren 2017 kom et nemlig et filmteam til Longyearbyen. Kamerafolket skulle lage en gruvedokumentar, sa de, men Dan skjønte ikke alvoret. Han lot seg påføre en mikrofon til prøvefilming, og ble plukket ut som en av sju av det produksjonsselskapet kaller «mørkets helter».

– Hvorfor de valgte meg? Jeg aner ikke. Eller kanskje det er fordi jeg er en sånn særing? En original, som noen sier.

– Hva mener du med det?

– Jeg er vel litt sånn «Mr. Bean». Jeg prater før jeg tenker meg om og gjør ting jeg ikke kan, sier Dan, som da vi snakket med ham bare hadde sett pilotepisoden av «Kompani Spitsbergen».

– Men jeg har fått beskjed om at det blir en del kleine episoder, hvor sikkert flere enn meg vil dra «hauputa» over hodet. Jeg er både spontan og klønete, og det er ikke alltid ting går akkurat som jeg har planlagt. Det blir en del klabb og babb.

• Følg Arbeidsmanden på Facebook

Jobber i fosterstilling

I tilfellet «klabb og babb» referer Dan til hjemmelivet, ikke hverdagen på jobb. For i gruva er det presisjon, konsentrasjon og utholdenhet som gjelder.

– Der er mørkt, støvete og lavt, slår han fast.

I gruvegangene er høyden på mellom 130 og 150 centimeter, mens Dan er 180 på strømpelesten. Det betyr at han for det meste jobber på knærne, ruller seg rundt på ryggen eller ligger i fosterstilling.

– Egentlig er det mest maskiner som gjør arbeidet – det hardeste ved jobben vår er egentlig bare å være der, sier Dan, som innrømmer at det blir en del bannskap når han skaller inn i bolter eller slår ryggen opp i taket.

Han må smile:

– For en stund siden hadde vi bedriftshelsetjenesten på besøk – du vet, de som går rundt på kontorer og justerer høyden på pulter og sånt. Vi i gruvene er jo et unntak – de kunne ikke komme med det de vanligvis sier til kontorrottene. Men jeg har jo kjent det selv: Støvet og arbeidsstillinga sliter på helsa.

• Får nyhetsbrevet vårt

En fremmed på sofaen

«Kompani Spitsbergen» følger også gruvearbeiderne på hjemmebane. Hos Dan møtte filmteamet stadig nye mennesker.

– Jeg driver med noe som heter «couchsurfing», forklarer han.

Fenomenet er internasjonalt, og innebærer at man registrerer seg som medlem i et nettsamfunn og tilbyr – eller får tilgang til – en gratis sofa hvor som helst i verden. I praksis betyr det at Dan kan få besøk av ett eller flere vilt fremmede mennesker – i én eller 40 netter.

– Det er en viktig og seriøs greie for meg. Gjennom coachsurfinga har jeg fått meg et nettverk rundt om i hele verden, og alle jeg møter har en ny historie og en ny kultur å komme med.

Gjennom den utadvendte interessen har han også fått mulighet til å virkeliggjøre en drøm. Dan er nemlig også gal etter alt som har med fly å gjøre, og nylig ble han kjent med en pilot som har invitert ham til Amsterdam for å fly med ham – i cockpit.

– Jo da, jeg er nok litt eventyrlysten. Jeg er åpen og nysgjerrig, og liker å gjøre ting som er litt utenfor normalen. Som å søke meg til ei gruve på Svalbard.

Når «halve livet» har gått

Så er vi altså tilbake til den arktiske øya igjen, og gruvelivet. Hvor lenge varer det denne gangen?

– Gruve 7 lever nok i hvert fall ti år til, men jeg er der neppe så lenge. Om ti år er jeg 35, og halve livet har gått. Før det skal jeg ha spart opp kapital til å dra på en skikkelig eventyrreise – etter det kan jeg eventuelt slå meg til ro.

I dokumentaren ser vi Dan med en kjæreste, men nå er han singel. Så får vi se hva TV-eksponeringen bringer.

– Jeg har null kontroll på innholdet, og det er litt skummelt, samtidig har jeg tenkt at jeg får stole på de som har fulgt meg med kamera og mikrofon. Det var ubehagelig i starten, men på et tidspunkt tenkte jeg «la dem bare filme», sier Dan André Danielsen, og kommer med sitt mantra:

– Du kan ikke planlegge alt i livet, da går det bare til helvete.

• Les flere saker om fagbevegelsen, arbeidsliv og politikk på vår forside

{"400649":{"type":"s","url":"/image-3.400649.51890.19809ff5ed","cap":"GIKK FOR EVENTYRET: Dan André Danielsen var fascinert av hardt arbeid i arktiske strøk, og søkte seg til Longyearbyen og gruveselskapet Store Norske. Men nå har regjeringen bestemt seg for å bygge ned det meste av gruvedrifta på Svalbard.","s":"","sb":"","stype":"","sbg":"","sco":""},"tittel":{"color":"#ffffff","fontsize":"84","bgc":"#ffffff","bgo":"1","bgh":"100%","pos":"1","shadow":true},"fb":[{"type":"f1","title":"","closed":false,"place":""},{"type":"f1","title":"","closed":false,"place":""},{"type":"f1","title":"","closed":false,"place":""},{"type":"f1","title":"","closed":false,"place":""},{"type":"f1","title":"","closed":false,"place":""},{"type":"f1","title":"","closed":false,"place":""},{"type":"f1","title":"","closed":false,"place":""},{"type":"f1","title":"","closed":false,"place":""},{"type":"f1","title":"","closed":false,"place":""},{"type":"f1","title":"","closed":false,"place":""}],"si":[{"title":"","place":""},{"title":"","place":""},{"title":"","place":""},{"title":"","place":""},{"title":"","place":""},{"title":"","place":""},{"title":"","place":""},{"title":"","place":""},{"title":"","place":""},{"title":"","place":""}],"us":[{"type":"f1","title":"","closed":false,"place":""},{"type":"f1","title":"","closed":false,"place":""},{"type":"f1","title":"","closed":false,"place":""},{"type":"f1","title":"","closed":false,"place":""},{"type":"f1","title":"","closed":false,"place":""},{"type":"f1","title":"","closed":false,"place":""},{"type":"f1","title":"","closed":false,"place":""},{"type":"f1","title":"","closed":false,"place":""},{"type":"f1","title":"","closed":false,"place":""},{"type":"f1","title":"","closed":false,"place":""}],"lpage":{"exist":false,"color":"#000000"},"cpage":{"iscpage":false,"mpage":""}}