Tekst: Ane Børrud Foto: Siri Hardeland

Renholdskarrieren til Bjørn-Tore Olsen begynte ikke så bra. Første dag på jobb skulle han vaske trappeoppgangen i tre høyblokker i et borettslag. Han ble sendt ut uten opplæring. Da sjefen kom for å se etter ham ved arbeidsdagens slutt, hadde han bare rukket å vaske en av oppgangene.

– Dagen etter fikk jeg god opplæring, ler han.

Og kanskje var det et lykketreff at Bjørn-Tore ikke fikk opplæring på den første arbeidsdagen. For på den andre arbeidsdagen ble han sendt sammen med en teambil for å lære renhold. Og i bilen, mellom oppdrag, ble han vervet til Arbeidsmandsforbundet av en kollega. Her har han vært aktiv siden. I sommer ble han regiontillitsvalgt for 174 medlemmer i ISS i Hordaland. Etter at han fikk vervet er han frikjøpt to dager i uka fra jobben på vedlikeholds- og innemiljøavdelingen i ISS i Hordaland.

– Da jeg lette etter jobb, var det kontorjobb jeg ønsket meg. Jeg tenkte på renholdsjobben som en midlertidig jobb. Men så trivdes jeg så veldig godt at nå har det gått 14 år. Eneste kontorjobben jeg kunne tenkt meg nå, er en fulltidsstilling som tillitsvalgt. Det hadde vært helt knall!

Mobilisering og verving

En gang i året innkalles alle medlemmer i ISS i Hordaland til årsmøte. Her velges ISS-klubben, fire til fem personer som har forhandlingsrett for alle medlemmene. Det vil si tillitsvalgte som kan være med medlemmer på møter på jobben dersom det er noe på arbeidsplassen som trengs å tas tak i. Etter å ha vært med i ISS-klubben i fire år, ble Bjørn-Tore nestleder i fjor. I sommer gikk lederen, Brita Torsvik, over til Coor. Dermed tok Bjørn-Tore over som leder. Og ble regiontillitsvalgt. Den som er leder av ISS-klubben i Hordaland, er regiontillitsvalgt for ISS i Hordaland.

Tre måneder som regiontillitsvalgt har gitt mersmak.

– Men jeg er jo litt utålmodig av meg, og skulle ønske at ting gikk litt fortere enn det det gjør, innrømmer 41-åringen.

Han skisserer opp de viktige arbeidsoppgavene framover: Få på plass tillitsvalgte ute på arbeidsplassene, verving og å få medlemmene til å komme på møter.

– Vi har allerede fått på plass fire nye plasstillitsvalgte. Vi er bare i startgropen. 20 plasstillitsvalgte er realistisk.

I slutten av måneden arrangerer ISS-klubben medlemsmøte. Det pleier ikke å komme så mange på disse møtene. Bjørn-Tore har en plan.

– Jeg skal ut på arbeidsplassbesøk, dele ut flyers om møtene, snakke med folk… Og så skal jeg be Bente på avdelingskontoret sende ut en sms til alle sammen et par dager før, for å minne om møtet.

Akkurat hva organisasjonsgraden er, er han ikke sikker på.

– Jeg tror vi ligger under 50 prosent. Målet er å komme godt over 50 prosent. Men det vil ta tid. Det er bare å innse først som sist.

Brenner for sko

Bjørn-Tore er ansattrepresentant i AMU, det vil si arbeidsmiljøutvalget, i ISS. Dagen han blir intervjuet, kommer han rett fra møtet på hovedkontoret i Kværnerdalen i Oslo. Han har med seg dagsorden fra møtet, og viser til punktet: Sko.

– Dette er noe jeg brenner for. Jeg meldte saken inn til AMU, så den kom på dagsorden.

Under tariffoppgjøret i 2012 fikk nemlig Arbeidsmandsforbundet inn i tariffavtalen at «fast ansatte har etter utløp av avtalt prøvetid krav på sko eller skogodtgjørelse. Bedriften kan velge enten å stille sko til rådighet for de ansatte, eller subsidiere anskaffelsen av sko med en engangssum…».

ISS har valgt å stille sko til rådighet for de ansatte. Men nå viser det seg at det er langt fra alle ansatte som bruker disse skoene.

– Det er kjempeviktig at alle ansatte bruker skoene som arbeidsgiver kjøper inn til oss. Skoene er testet av ergoterapeuter, og det skal være gode sko som er bra for helsa vår. Men når det viser seg at ikke alle bruker dem, så må vi finne ut hvorfor!

Faren er ifølge Bjørn-Tore at mangel på interesse for å bruke skoene vil møte forbundet som en bumerang ved neste korsvei. Hvorfor skal bedriften betale for sko som ikke blir brukt?

– Vi har sloss for disse skoene i 20 år. Dersom medlemmene våre ikke bruker skoene fordi de ikke er gode, så må de si ifra til oss, understreker han.

Prøverenhold

En annen sak Bjørn-Tore er opptatt av, er prøverenhold.

Ifølge tariffavtalen skal alle renholdere få utdelt en renholdsplan og en arbeidsomfangsbeskrivelse. Det er bedriften som bestemmer hvor lang tid renholderen skal bruke på sitt område. Dersom det er tvil om rammetimetallet – det vil si tiden - er riktig, kan det etter ønske fra renholder/tillitsvalgt eller bedriften, etter oppstart av ny kontrakt eller etter vesentlig endring av renholdsplanen og arbeidsomfang, kreves prøverenhold. Krav om prøverenhold må være overlevert innen seks uker etter oppstart.

I praksis betyr dette at renholdere som opplever at de har altfor mye å gjøre, og ikke rekker å gjøre en skikkelig jobb i løpet av arbeidsdagen, kan få testet hvor lang tid det bør være på et arbeidsområde.

– En renholder skal kunne gjennomføre arbeidsdagen ute å løpe. Der det er problemer med dette, ønsker jeg å få gjennomført prøverenhold.

Han tenker spesielt på hotellene som setter renhold på anbud. Det har vært mye oppmerksomhet i media om hvor mye mer stuepiker har fått å gjøre etter at ISS har tatt over renholdet.

– De ansatte sier at det er blitt mye mer å gjøre. Ledelsen sier at det ikke er så ille. Jeg vet ikke hvordan det var før ISS tok over, den bakgrunnsinformasjonen har jeg ikke. Men det har helt sikkert vært en kulturkollisjon for dem å komme over til ISS.

I følge Bjørn-Tore er det vanlig at når man rasler med prøverenholds-sablene, påpeker bedriften at det ikke er sikkert det blir noe mer tid på et område. Det kan bli mindre.

– Men blir alt fulgt som det skal under prøverenhold, så tviler jeg sterkt på at det kommer til å skje, smiler han skjevt.

Engasjement

Bjørn-Tores engasjement spenner bredere enn ISS og medlemmene i Hordaland. I løpet av september hadde han et leserinnlegg på trykk i Klassekampen, om nødvendigheten av at arbeidere organiserer seg. Han sendte ut pressemelding på vegne av Bergen Rengjøringsklubb, med oppfordring til å støtte de streikende i Handel og Kontor, og han har vært på streikemarkering for å vise sin støtte i kampen mot streikebryteri.

– Jeg har vært på en streikemarkering til, til støtte for Handel og Kontor, ler han.

– Men der var jeg helt alene. Jeg sto der og klødde meg i hodet, og ringte til Anniken på avdelingskontoret. «Neimen, streiken er over, har du ikke fått beskjed?», sa hun.

Han er også engasjert i Leieboerforeningen, en forening for folk som leier bolig i Bergen. Han er selv en leieboer.

– Akkurat som boligmarkedet er nå, er det like greit å leie. Det er høye boligpriser, og hvis du har så høyt lån at du ikke har råd til å kjøpe mat, så er det liksom ikke verdt det. Dessuten tror jeg jeg har for lav inntekt til å få lån.

Boligpolitikk får dampen opp hos Bjørn-Tore. Han synes det burde vært mer solidarisk boligbygging, og at husleieloven burde vært strengere.

– Å kunne ta 20.000 kroner i måneden for å leie ut en rønne av et hus. Det er ikke greit. Det bør være grenser for grådighet.

Samtalen glir over på politikk og regjeringen.

– Først så vil jeg bare ha sagt at jeg synes at alle burde være velkomne i fagbevegelsen uansett parti. Folk får stemme på hva de vil. Men – jeg synes alle som er organisert, burde være enig i at arbeidsmiljøloven skal bestå.

Dagen før vi møttes hadde fagbevegelsen markeringer over hele landet mot regjeringens forslag til endringer i arbeidsmiljøloven. Spesielt stort fokus var det på forslaget om å gjøre det enklere å ansette arbeidstakere i midlertidige stillinger.

– Jeg har ingen tro på at de som blir midlertidig ansatt, vil få fast ansettelse. Jeg tror arbeidsgiver vil gni seg i hendene, og ta inn folk etter behov – for å kaste dem ut igjen etter et år. Forslaget er ikke til det gode for arbeidsfolk i det hele tatt!

Allerede før høringsfristen gikk ut, sa arbeidsminister Robert Eriksson at regjeringen ville gjennomføre forslaget om midlertidige ansettelser uansett høringssvarene.

– Det er utrolig arrogant. Det er ikke vanlig å gjennomføre høringer på denne måten! Jeg håper virkelig det blir bråk hvis dette gjennomføres. Dette går det rett og slett ikke an å godta!

At de foreslåtte lovendringene - som for eksempel om søndagsåpne butikker og endringer i arbeidstidsreguleringer – er familievennlige og vil gi mer fleksibilitet, bare fnyser han av.

– Denne fleksibiliteten er ikke for vanlige arbeidsfolk, oss som er litt lengre ned på stigen. Det er vi som må jobbe. Dette er en frihet for arbeidsgiverne – ikke for oss.