Olle Sahlström

I fjor meldte 130.000 medlemmer seg ut av sine LO-forbund i Sverige. Ikke siden storstreiken i 1909 har så mange vendt fagforeningene ryggen på så kort tid. Det er regjeringens feil, mener LO og viser til forringelser i arbeidsløshetskassen (A-kassen) og økte medlemskontingenter.

Men regjeringsalliansen har bare sittet ved makten siden 2006, og mellom 1997 og 2007 har LO mistet 470.000 medlemmer. Bildet av den borgerlige regjeringens politikk som eneste grunn til et historisk medlemsras, må nyanseres.

Over hele Europa

LOs organisasjonsgrad i Sverige er i dag nede i 72 prosent. Dette er lavt i Sverige, som er vant til at ”alle” organiserer seg for å få rettigheter i A-kassen som fagforbundene administrerer.

Ser vi utover Europa, forsterkes bildet av fagbevegelsen i dyp krise – bare én av fire ansatte i EU er i dag fagorganiserte.

Medlemsraset i Europa skjøt fart fra rundt 1980. Ikke siden 1950 har så få vært med i en fagforening som nå. Tre årsaker kan pekes ut, mener en intern rapport fra Den europeiske faglige samorganisasjonen (EFS): Det handler om både strukturelle, institusjonelle og ”indre” kulturelle årsaker.

Et nytt arbeidsmarked

De strukturelle årsakene er at de gamle faglige ”klippene” er svekket eller forsvunnet helt. Verftene, gruvene, havnene, stålverkene og de store fabrikkene er nedlagt eller er blitt redusert i antall og betydning.

Et nytt arbeidsmarked har vokst fram med en langt større privat service- og tjenesteytende sektor. Det betyr små og spredte arbeidsplasser som er betydelig vanskeligere å organisere, samtidig som de står for mer usikre og utrygge jobber. I Frankrike skjer 80 prosent av alle nyansettelser i en eller annen variant av midlertidig ansettelse.

Arbeidsgiverne sviktet

De institusjonelle årsakene til medlemsraset er felles for det europeiske arbeidsmarkedet. Først og fremst handler det om arbeidsgivernes flukt fra forhandlingsbordet på 1980-tallet. Arbeidsgivernes strategi med å presse forhandlingene ned til bedriftsnivå, og deres uvilje mot å forhandle bransjevist og på nasjonalt nivå, har bidratt sterkt til å svekke fagforeningene.

Så langt er de fleste fagforeningene i Europa enige i årsakene til medlemsflukten. Men når vi kommer til EFS’ påstand om at fagbevegelsen selv kan lastes, er nok ikke alle enige:

I land etter land framstår fagforeningene for mange som foreldet, stive og ute av stand til å virke i takt med den nye tiden.

EFS sin interne rapport mener at medlemsorganisasjonenes arbeidsmetoder og strukturer er altfor stivbeinte og hierarkiske.

Moderniseringsbehov

Uansett årsak, hvordan skal man så få stoppet medlemmene fra å melde seg ut? Slik det ser ut i Sverige, og enda mer i Europa for øvrig, er fagforeningene nærværende for dem som har det meste på stell. Man organiserer de med fast heltidsjobb, men knapt de andre. Samtidig framstår altså fagbevegelsen for allmennheten som en avleggs institusjoner som det ikke nytter å påvirke. Deres formål og ambisjoner er også uklare. Det trengs modernisering. Det innrømmet i alle fall Nelke Stemme fra det nederlandske FNV.

– Vi må gjenoppfinne oss selv. Vi i Nederland er innpakket i landets institusjoner, fanget i dem. Egentlig har vi ikke trengt nye medlemmer på noen år – fordi vi har fått sitte ved samme bord som arbeidsgiverne uansett. Men nå er det ikke slik lenger, sa Stemme.

Fem modeller

Det er vanskelig å forstå forskjeller i organisasjonsgraden blant europeiske fagforeninger om man ikke samtidig ser på de institusjonelle forskjellene mellom dem. Grovt sett kan vi snakke om fem ulike faglige modeller:

– I land med en pluralistisk modell (England, Irland) er relasjonen mellom partene avregulert og fragmentarisk. Kollektivavtalen dekker en begrenset del av arbeidslivet og arbeidsretten er svak. I disse landene har fagbevegelsen mistet mange medlemmer – i England sju millioner medlemmer siden 1980.

– I de østeuropeiske landene befinner fagforeningene seg i en overgang fra å være statskontrollerte til å bli autonome i en markedsøkonomi. Her er raset størst, i flere land har fagbevegelsen mistet mer enn 40 prosent av sine medlemmer.

– I søreuropeiske land som Spania, Frankrike og Italia har ikke høy organisasjonsgrad samme betydning som i de nordiske landene. Her satser de mer på evnen til å mobilisere ansatte i brede aksjoner og kampanjer. Men selv i disse landene har fagbevegelsen mistet mange medlemmer.

– I land med mellomsterk korporativisme (Tyskland, Østerrike, Belgia, Luxemburg og Nederland) – det vil si land med et mer institusjonalisert samarbeid mellom staten, fagbevegelsen og arbeidsgiverne – finnes det et sentralisert forhandlingssystem med bred dekningsgrad og en arbeidsrett som støtter dette.

– Den nordiske og sterke korporativismen har avtaler som er inngått mellom fagforeningene og arbeidsgiverne uten statlig innblanding som sitt viktigste kjennetegn. Det er en avtalemodell som forutsetter sterk faglig legitimitet og høy organisasjonsgrad.

Norden skiller seg ut

Det finnes også en faglig modell med et trepartssamarbeid mellom stat, regjering og arbeidsgivere med lange historiske tradisjoner. Det såkalte Ghent-systemet (at fagforeningen administrerer de ansattes arbeidsløshetsforsikring) er også en viktig del. Den finnes i Sverige og Danmark, men ikke i Norge.

Arbeidsrett og en faglig sentralisme parret med sterke lokale klubber og seksjoner, sammen med arbeidsgivernes aktive støtte for fagforeningsmedlemskap, er ytterligere faktorer som har bidratt til den høye organisasjonsgraden i Norden.

Kulturen endres

Men nå knaker det altså i den svenske korporativismens tradisjonstunge sammenføyninger. Korporative systemer bygger på nasjonalstatens kultur og institusjoner. Dette er systemer som undergraves av globalisering og EUs økende betydning. I Sverige glir alle tre parter nå fra hverandre som et resultat av dette. Svenske arbeidsgivere har ikke blitt mot fagorganisering, men de har gitt opp det før så solide samarbeidet.

Det nærmest symbiotiske forholdet mellom LO og Det sosialdemokratiske partiet, som har utgjort en viktig forutsetning for korporativismen, befinner seg også i utforbakke. Rundt 40 prosent av LOs medlemmer stemmer på andre partier enn sosialdemokratene og like mange vet ikke en gang hva dette samarbeidet mellom fagbevegelse og parti er for noe.

Med disse faktorene, kombinert med en faglig kontrollert A-kasse i oppløsning, blir krisen i den svenske korporativismen åpenbar.

Lydige svensker

I Sverige er fagbevegelsen blitt dratt mellom to motstridende roller; den ene som en fri og kjempende fagforening med et mål om å forvandle samfunnet i sosialistisk retning, den andre som tannhjul i et trepartsforhold med stat og arbeidsgivere.

Den balansen har tippet overende. LOs uvilje mot å organisere papirløse arbeidere illustrerer denne institusjonaliseringen. Forut for kongressen i juni skrev LO-ledelsen i en uttalelse at ”med aktuell lovgivning er det vanskelig for fagbevegelsen å bistå papirløse”.

LO mener man må finne andre lovlige måter å bistå papirløse på enn et tradisjonelt fagforeningsmedlemskap, men hør på det LO sier: De verken kan eller vil røre seg en millimeter utenfor lover og paragrafer. Dette kommer fra en organisasjon som i begynnelsen anså sivil ulydighet som selvfølgelig dersom forsvaret av arbeiderne påkrevde det.

Den holdningen står i skarp kontrast til eksempelvis spanske fagforeninger som de siste 15 årene – tross kriminaliseringen av støtte til alle uten oppholds- og arbeidstillatelse – har organisert og bistått papirløse på alle mulige måter. Og i kraft av en bred allianse med progressive krefter, som den ene av de to spanske landsorganisasjonene (CCOO) gikk i spissen for i 2005, lyktes de å tvinge fram at 600.000 papirløse fikk sine papirer og ble en del av det regulerte arbeidslivet.

De ringer, vi bringer

I Sverige oppfattes fagforeninger for tiden som noe fjernt og mindre viktig. De verken er eller oppfattes som frie og kjempende fagforeninger. Fagbevegelsen trenger derfor å finne opp seg selv på nytt. Dens idé og mål må tydeliggjøres. Det finnes flere mulige veier.

Den ene er ideen om fagbevegelsen som serviceinstitusjon. Her vil faglige representanter løse medlemmenes problemer. Modellen bygger også på en forhandlingsstruktur som helt og holdent er sentralisert og toppstyrt, og en slik institusjon er veldig nøye med hvilke aktiviteter som kan skje i og utenfor organisasjonens domene.

”Bli med i fagforeningen så får du fordeler”. Det er budskapet som kan leses på LOs nettside.

Den relasjonen som her oppstår mellom leverandøren av fordelsprodukter og mottakeren, skaper en organisasjon hvor medlemsaktivitet, demokrati og mobilisering ikke er en forutsetning. Tvert imot kan det tendere til å bli et problem.

Hjelp til selvhjelp

En alternativ idé er den om foreningen som en form for hjelp til selvhjelp. Tanken er at medlemmene i hovedsak løser sine egne problemer sammen med andre, og derigjennom vokser og frigjøres. Om den ideen er levende i en fagforening, skapes en organisasjon som sier ja til flate strukturer der forbundsrepresentanter ikke gis mulighet til å dominere og passivisere sine medlemmer.

En annen form for fagforening kalles ”organising tradeunionism” (kamporganisasjon). Den er en reaksjon på ideen om fagbevegelsen som serviceinstitusjon og har fått dominere den faglige arenaen siden slutten av andre verdenskrig i Vest-Europa – men også i land som USA, Australia og New Zealand.

Sterke på arbeidsplassen

”Back to basic” er slagordet til fagforbund som SEIU og Unite Here i USA, for TUC i Storbritannia, ACTU i Australia og for en sterk venstreorientert gruppe innenfor det tyske storforbundet IG Metall.

Strategien er å inspirere medlemmer til aktivt å delta i felles prosesser og aksjoner. De legger stor vekt på rekruttering av nye medlemmer, mobilisering og oppbyggingen av sterke organisasjoner på arbeidsplassene. Det tilstrebes en flat struktur og det gjøres ingen forskjell på om aktivitetene skjer i eller utenfor organisasjonen. En slik fagforening jobber aktivt for brede allianser med andre bevegelser og organisasjoner.

Sterke sammen

”Organising tradeunionism” er en strategi som har røtter i tradisjonen med felles faglige aktiviteter, kampanjer for å organisere nye medlemmer, langvarige streiker og harde sammenstøt på gater og torg.

Ett eksempel er Justice for janitors-kampanjen i California i 1987 – en vervekampanje blant renholdere og vaktmestere. Det førte til at rundt 70.000 arbeidere ble organisert. Denne saken viser kraften og potensialet som finnes i møtet mellom en durkdreven fagorganisasjon (SEIU) med sin systematikk og økonomiske ressurser, og viljen til kamp og organisering som gjemmer seg blant hardt utnyttede migrantarbeidere.

Justice for janitors har også blitt oppkalt i Europa gjennom Justice for cleaners – en kampanje som London Citizens driver. Det er en allianse mellom kirker, fagforeninger og menneskerettighetsorganisasjoner. Og akkurat som den spanske CCOO, viser London Citizens kraften og muligheten i brede allianser hvor fagbevegelsen ikke gjør krav på noen særstilling, men deltar på like vilkår som andre bevegelser og organisasjoner.

Tenke nytt

Fagbevegelsen som serviceinstitusjon møter medlemsflukt med annonser, reklame og rekrutteringskampanjer med løfter om en rekke fordelsprodukter som kommer medlemmene til gode. Et annet svar på medlemsnedgang er å slå sammen forbund ut fra tanken om at større blir sterkere.

Men med sammenslåinger vokser kløften mellom medlemmer og forbundsledelse. Denne avstanden kan igjen føre til at medlemmene blir mer tilbøyelige til å forlate forbundet enn de ellers ville ha vært.

Men det finnes håp. Serviceforbundets idé har i årtier dominert europeiske og nordamerikanske faglige arenaer. I USA våknet motstanden mot serviceforbundet tidlig på 1990-tallet. Denne idékampen sprer seg nå til Europa. Der fagbevegelsen med en historisk medlemsflukt atter stilles overfor spørsmålet som de største fagforeningene for mer enn 100 år spurte seg: Organisere, men for hva? For hvilken type fagforening?