Einar Fjellvik, FriFagbevegelse.no

einar.fjellvik@lomedia.no

Ifølge nettstedet til FNs kontor for humanitære saker ble de seks arrestert da de demonstrerte utenfor en politistasjon i hovedstaden Nouakchott 13. desember. Et øyenvitne forteller at politiet brukte både tåregass og batonger da demonstrasjonen ble slått ned. Etter planen skal de seks arresterte stilles for retten i dag.

Internasjonale eksperter på slaveri frykter at rettsforfølgelsen av de seks aktivistene er et signal om at myndighetene ikke har noen planer om å bruke den tre år gamle loven som kriminaliserer slavehold.

Strenge lover

Det er flere tiår siden slaveri ble forbudt i det vestafrikanske landet. I 2007 ble forbudet fulgt opp da parlamentet enstemmig vedtok en lov som gjør det kriminelt å holde slaver. Slaveeiere kan dømmes til opptil 10 års fengsel, men til nå er ikke en eneste person dømt etter den nye loven.

En av fem er slave

Ifølge menneskerettsorganisasjoner i Mauretania er slaveri fortsatt utbredt. Organisasjonen SOS Esclaves hevder at så mange som mellom 18 og 20 % av landets 3,1 millioner innbyggere lever som slaver. De brukes i hovedsak til å utføre husarbeid og til gjeting av buskap.

Den tidligere slaven, Haby Rabah, som greide å rømme for vel tre år siden, forteller dette om forholdene:

– Min herre sa til meg at en slave er avhengig av sin eier og for å komme til paradis må han adlyde eieren. Hvis ikke havner han i helvete.

Fikk hjelp av soldater

En annen rømt slave, Matalla Ould M’Boirk forteller dette om sin vei ut av slaveriet:

«Da jeg så min mor og min søster bli slått av eieren vår, tålte jeg ikke mer. Jeg ville vekk, men eieren slo meg også.

Min jobb var å passe på buskapen og lage trekull. Jeg dro ut med kamelene om morgenen, lagde trekull og jaktet på drikkevann. Jeg kom gjerne tilbake til boplassen omkring midnatt.

«Hjemmet» vårt var et område på boplassen som var avgrenset med et tøystykke. Vi fikk ingenting å spise, unntatt når eierne våre hadde noen rester til overs. Ellers måtte vi ut i ørkenen og jakte på små dyr vi kunne koke og spise.

Vi kunne ikke bare dra vår vei. Dette er Sahara. Hvis vi flyktet ville vi dø av tørst eller sult – eller eierne ville komme med sine kjøretøyer og finne oss. Slaver som forsøkte å rømme ble ofte drept. Vi kjenner til tilfeller der det har skjedd.

Vi ble slått hvis vi mistet en kamel, hvis vi satt på den samme matta som våre eiere eller ikke lystret dem. En gang, etter at jeg hadde mistet noen kameler i en sandstorm, slo sønnen til eieren min meg i øynene med ei klubbe.

En dag, da jeg var i nærheten av en vei, ble jeg plukket av noen soldater som ba meg vise dem hvor de kunne kjøpe en sau og noe melk. Det endte med at jeg ba soldatene om ikke å kjøre meg tilbake til boplassen til eieren min. Da dukket eieren min opp og spurte etter meg. Jeg sa til soldatene at jeg ville heller bli skutt enn å dra tilbake. De ba ham forsvinne. Til slutt fikk SOS Esclaves høre om meg og hjalp meg å rømme for godt. Familien min vil også gjerne vekk, men de har ennå ikke funnet noen utvei.»