Martin Slørdal Guttormsen

Skogen i Våler kommune i Hedmark er ikke helt som annen skog. Her felles fortsatt mange av trærne på naturens premisser. Uten å etterlate dype sår.

– Jeg jobber ikke etter klokka vet du. Jeg følger heller sola, sier Tony Kolstad(32), skogsarbeider i Våler kommuneskog i Hedmark, og organisert i Fellesforbundet.

** SE FOTOREPORASTJE I VÅR PAPIRUTGAVE **

Utdøende rase

Det er mørkt ute, og skogen har et strøk av blåtime over seg. Skogsarbeiderne i Våler, Tony og Odd Bjørn Evensen(58) sitter inne i den flyttbare brakka og drikker kaffe. Døsig summing fra ei motorsag trenger så vidt gjennom veggene. Det er Steinar Rundberget(64) som er i gang med dagsverket.

– Vi er en utdøende rase, sier Tony mens vedovnen knitrer i bakgrunnen.

Det er få skogsarbeidere igjen. Rekrutteringen er dårlig og skogsarbeidere er ikke lønnsomme nok. Kanskje ikke så rart når en skogsmaskin feller ti ganger flere trær per dag enn hendene til Tony, Odd Bjørn og Steinar. De som utdanner seg til å felle skog i dag kalles skogsmaskinførere. Ei motorsag som durer blant furu og gran har blitt en uvanlig lyd.

– Det at jeg utdannet meg på Sønsterud skogskole var et bevist valg. Jeg tror denne måten å drive tømmerhogst på er sunt for skogen. Dessuten er jeg min egen herre på jobb, og det føles godt, slår Tony fast.

De fleste har sett ei hogstflate etter en skogsmaskin. Skogbunn, kratt og røtter ligger maltraktert tilbake. Skogsmaskinen tar ikke hensyn til habitatene til planter, fugler og småkryp som lever der den passerer.

Biolog Ola Martin Wergeland Krog er ikke nådig mot den moderne skogsdriften.

– Tømmerprisene er omtrent de samme som i 1985, så maskinene blir større og større for at driften skal være lønnsom. Det jobbes i all slags vær og føre, dag og natt. Det er klart at når en 5 tonn lassbærer kjører på bløt skogbunn så må det bli stygge kjørespor, sukker biologen.

Akkord

Tony jobber seg sakte innover i skogen. Med motorsag, fellespett og målebånd tar han ut ett og ett tre. Noen ganger setter han seg ned på en stubbe og vurderer hvilket tre som er det neste. Når treet har gått i bakken danser motorsaga over og under stammen. Kvist og sagflis spruter til alle kanter, før volumet måles med klave og målebånd. Resultatet noteres med penn og papir på «fjøla».

– Se på det gamle treet jeg har felt her. Dette er en sværing, sier Odd Bjørn entusiastisk.

Trærne ser ut som de er en del av et dominospill. De ligger oppå hverandre, nesten i mønster. De store trærne gir større innhold i lønningsposen. Skogsarbeiderne går mye alene i skogen, og mener det er greit å ha litt press på seg.

– Jeg føler det er frihet ved å jobbe på akkord. Vi bestemmer selv hvor mye vi vil stå på i løpet av en dag, forteller Tony.

Mitt siste tre

Varmen, maten og praten i brakka er kjærkommen nå på vinteren. Odd Bjørn og Steinar har jobbet i skogen store deler av livet. Selv om det er dager med 30 minusgrader og ryggen kan bli like stiv som furustammen kunne de ikke tenkt seg noe annet liv en dette.

– Jeg har ti merker i Birkebeinerrennet jeg, sier Odd Bjørn

– Nei nå må du slutte å ljuge. På julebordet kommer du vel til å fortelle at du er verdensmester også, ler Steinar.

Å jobbe med motorsag i all slags terreng er forbundet med risiko. En del av sikkerheten er at de tre skogsarbeiderne er i nærheten av hverandre om et uhell skulle være ute.

– Jeg hadde blitt etterlyst om jeg ikke møtte opp i brakka til avtalt tid. Jeg ville jobbet enda mer forsiktig hvis jeg jobbet alene her ute, sier han.

Arbeidsklærne har tørket over ovnen. Tony dytter snus opp i leppa, Odd Bjørn ned i leppa, og karene gjør seg klare for ei ny økt. Steinar har strøket til skogs allerede. Kanskje Tony er alene i brakka om noen år?

– Jeg ser for meg et liv i skogen. Det ville vært spesielt om jeg skulle felle mitt siste tre i morgen. Om jeg skulle gjøre det ville det nok vært ei furu, avslutter Tony.

** Se fotoreportasjen i pdf-utgaven av bladet **