Simen Aker Grimsrud

simen@lomedia.no

21. desember 2010 ringer telefonen i Bergen fengsel. De skal ha tak i betjent Bjarte Engelsen Syse. Han tar opp røret, og får beskjeden han nesten hadde sluttet å tro skulle komme. Han skal få begynne på Fengselsskolen i Bergen.

– Det boblet over inni meg, det boblet av glede, forteller Syse.

Men samtidig var det som om noen stakk hull på en stor byll.

– Lufta gikk helt ut av meg. Da jeg kom hjem fra jobben, tok jeg med meg et blad og satte meg alene i et rom. Der satt jeg hele ettermiddagen, og åpnet ikke en gang bladet. Jeg følte meg helt tom, sier han.

Tøff påkjenning

For det har vært en tøff kamp. Det legger han ikke skjul på. I seks lange år har han kjempet for retten til en plass på Fengselsskolen.

Testene han har avlagt har gått greit, men Syses helse er ikke blitt vurdert som god nok. Gang på gang har han blitt møtt med et høflig avslag. Fra han som liten gutt fikk diagnosen diabetes 1, har Syse vært strukturert og hatt god kontroll på sykdommen, og i løpet av årene som betjent i Bergen fengsel har diabetesen aldri hindret ham i å utføre jobben til punkt og prikke.

Men for aspirantnemda var det ikke godt nok. De mener at folk med diabetes 1 kan utgjøre en sikkerhetsrisiko i fengselet.

– Jeg har hele tiden ment at det blir feil. Alle som søker Fengselsskolen eller Politihøgskolen er nødt til å levere en legeerklæring. Da må nemda ta stilling til om du har god nok helse ut fra det som står i erklæringen, og ikke basert på en diagnose de ikke kjenner helt. Det blir veldig fort stigmatiserende hvis de holder på sånn, mener Syse.

Vendepunktet

I februar 2007 mister Syse jobben i Bergen fengsel, etter at aspirantnemda vedtar at personer med diabetes 1 ikke kan søke Fengselsskolen i det hele tatt. NFF og LO kommer på banen for fullt, og går til sak mot Justisdepartementet.

Det ender med et forlik høsten etter.

Syse skal ikke bare få tilbake jobben, han skal også få 100 prosent fast stilling, fastslår forliket. Men Fengselsskolen vil fortsatt ikke ha ham.

Vendepunktet kommer i 2009. En endring i Likestillingsloven sier klart og tydelig at personer ikke kan diskrimineres i arbeidslivet på grunn av en sykdom, men at arbeidsgivere fortsatt kan utøve skjønn. KRUS kan dermed bestemme om det er sikkerhetsmessig forsvarlig å ta inn aspiranter med diabetes. Men det skal nå vurderes på individuelt grunnlag.

– Jeg fortsatte å søke, men kom ikke inn. NFF kontaktet Likestillingsombudet, som sa jeg skulle søke igjen. Hvis det endte med nok et avslag, skulle de hjelpe meg, forteller Syse.

Snudde i desember. Våren 2010 gjør han som Likestillingsombudet anbefaler, og blir ikke overrasket da han igjen blir møtt med et avslag.

NFF presser på for å få på plass et ekstraordinært møte i aspirantnemda på høsten. I desember får forbundsleder og medlem i nemda, Geir Bjørkli, presset gjennom at Syse og en kollega i

Bergen fengsel med samme diagnose skal få plass på Fengselsskolen.

– Vi hadde et ekstraordinært møte 21. desember, og da snudde aspirantnemda. Det var mine argumenter som førte til det, sier Geir Bjørkli, som innrømmer at det er en spesiell historie.

– Det har så vidt jeg vet aldri skjedd før, kommenterer han.

Dersom aspirantnemda ikke hadde snudd før jul i fjor, hadde NFF gått rettens vei.

– Det hadde blitt rettsak, og den tror jeg KRUS hadde tapt, sier Bjørkli.

Kan bli endring

I 2007 sluttet Geir Bjørkli, som er nemdsmedlem, seg til beslutningen om at personer med diabetes ikke var egnet til å komme inn på Fengselsskolen. Det har han angret på i ettertid, og NFF-lederen erkjenner at han ikke hadde nok kunnskap om sykdommen.

Nå håper han på en endring i praksisen for vurdering av søkernes helsetilstand. I løpet av våren skal aspirantnemda ha et møte for å diskutere hva som ligger i kravet om god helse.

– Som en følge av denne saken, skal vi ta en ny runde i nemda. Jeg kommer til å foreslå at søkere med diabetes skal vurderes på individuelt grunnlag, sier Bjørkli.

– Håper på endring. Også Syse håper på en endring. Han unner ingen å oppleve det samme.

De siste årene har vært en påkjenning.

– Det var en stor påkjenning for meg og familien. I tunge tider, når du føler alt går i oppoverbakke, mister du overskuddet du skal bruke på de nærmeste, sier Syse.

Likevel var Syse fast bestemt på ikke å gi seg.

– Jeg tar ikke nei for et svar. Når jeg føler at jeg har rett, gir jeg meg ikke, fastslår han.

Tungt med oppmerksomhet

I to år, fra 2007 til januar 2009, får saken stor oppmerksomhet. Han føler det ubehagelig å få så mye oppmerksomhet rettet mot seg som person.

– Jeg har til tider vært fanebærer av denne saken alene. Mitt navn var synonymt med saken. Det føltes tungt, forteller han åpenhjertig.

– Men da var det godt å vite at NFF støttet meg. De ringte bare for å høre hvordan jeg hadde det, og for å si hva de tenkte om den videre saksgangen, sier Syse.

– Jeg ble aldri glemt av fagforeningen, og det er jeg takknemlig for.