Jan-Erik Østlie

Vi befinner oss 19 kilometer øst for London sentrum hvor Ford etablerte en bilfabrikk i 1931. Året er 1968, selveste studentopprørsåret. På Fordfabrikken jobber en gjeng godt sammensveisete jenter. De syr bilseter, men betraktes av bedriftsledelsen som ufaglærte og lønnes derfor deretter.

Størst i Europa

Fordfabrikken i Dagenham var en gang det industrielle hjertet i Essex. Fabrikken sysselsatte om lag 55 000 ansatte som lagde en halv million biler i året. Forstadsbyen Dagenham opplevde en stor tilstrømning av mennesker på 1960-tallet på grunn av Fordfabrikken som ifølge Nigel Cole, regissøren av «Made in Dagenham», var den største fabrikken i Europa.

Her kan du se trailer fra filmen

Lønnsdiskriminert

Rita O’Grady, filmens hovedrolleinnehaver (spilt av Sally Hawkins), stiller seg sammen med 186 andre kvinnelige symaskinarbeidere i fronten for en streik 7. juni 1968. De vil ikke lenger finne seg i lønnsdiskrimineringen på fabrikken. De tjener langt mindre enn mennene, om lag 17 pund for en 40-timers uke, en diskriminering fabrikkledelsen begrunner i at jentene er ufaglært arbeidskraft. For samme jobb fikk jentene 87 prosent av mennenes lønn.

Nok er nok, sier jentene, og utvider streiken til tre uker. De jobber, som filmen til gagns viser, under svært kummerlige arbeidsforhold. Inneklima er dårlig, så vel sommer som vinter, og det regner gjennom taket i fabrikkhallen. Sikkerheten er heller ikke den aller beste.

The Equal Pay Act

Da kampen endelig er over, og gamle, feige mannlige fagforeningspamper – med ett hederlig unntak – har fått kjørt seg skikkelig, ender en åtte kvinners sterk og talefør delegasjon opp hos statssekretær Barbara Castle som også kjemper en likelønnskamp i det mannsdominerte Underhuset.

Rita og Barbara finner hverandre. Resultatet blir en avtale der jentene får 92 prosent av mennenes lønn. To år seinere, i 1970, kom The Equal Pay Act, den første likelønnsloven i Storbritannia. Loven trådte imidlertid ikke i kraft før i 1975, og jentene i Dagenham fikk ikke sin likelønn for likt arbeid før i 1984 – etter nok en streik. Det siste sier filmen ingenting om.

Mot mange odds

Jentenes streikekamp foregår etter kjent mønster. Bedriftsledelsen vil ikke innfri kravene og truer med å flytte bedriften om jentene ikke kommer tilbake i jobb. Jentestreiken går også hardt ut over mange andre mannlige kolleger hos Ford som blir midlertidig permitterte. Jentene står imot både lattergjøring fra lokalsamfunnet, mannlige kolleger som sliter med barregningene, bedriftsledere og dessverre også fagforeningspamper.

Filmens Rita er sammensatt av en to-tre historiske jenter fra den virkelige streiken i 1968. Det var nemlig ikke ei jente som ledet kampen, det var flere. Ellers har filmskaperne ønsket å være så historisk korrekte som mulig. Bygningene det hele foregikk i eksisterer riktig nok ikke lenger, derfor måtte en gammel fabrikk i Wales fungere som location.

Fortjener å bli fortalt

Filmskaperne har jobbet intenst med den historiske researchen. Det er blant annet brukt statister med et nært forhold til den historiske begivenheten.

– Jeg vokste opp i Essex og kjente til fabrikken fordi noen av min mors slektninger jobbet der. Men jeg visste ingenting om denne historien, en historie som absolutt fortjener å bli fortalt og som jeg er glad for å få være med i, sier Daniel Mays, skuespilleren som er Ritas mann i filmen.

Sally Hawkins, hovedrolleinnehavere sier om lag det samme:

– Som jentene i Dagenham har vist oss, så er det så viktig å kjempe for hva du tror er riktig, til og med når det er skremmende.

Arbeiderklasse søker parti

Rose Boland het en av jentene som sto bak streiken på Fordfabrikken i Dagenham i 1968. Hun ble samme år intervjuet av Sabby Sagall, journalist i Socialist Worker.

Hvorfor tror du kvinner blir diskriminert i arbeidslivet? spør Sagall.

– Jeg tror det er fordi bedriftsledelsene ansetter dem som billig arbeidskraft. De sier en kvinne mister mer arbeidstid enn menn fordi de er borte fra jobben på grunn av fødsler og barneoppdragelse. Jeg tror ikke på dette fordi kvinner jobber like mye som menn, svarer Boland og bekrefter at streikejentene i Dagenham har gått foran i kampen for likelønn i Storbritannia.

Sagall spør videre: Tror du Labour Party fortsatt er partiet for arbeiderklassen?

– Jeg tror ikke at arbeiderklassen har noe parti som støtter dem. La oss si det som det er, den arbeiderpartiregjeringen som vi ser fram til å få har bare holdt oss nede.

Så du skal stemme konservativt ved neste valg? fortsetter Sagall.

– Nei, jeg tror ikke det, sier Rose Boland.

Store samfunnsendringer

Hvor er vi så i Norge? Det stunder mot kvinnedagen 8. mars 2011. Audun Lysbakken, landets barne-, likestilling og inkluderingsminister, holdt en tale i Bergen på 8. mars i fjor. Der viser han til likestillingsloven av 1979 og peker på at kvinners deltakelse i lønnet arbeid – særlig siden 1960-tallet – har vært en av de store og betydelige samfunnsendringene i vårt samfunn. Lysbakken viste like før lønnsoppgjøret i fjor til tre forhold regjeringen har bedt partene i arbeidslivet avklare:

– om det er særlig grunnlag for et særskilt likelønnsløft i offentlig sektor.

– utarbeide forslag til hvilke grupper som skal omfattes.

– utforme nødvendige og tilstrekkelige mekanismer for å oppnå varig utjamning.

Kampen ikke vunnet

Lysbakken slo i fjorårets 8. marstale også fast at likestillingsloven har virket i tråd med intensjonene og at problemet med ren lønnsdiskriminering i dag er lite. Kvinner og menn i samme stilling hos samme arbeidsgiver tjener om lag det samme. Langt verre er det imidlertid med lik lønn for likt arbeid på tvers av fag og fagorganisering hos samme arbeidsgiver. Statsråden sa blant annet: «Et mål er at kvinner skal kunne ta del i arbeidslivet på linje med menn, og at menn skal kunne ta ansvar for barn og omsorgsoppgaver på lik linje med kvinnene. Når kvinners posisjon i arbeidslivet og deltakelse i arbeidslivet styrkes, påvirker det både kvinners timelønn, kvinners årsinntekt og økonomi over livsløpet.» Nei, da – likelønnskampen er ennå ikke vunnet. Det er fortsatt mange grunner til å markere 8. mars.