Erlend Angelo, Magasinet for fagorganiserte

erlend.angelo@lomedia.no

Jo da, begge sider har måttet svelge noen kameler i form av gamle holdninger. Frykten for eget fag, frykten for å gjøre en dårligere jobb, frykten for å prøve noe nytt er bare noe av det man har følt på i Aftenposten siden 2007. Da startet nemlig samtalene om en ny redaksjonell hverdag i avisa. Samtaler som ga grunnlaget for et bredere samarbeid i Aftenposten – og for Fellesforbundets rammeavtale om redaksjonell sideproduksjon.

– Det var vi ansatte som tok initiativet. Det var jo enkelt å se utviklingen, spørsmålet var bare hvor lenge reglene kunne holde. Vi startet derfor forhandlinger og et samarbeid som innebar at grafisk personell og journalister kunne jobbe inn i hverandres områder, forklarer Per Syversen, leder i Aftenposten Grafiske Klubb.

Gamle holdninger

Det gikk ikke lange stunden før man forsto at gamle fordommer hang godt med – begge veier.

– Folk var redde for at den andre side skulle ta over ens eget arbeid, kanskje særlig journalistene. En del trivdes også med å sola seg i glansen av det som en gang var.

– Den aller største utfordringa var naturligvis redselen for å møte et helt nytt fag, sier Syversen.

Avtalen kom etter hvert på plass, men ikke uten vanskeligheter.

– Vi måtte blant annet samkjøre de lokale avtalene, som var ganske forskjellig mellom grafisk og journalist. Men vi fikk harmonisert det, og siden har ordningen gått sin gang, sier Syversen.

Fadderordningen traff

Med avtalen i boks, startet man kursingen av hverandre. En typograf, en journalist, i par. Samt noe ekstern kursing. Resultatet sto til forhåpningene – og vel så det.

– Vi kjørte en fadderordning, hvor vi lærte opp hverandre. Vi håpet tre av fire skulle bli med på det, men nesten alle har nå vært gjennom det.

– Det virker som vi traff grådig godt, for alle parter er fornøyde, sier NJ-klubbleder Knut A. Nygaard.

I Aftenposten har man nå samarbeidet om den redaksjonelle sideproduksjonen, grafikere og journalister om hverandre, siden 2008. Og alle dem Magasinet snakker med, skryter av den nye arbeidshverdagen.

– Dette var jo veldig på tide. De tradisjonelle rollene, med tette skott mellom alle og enhver, var og er utdatert, sier typograf Morten Auberg.

Fornøyde med hverdagen

Han var en av de første på kurs, med den klingende tittelen «Journalistikk for desktypografer». I dag jobber han med helt nye ting sammenlignet med et par år tilbake.

– Det er stor forskjell. Nå får vi sakene direkte fra journalistene, vi plukker ut bilder, vi desker og skriver titler og ingresser – vi har kort sagt flere bein å stå på, fordi vi kommer tidligere inn i prosessen, sier typografen.

– Arbeidsdagen blir jo mye mer variert, og vi får et større eierskap til produktet, som det heter så fint. Bare spennende, ikke noe negativt, mener Morten.

De gamle uttegningsblokkene, som vaktsjefer/redigerere tidligere tegnet ut sakene på, er for lengst kastet ut av huset. Uten tvil en stor overgang.

– Det handler om tillit, begge veier. Det er i utgangspunktet to miljøer som skal jobbe sammen i ett, og vi har nok fortsatt en vei å gå, sier Auberg.

Samarbeid i praksis

Mens vi går rundt i etasjene til Aftenposten – her merker vi at dimensjonene er noe større enn hva vi er vant til i Magasinet for fagorganiserte… – er vi vitne til det gode samarbeidet i praksis.

– Elisabeth, kan ikke du se på dette?

Journalist Astrid Hamre ønsker å gjøre noen endringer på byline, og får gode råd av typograf Elisabeth Bjerke. Problemet er løst på få sekunder.

– Vi lærer mye ting fra hverandre, og spør når vi støter på noe vi ikke kan. Dette er det tredje året med denne ordningen, og jeg synes så absolutt det er mye morsommere på jobb nå, sier journalist Astrid.

– Nå får du en hånd om hele prosessen, fra a til å, og det er bare positivt, mener Hamre.

Positiv effekt

En heldig bi-effekt av samarbeidsprosjektet, er en økende grad av faglig nysgjerrighet.

– Det er mange flere som ønsker å videreutvikle seg og kurse seg. Lysten til å lære noe nytt er blitt større, forteller Bjerke.

Spørsmålet de nå stiller seg; hva blir det neste?

– Dette har vært tøft for mange. Vi har rota rundt på begge sidene, så vi skal ikke stresse utviklinga nå, er alt Syversen tør å svare på sitt eget spørsmål.

Én ting er i alle fall sikkert: Samarbeidet har ikke ført til at noen har «byttet» side, altså hoppet over til den andre overenskomsten.

Klare regler

Hva så under en streik?

– Da er det strengt forbudt å overta hverandres områder. Det kunne blitt voldsomme splittelser uten den spesifiseringen i avtalen, mener klubbleder for journalistene, Knut A. Nygaard.

Fellesforbundets vedtatte rammeavtale om redaksjonell sideproduksjon inneholder samme bestemmelse. Ved arbeidskonflikt skal ikke gjenværende arbeidstakere utføre arbeidsoppgaver utover omfanget av egen overenskomst, heter det.

Rammeavtalen er bygget på Aftenpostens avtale og erfaringene derfra. Dermed blir det mulig for alle landets avisredaksjoner å få til et liknende samarbeid.

Som altså anbefales uten anmerkninger fra Aftenpostens ansatte.

– Hva med produktet – har det blitt bedre?

– Vel, opplagsmessig er vi jo landets største avis igjen, kommer det raskt fra typograf Auberg. Nok sagt.