Svein-Yngve Madssen

sym@lomedia.no

Alle har sympati med eldresaken. Men hvem er det som kjemper ungdommens sak? Det er all grunn til å reise det spørsmålet i en tid hvor den økonomiske utviklingen rammer de yngste på arbeidsmarkedet. I Danmark har de unge blitt fattigere siden 2000, mens de godt voksne kan glede seg over jevn økonomisk vekst.

Det er en analyse det LO-eide Ugebrevet A4 har foretatt som dokumenterer at aldersgruppen 60 til 64 år har 28 prosent mer å rutte med i 2012 enn i 2000, mens aldersgruppen 20 til 24 år har opplevd en nedgang i levestandarden på 6,4 prosent. For dem mellom 25 og 29 år har veksten vært på knappe 2,8 prosent i perioden. De danske tallene viser et tydelig økonomisk generasjonsgap. Pluss 40-generasjonene vinner og drar nytte av den økonomiske utviklingen; ungdommen taper.

Det er ingen grunn til å tro at dette bare er et dansk fenomen. LO-Aktuelt/FriFagbevegelse presenterte for noen dager siden en undersøkelse som bekrefter at ungdommen i Norden er blitt fattigere. Spesielt de arbeidsløse har opplevd en dramatisk endret hverdag. Nye regler gjør at færre arbeidsløse ungdommer har rett til dagpenger. I 1989 hadde 60 prosent av de svenske ungdommene rett til dagpenger ved ledighet. I dag er det nesten ingen som tilfredsstiller kravene. Og for mange er det et økonomisk spørsmål, det er dyrt å være fattig. De har ikke råd til å betale premien til ledighetskassen og har dermed ingen forsikring. I Finland er det bare 10 prosent som har rett til dagpenger. Og også i Norge hvor vi er sikret offentlig trygd, har tilstramninger ført til at tallene er redusert fra 65 prosent i 1989 til 45 prosent i dag for ungdom under 25 år.

Norge er fremdeles et land med små økonomiske forskjeller og stabil, lav ledighet. Men vi glemmer lett at ungdomsledigheten er nesten tre ganger høyere enn for gjennomsnittet av befolkningen. Selv om det er et langt lavere tall enn hva man må kjempe mot både i Sverige, Danmark, Finland og i resten av Europa, så innebærer det at mange unge sliter økonomisk.

Arbeidsinnvandringen er en utfordring for norsk ungdom som jakter sin første jobb og møter hard konkurranse fra arbeidsvillige svensker og billige østeuropeere. Men også politikernes krav om at vi skal jobbe til alderskrampa tar oss, vil ramme unge som er på veg inn i arbeidslivet. Vi ser ofte beregninger på hva samfunnet tjener hvis du og jeg jobber noen år ekstra, men hva er det reelle regnestykket hvis vi dermed holder unge ute fra arbeidslivet?

Det tallet har jeg aldri sett. Men det vi vet er at unge uten framtid i arbeidslivet før eller siden vil bety at hele velferdssamfunnet forvitrer. Forskjellene vil øke. Og den sosiale kløften blir bare dypere med årene. For fattige unge, blir fattige foreldre og fattige besteforeldre med fattige barnebarn.