Torgny Hasås, LO-Aktuelt

torgny.hasaas@lomedia.no

Det er det internasjonale flyforbudet som har gjort at Gaddafi blir slått tilbake. Han har ingen mulighet for å bruke flyvåpenet sitt, og etter det som kommer av rapporter blir også militære bakkestyrker slått ut.

Skal vi tro rapporter som har kommet ut var Gaddafis tropper på vei til å gjennomføre en masaker i Bengazi, og at det franske flyangrepet stoppet dem fra å gjennomføre dette.

Etter sigende var det dette edle motivet som gjorde angrepet nødvendig og som også gjorde at det var mulig å få gjennom et vedtak i FN, eller var det noe annet?

Et av EUs største strategiske problemer er energiunderskuddet. Når vi om noen år må bytte ut de vanlige glødelampene våre med sparepærer er det som følge av et EU-direktiv. EU har et omfattende program for energieffektivisering om sikring av energitilførsel. Selv om dette passer pent inn i klimadebatten, så er det ikke det som er poenget. Poenget er at EU mangler energi for å dekke energibehovet.

Dette gjelder også gass. Med unntak av Storbritannia og Nederland, er det ikke mye gassproduksjon i EU, og på kontinentet er gassforbruket mye høyere enn i Norge. Grovt sett dekkes EUs gassproduksjon fra tre kilder: Fra Norge, Russland og Libya. I 2004 ble det åpnet en gassledning fra Libya til Italia.

Når et av de tre beina begynner å svikte, truer det også forsyningssikkerheten av gass i EU. Det er derfor Berlesconi og Sarcozzy har behandlet Gaddafi som en stor statsleder. Å tråkke på hans lunefulle ego, har kunnet koste befolkningen i Frankrike og Italia dyrt.

Dette har selvfølgelig ikke vært noen ønskesituasjon, og derfor har Libyas beste gasskunder vært så raske med å støtte opprørerne.

I tillegg har også tilgangen til Libyas store oljeressurser vært viktig. Men det er lettere å erstatte olje fra en annen kilde. Den libyske gassen går i en rørledning som i teorien fører gassen direkte fra reservoaret til gassblusset på et kjøkken i Roma.

Det er vanskelig å erstatte.